Legger man to og to sammen så åpenbarer det seg et irrgrønt trendmønster over det ganske land. Det florerer av plantefrø i matbutikkene, grønne dyrkningsinitiativer i alle fasonger og former, tomatbalkongkasser i damebladene og hageeksperter i media. Jakten etter det perfekte masteroppgavetemaet har fått meg til å grave etter gull i den grønne tendensen, og jeg kan ikke la være å spørre: Hvorfor er dyrking av mat populært? Hva slags funksjon har det egentlig? Og hva slags rolle har de mystiske skolehagene midt oppe i det hele?

Parsellhager er et kjent begrep for de fleste, mens hva skolehager egentlig er og driver med, er derimot mer kryptisk for mange. Skolehager er kort fortalt dyrkningsområder spesielt tilrettelagt for undervisning av barn om dyrking av mat. Min kjære mor vokste opp midt i asfaltjungelen på Grünerløkka på 1960-tallet, og forteller glade historier fra potetåkeren på Geitmyra skolehage. Skolehagehistorien i hovedstaden startet tilbake i 1909 da ildsjelen frøken Marie Jørstad tok initiativet til å gjøre deler av Geitmyra Gård på Sagene om til en skolehage, med målsetning om å få arbeiderklassebarn ut i frisk luft og lære de om dyrkning av mat og om naturens mangfold. Oslo Kommune plukket opp engasjementet og utvidet skolehagetilbudet til nesten alle byens barneskoler. Alt dette høres jo veldig idyllisk ut, men vent litt, hvorfor hadde ikke vi skolehage på min skole når jeg vokste opp?

Ett dykk i arkivet opplyser meg om at 80 av 88 barneskoler i Oslo hadde skolehage på et tidspunkt, og at Oslo kommune hadde så mange som 120 deltidsansatte og 4 fulltidsansatte gartnere som jobbet i disse hagene på det meste. I dag er statistikken mer nedslående, under 40 skolehager består, og kommunen har redusert antall ansatte til en. Dette forklarer kanskje hvorfor ikke jeg dyrket mat på barneskolen, men hva skjedde med hagene og de ansatte? Er det ikke et behov for skolehager lenger? Politiske nedskjæringer og boligutbygging gir delvis svar,  men hva med interessen for mat og dyrkning blant barn og lærere?

Jeg deltok på ”skolehage-seminaret” tidligere i vinter for å søke svar, hvor deltagelsen var rekordhøy i år med over 200 lærere og andre interesserte fra Oslo regionen påmeldt. Interessen er det med andre ord ikke noe å si på. Der møtte jeg en gammel bekjent, Liv Bjørnstad, som til daglig jobber som gartner på Geitmyra matkultur senter for barn på Ullevål. Senteret ble etablert av Andreas Viestad i 2011, og er et populært tilbud til hovedstadens grunnskoler. Liv fortalte meg at aktivitetsnivået på senteret er høyt og at både dag- og kveldskurs som regel er fulle. Barna får innblikk i matens kretsløp fra jord til bord, og tilbake igjen. Med liv og røre sås det frø, plukkes egg, røres i kompost, og mat tilbredes og fortæres. Igjen må jeg spørre meg selv: er slike aktiviteter viktige for barn i dag? Og kunne denne kunnskapen ha blitt formidlet til enda flere barn hvis skolehagene kunne gjenoppstå som effektive læringsarenaer for matdyrkning?

I disse mørke klimatider fortelles historier om fremtiden som får oss til å gremmes, gjemme oss og skjemmes. Hvordan disse fortellingene påvirker barna og deres fremtidssyn er uvisst, men det er grunn til å tro at barn også lar seg skremme av dystre klimarapporter og økende uværsstatistikker.  Kanskje er det et behov for å kanalisere klimarelatert fremtidspessimisme i positive handlinger som ligger til grunn for den tydelige dyrkningstrenden i vår tid?  Og kanskje kan dyrking av mat i skolehager bidra til en større miljøbevissthet for de kommende generasjoner, og på sikt til en utvidet helhetstankegang i samfunnet? Aller mest lurer jeg på om barna selv synes dyrkning av mat er gøy, om de synes det er viktig. Med mange flere spørsmål enn svar på blokka, er det tydelig for meg at den grønne gullgravingen har gitt resultater og masteroppgavetemaet er klart: skolehagene står på menyen!  Foto: Annikken Rustad Jøssund