Med Filosofi som poesi, som nylig utkom i Cappelens upopulære skrifter, har den amerikanske filosofen Richard Rorty blitt oversatt til norsk for første gang. Postdoktor Kristian Bjørkdahl har skrevet avhandling om Rorty, og dessuten forord til oversettelsen.
Du, jeg ser at det har kommet opp en ny bok i fellesarealet her, med ditt navn på – kan du ikke fortelle litt mer om den, så kanskje vi kan skrive om den på SUMs nettsider?
– Jo, det stemmer, men da må jeg først si, for ordens skyld, at boken nok har mitt navn på, men at det ikke er jeg som har skrevet den. Jeg er kun forfatter av et skarve forord.
Nettopp, men det er jo også noe. Og forfatteren, Rorty, hvem er han?
– Richard Rorty, han er den amerikanske pragmatismens store gjenoppfinner, som mange etter hvert mener er Amerikas viktigste filosof i nyere tid. Det har jeg forresten tenkt på mange ganger, at det er underlig hvor få som egentlig har fått med seg at han er vår tids viktigste filosof…
Vel, kan det ha noe å gjøre med at det dere filosofer holder på med ikke alltid er like, hva skal jeg si ... håndgripelig?
– Hei, hei! Jeg er ikke filosof, bare så det er sagt, jeg er retoriker. STOR forskjell. Med noen hederlige unntak synes jeg filosofi er bortkastet tid.
Så du, som altså er retoriker, har skrevet forordet til denne boken av vår tids viktigste filosof, så akkurat den må vel ha noe for seg, eller?
– Så definitivt! Rorty er så interessant, og så viktig, på grunn av sitt karrierelange angrep på filosofiske/teoretiske pretensjoner – som for
eksempel at de besitter metoder for å nå sikker viten. Det finnes en gammel ide om at filosofien skal være, som Rorty skriver et sted, «et barn av skjebnen, virkelighetens trofaste følgesvenn, sannhetens tro tjener, fornuftens vokter». Men dette mener han kun er et stormannsgalt selvportrett som filosofene med fordel kan legge bak seg.
Men hva skal man så tenke? Er det spikeren i kista for filosofien?
– Vel, som retoriker er det lett å si: Hvem vet og hvem bryr seg! Det som i alle fall er sikkert er at filosofene etter Rortys kritikk må finne seg et nytt formål og en ny selvforståelse. De kan ikke lenger forestille seg at de, som Rorty skriver et annet sted, kan «unnslippe tiden og tre over i evigheten». Filosofene kan ikke gjøre mer enn det vi andre kan, nemlig å komme opp med noen vokabularer – altså noen måter å snakke på – som kan tjene til våre menneskelige formål. Mer konkret sier Rorty at han ser for seg en «postmetafysisk fremtid» der vi vil «være der sofistene var før Platon».
Jeg synes du sa du ikke hadde noe til overs for filosofi, men her strør du om deg med filosofer på alle kanter!
– Haha, jo, men du skjønner, jeg kan godt like filosofikritikk! Og poenget med det sitatet om sofistene og Platon, er jo at Rorty vil til et sted der man ikke skiller mellom filosofi og retorikk, eller kanskje riktigere, hvor man gjør filosofi med en retorisk nøkkel, kanskje man kunne si. Riktignok er det, slik jeg ser det, noen vesentlige spenninger mellom Rortys retoriske pragmatisme og hans nyromantikk, men det blir nok kanskje for spesielt interesserte. De kan eventuelt bla i min PhD-avhandling, Enlarging the Ethnos: Rorty, Redescription, and the Rhetorical Labor of Moral Progress (UiO, 2016).
Haha, jeg legger merke til at du sa «bla i» og ikke «lese»?! Men kan du ikke si litt mer om denne nye, norske utgivelsen? Er det riktig å anta at den er mer populær, selv om den utkommer i serien Cappelens upopulære skrifter?
– Ja, definitivt – paradoksalt nok. Filosofi som poesi, som den heter på norsk, er noe av det siste Rorty skrev, og består av en forelesningsrekke han ga ved University of Virginia i 2004 – de såkalte Page-Barbour Lectures. De ble publisert på originalspråket først i 2016. Boken gir en kort og fortettet fremstilling av Rortys prosjekt, kunne man kanskje si, og jeg vil tro den dermed egner seg godt som en introduksjon til Rorty. For øvrig er dette aller første gang Rorty oversettes til norsk, og jeg må innrømme at jeg er litt stolt over å ha vært med på det. Oversettelsen er forresten kyndig gjort av Inger Sverresen Holmes.
Dette er vel og bra. Selv jeg får lyst til å bla i boken. Men si meg en ting: Hva har dette egentlig med utvikling og miljø å gjøre?
– Godt spørsmål. Ikke stort, må jeg innrømme. I den grad Rorty har noe å bidra med til vår forskning her på senteret, vil det nok være som kritiker av menneskerettigheter og det noen kaller «global etikk». Her er det noen fine distinksjoner, så la meg se om jeg kan holde tunga rett i munnen: Rorty mener at våre uttalte forpliktelser til menneskerettigheter – altså slike floskler som at «hele menneskeheten er vårt moralske fellesskap», og sånt noe – er forstillelser. I boken Contingency, Irony, and Solidarity (1989) skriver han rett ut at Menneskeheten er et for stort moralsk fellesskap, at ingen kan identifisere seg med menneskeheten som sådan.
Men er det ikke nettopp det som er hele poenget med menneskerettighetene, at de gjelder for alle mennesker, i samme grad?
– Jo, nettopp, men Rorty mener altså at menneskerettighetene er en forstillelse. Vi er ikke faktisk, i våre praktiske handlinger, tilhengere av menneskerettighetene. I et slående essay, «Who Are We?: Moral Universalism and Economic Triage», viser Rorty hvordan vi systematisk ikke lever opp til disse påstått universalistiske moralske forpliktelsene. Når vi kommer under press, er det alltid et valg, som han sier, mellom «love or money». Vi snakker gjerne høyt om hvor høyt vi setter de fattige barna i Afrika – altså: how much we «love» them – men i praksis prioriterer vi alltid mer penger til oss selv. Vi i vår del av verden lever jo langt over planetens evne, og vi synes ikke nevneverdig plaget av det i hverdagen. Faktisk higer vi etter stadig mer, og innretter dessuten samfunnet vårt etter et slikt siktemål. I praksis prioriterer vi derfor oss selv foran fattige barn i Afrika, flyktninger fra Syria, osv.
Jo, dette er kanskje sant, men samtidig er det vel noe vi vet allerede?
– Det kommer an på. Rorty mener ikke at misforholdet mellom verdier og handling er noen stor oppdagelse. Poenget hans er et litt annet, nemlig at vi har til gode å ta inn over oss at vi prioriterer som vi gjør. Selv om vi liksom «vet» at vi prioriterer oss selv fremfor fattige folk langt unna, gjør vi ingenting med det – og dermed ser den påstått universalistiske moralen vår ut som lite annet enn tomt prat. Rorty spør retorisk om vi, gitt dette, i det hele tatt kan snakke om et «misforhold mellom verdier og handling»: Slik vi lever i den rike delen av verden idag, kan vi da si virkelig si at det er en verdi for oss at fattige folk på den andre siden av kloden fortjener like mye som oss selv? Er det ikke snarere, altså, en forstillelse?
Dette er til å bli deprimert av…
– Ja, det kan jeg skjønne. Rorty har gjerne den effekten på deg: Først bryter han deg ned, men så bygger han deg opp igjen, bare nå med mer realistiske forventninger.
Hva mener Rorty at vi skal gjøre, da? Skal vi flytte ut i en hytte i skogen og gi pengene våre til Unicef?
– Vel, nei, som sagt bygger han oss opp igjen! Mer konkret opererer han med en utopi om solidaritet. Den innebærer en prosess der vi stadig utvider det fellesskapet vi oppfatter som vårt «vi», der vi over tid begynner å anse stadig flere forskjeller mellom folk som irrelevante for medlemskap i gruppen vi er solidarisk forpliktet til. Men en slik utopi kan ikke realiseres med en erklæring i FN; det er snarere snakk om en kultur som må skapes, om nye generasjoner som må sosialiseres inn i stadig større «stammer». Og om man jobber med moralske kulturer, må «vi begynne der vi er», som han sier. Vi må jobbe med konkreter, ikke med abstrakter.
«Konkreter»…?
– Ja, i denne sammenhengen viser det først og fremst til det Rorty kaller «tykke beskrivelser», altså narrative beretninger som forteller oss noe om hvordan det er å være dem vi tidligere har sett på nettopp som «dem». Det er derfor Rorty i Filosofi som poesi snakker om, vel, poesi – med hvilket han mener forestillingsevnen. Vi må slutte å tenke at språket vi bruker skal «speile» verden, sier han, og isteden bør vi tenke på hvordan vi, kreativt, kan skape et språk som lar oss skape et større «vi». Samtidig må vi huske på at dette «vi»et må bygges gradvis og sten for sten; det finnes ingen snarvei til menneskerettighetene.
Jeg tror jeg skjønner, selv om det du sier skal være konkret fortsatt høres litt abstrakt ut for meg.
– Der traff du spikeren på hodet! Rorty lykkes aldri, slik jeg ser det, å gjøre sitt slagord om å «holde seg til konkretene» særlig konkret. Men det er jo nettopp det som gjør hans arbeid spennende, for da er det jobb igjen til oss andre! Men hva tror du, kan dette være noe å skrive om på nettsidene?
Du, det var i og for seg interessant å høre om, men vi må nok prioritere den saken om mødrehelse i Malawi, og så har vi den om det nye SDG-initiativet, og egentlig burde vi også fulgt opp med en sak om Arne Næss-stipendiatene, så for å være helt ærlig, skjer det så mye nå at dette nok ikke helt når opp, dessverre. Men kanskje en annen gang.
– Hmrfph…!
Norsk oversettelse
Richard Rorty Filosofi som poesi er oversatt av Inger Sverreson Holmes og utgitt av Cappelens upopulære skrifter.
