Etter Paris-avtalen ble det rapportert om jublende politikere og hoderystende miljøaktivister. Den ene siden så på avtalen som det største gjennombruddet for internasjonal klimapolitikk på svært mange år, den andre som noe som i beste fall rørte overflaten av problemet. Hva var det egentlig politikerne fikk til i Paris, og vil det være nok til å redde klimaet? Vi samlet en rekke eksperter fra inn og utland for å diskutere avtalen, og resultatet har nå blitt publisert. Selv om det er mye positivt med avtalen, ser det dessverre ut til at den foreløpig er for svak som veikart og at den overser de store systemiske problemene som ligger i veien for en mer bærekraftig fremtid.
Det viktigste gjennombruddet i Paris var de ambisiøse målene som ble satt. Ikke bare skal vi holde den globale oppvarmingen under to grader, vi skal til og med prøve å begrense oppvarmingen til en og en halv grad. Dette var virkelig gledelige nyheter. Men de fleste eksperter er enige om at det vil kreve en enorm omstilling bort fra den karbonintensive verdenen vi lever i nå, og det er dessverre lite som tyder på at de konkrete tiltakene politikerne ble enige om i Paris vil være nok for å oppnå det.
Utilstrekkelige bidrag
Et smart trekk i forkant av klimatoppmøtet i Paris var at hvert enkelt land fikk ansvaret for å komme opp med sine egne mål for karbonnedtrapping. Dermed sa alle landene seg villige til å bli med, selv Kina og USA, landene med desidert størst utslipp.
Men denne modellen er også noe av det som gjør avtalen svak. Det er bidrag heller enn forpliktelser det er snakk om. Hvem skal sørge for at landene holder det de lover? Uten en hånhevingsmekanisme er vi i stor grad avhengige av ansvarsfølelsen til myndighetene i hvert enkelt land. Vi kan håpe at det går sport i å levere gode klimatiltak internasjonalt. Uansett vil det være svært viktig at prosessene er gjennomsiktige, slik at det faktisk er mulig for både politikere og sivilsamfunn å kontrollere at løftene til hvert enkelt land blir fulgt opp. Vi er dessuten avhengige av at løftene og tiltakene, og ikke bare de overordnede globale målsetningene, blir mer ambisiøse over tid. De samlede utslippskuttene som ble lovet i Paris i fjor vil i følge mange studier likevel gi oss en global temperaturøkning på tre-fire grader.
Det er relativt lett å komme med løfter, i alle fall er det betydelig lettere enn faktisk å gjennomføre de endringene som må til for å unngå en katastrofal global temperaturøkning. Norge er et godt eksempel på hvordan entusiasmen i Paris forsvant i møtet med den nasjonale politikken. Både statsministeren og flere statsråder har for eksempel ytret at landets oljeleting og oljeproduksjon vil fortsette som før, og det forblir uklart hvordan og når Norge skal omstilles til en «grønn økonomi».
Store samfunnsendringer må til
Det grønne skiftet beskrives ofte som en overgang til bedre teknologiske løsninger, men fornybar energi og tekniske løsninger alene vil ikke klare å holde temperaturøkningen under to grader. Klimapolitikk må sees i en samfunnsmessig helhet. Det må store samfunnstiltak til, der vi må tørre å gripe tak i de store klimasyndene innenfor hvert land. Transport og energi er åpenbare felter, men for eksempel kjøttforbruk er også viktig. Tiltak for å redusere forbruk blir ofte sett på som en trussel mot både rettighetene til hver enkelt av oss og til økonomien generelt. Her må det modig nytenkning til for å komme frem til hvordan klimakrisen kan løses som samfunnsproblem, ikke bare et miljøproblem. Dette vil også kreve nytenkning når det kommer til hvem som skal tas med i diskusjonen, fra ulike akademiske disipliner til sivilsamfunnsorganisasjoner og folk flest.
Det sitter dessuten en diger elefant i midten av klimarommet, og det er den bastante troen på at vi kan løse verdens klimautfordringer ved å fortsette på det samme sporet med økonomisk vekst. Det er ingen tvil om at store deler av verden trenger økonomisk vekst for å redusere fattigdom og bedre levestandarden til befolkningen. Dette har alltid blitt anerkjent innenfor diskusjoner om bærekraftig utvikling. Problemet ligger i at økonomiene til også de rikeste landene vokser. «Grønn vekst» blir presentert som den nye løsningen, selv om dette er teorier som har blitt fremmet i minst 30 år. Det er åpenbart at det er positivt om «grønne» heller enn utslippsintensive sektorer kan vokse. Problemet er at det ikke finnes bevis på at grønn vekst faktisk fungerer på en global skala. Historisk er stort sett den eneste måten rike land har klart å virkelig redusere sine utslipp på å flytte forurensende industri utenlands. I dag har Kina på papiret ambisiøse klimamål, men dette må sees i sammenheng med at landet tar sikte på å gå fra å være verdens fabrikk til å bli en serviceøkonomi i større grad drevet av nasjonalt forbruk. Dette senker ikke behovet for energi og råvarer globalt. I stedet vil utslippene sannsynligvis igjen flyttes til andre land. I et globalt perspektiv er det post-industrielle samfunnet grønn vekst ser ut til å forutsette kun en myte.
Hvem har ansvaret?
Selv om det er positivt at store fremvoksende økonomier kommer på banen, er det er ingen tvil om at de rikeste landene må ta på seg det største ansvaret. En lang rekke land i verden vil måtte øke sin ressursbruk betraktelig for å møte behovene til befolkningen. Dette vil føre til økte utslipp. Det grønne klimafondet er et positivt steg i retning av å overføre midler til land for å bidra til å gjøre utviklingsprosesser grønnere. Dessverre sliter fondet med å skaffe nok penger. Og selv målet om 100 milliarder amerikanske dollar i året er en dråpe i havet med tanke på nyvinningene som faktisk skal til for at et land skal klare å heve levestandarden betraktelig uten tilsvarende økning i økologisk fotavtrykk.
Dermed står vi fremdeles med det gamle behovet for at de rike landene reduserer sin ressursbruk betraktelig for å skape det Brundtlandskommisjonen kalte «utviklingsrom» for fattige land. Ideelt sett burde vi kanskje gå bort i fra å måle utslipp basert på produksjon. Det ville kunne gi et mye mer balansert bilde om vi heller målte hvor produktene til slutt ble brukt. Dette ville igjen skifte noe av fokuset bort fra Kina og India og over på den rike delen av verden. Dessverre er dette en svært komplisert øvelse. Selv om det innen forskningen gjøres fremskritt på en slik forbrukstilnærming, er dette foreløpig svært langt unna forhandlingsbordet.
Paris-avtalen fokuserer også på nødvendigheten av tilpasning til de kommende forandringene i vær og klima. Her er det stor global ulikhet ettersom det er de fattige landene som bidrar minst til karbonutslipp som har størst behov for tilpasningstiltak. Store sårbare befolkningsgrupper som småbønder og urfolk i det globale sør er de som sterkest merker konsekvensene av global oppvarming. Tørke, flom og andre former for ekstreme og ustabile værforhold truer levebrød og matsikkerhet. Disse gruppene er ofte også de som har minst politisk og økonomisk gjennomslagskraft. For å bidra til klimarettferdighet bør rike land forplikte seg til å finansiere tilpasning i fattige land. Tilpasning er imidlertid ikke et nøytralt begrep, men nedfelt i eksisterende politiske og økonomiske forestillinger og strukturer. Tilpasningsprosjekter bør derfor ikke defineres fra finansieringssiden, men utvikles lokalt av de som kjenner behovene.
Store utfordringer
Utfordringen det innebærer å gjøre verden mer bærekraftig har dessverre aldri vært større. Paris-avtalen kan potensielt utgjøre et svært viktig steg på veien. Men da må løftene innfris og gradvis gjøres mer ambisiøse. Dette vil ikke bli oppnådd gjennom en tro på at grønn vekst løser alle problemer. Det må regulering og store samfunnsendringer til. Det finnes ikke enkle svar på hvordan dette kan gjøres, men en omstilling vil kreve initiativ og grep på alle samfunnsnivå. Industri og private selskaper vil åpenbart måtte spille en viktig rolle, men det samme vil sivilsamfunnet.
Samtidig er vi avhengige av at politikere virkelig tar tak. Med politiske grep kan man fremme grønne industrier og et mer bærekraftig forbruk. Og på internasjonalt nivå kan vi håpe på at de landene som er villige til å gå lengst i klimakampen kan slå seg sammen og bli en drivkraft for mye mer ambisiøs klimapolitikk. Her burde rike land som Norge kjenne sitt ansvar. Samtidig hviler det et ansvar på hver enkelt av oss. Ikke bare med tanke på vårt eget forbruk, men også å kreve at politikerne som representerer oss tar klimautfordringen på alvor. Det er på tide å bruke det viktige momentet fra Paris-avtalen til å starte på den vanskelige men livsviktige omstillingen til en mer bærekraftig fremtid.
