Rekordrask fattigdomsreduksjon i to autoritære samfunn
Kina og Vietnam har oppnådd imponerende fattigdomsreduksjon de siste tiårene og vi kan lære mye av disse to fremvoksende økonomiene.
Kinas astronomiske vekst er kjent for de fleste. En utrolig fattigdomsreduksjon har fulgt veksten, og eksperter er enige om at minst 500 millioner mennesker har blitt løftet ut av fattigdom i Kina. Landet har også gjort enorme fremskritt på en rekke sosiale indikatorer som for eksempel barnedødelighet, mødrehelse og utdanning. Kina har oppfylt alle tusenårsmålene til FN, og den store “suksesshistorien” til tusenårsmålene globalt har svært mye å takke Kina for.
Litt i skyggen av Kina har en annen suksesshistorie vokst fram. Før markedsreformene i landet startet i 1986 var Vietnam blant de aller fattigste landene i Asia, og så sent som på midten av 80-tallet levde 70 prosent av befolkningen i ekstrem fattigdom. Etter reformene var det kun Kinas økonomi i verden som vokste raskere enn Vietnams, og med hjelp av denne veksten løftet landet over førti millioner mennesker ut av ekstrem fattigdom på 15 år. Dette blir regnet som en av de aller raskeste prosesser av fattigdomsreduksjon gjennom tidene. Og i likhet med Kina har Vietnam også gjort det særdeles bra på tusenårsmålene og en hel rekke andre indikatorer. Når det kommer til fordeling gjør Vietnam det faktisk mye bedre enn den evige rivalen i nord, og Verdensbanken har omtalt Vietnams utvikling som bemerkelsesverdig «pro-poor».
Fattigdomsreduksjonen i Kina og Vietnam skiller seg ut globalt. Det er interessant å sammenligne med et annet fremvoksende asiatisk land, India. Gjennom økonomiske oppturer og nedturer har India også oppnådd sterk fattigdomsreduksjon. Men fortsatt bor det 400 millioner fattige i denne stormakten. Det er en tredjedel av alle fattige i verden.
“Hvordan kan det ha seg at et demokrati gjør en dårligere jobb i å levere utvikling til det brede lag av befolkningen enn to strengt autoritære stater?”
Og på så godt som alle sosiale indikatorer, som likestilling, mødredødelighet eller skolegang, blir India utklasset av Kina og Vietnam. Forventet levealder er 68 år i India, mot 75,8 år både i Kina og Vietnam. I gjennomsnitt går en inder 5,4 år på skole, en vietnameser og kineser 7,5 år. Eller ta tilgang til elektrisitet. I følge tall fra det internasjonale energibyrået IEA for 2015 har så godt som alle kinesere og 97 prosent av vietnamesere tilgang til elektrisitet. I India er derimot nær 240 millioner mennesker, nesten en femtedel av befolkningen uten tilgang til strøm. Hvordan kan det ha seg at et demokrati gjør en dårligere jobb i å levere utvikling til det brede lag av befolkningen enn to strengt autoritære stater?
Sosialistisk markedsøkonomi gjør det bedre
Kina og Vietnam har opplevd ekstrem økonomisk vekst. Det er ingen tvil om at økonomisk vekst gjør det mye lettere å redusere fattigdom. Men på tross av hva mange liker å tro er det er ingen automatikk i det. Det er fullt mulig å oppnå økonomisk vekst som kun kommer en begrenset andel av befolkningen til gode. Så økonomi er definitivt ikke alt. Dessuten er Vietnam og India per innbygger omtrent like rike, selv om India selvsagt totalt sett har en mye større økonomi.
Hva er det som gjør at Kina og Vietnam skiller seg ut? Vel, de er selverklærte ‘sosialistiske markedsøkonomier’. Selv om det ofte er grunn til å betvile hvor mye sosialisme som er igjen, så er dette en viktig faktor. Om vi går tilbake til en tid preget av fattigdom, så hadde likevel alle tilgang til utdanning i begge landene. Det var nok ikke av veldig høy kvalitet, men i alle fall nok til at så godt som alle kunne lese. Folk hadde også tilgang til et visst helsetilbud. Det er derfor ikke uten grunn at den regionen i India som har gjort det klart best på sosiale indikatorer er sosialistiske Kerala.
Med regimer som fikk sin legitimitet gjennom å levere utvikling til alle, gav den sosialistiske orienteringen i Kina og Vietnam et viktig grunnlag for at flest mulig kunne nyte godt av den økonomiske veksten. En annen ting som skiller Kina og Vietnam fra India er et sterkt fokus på landbruk. Modernisering av landbrukssektoren var en sentral del av den tidlige reformprosessen til begge landene. Siden de fattigste gjerne bor på landsbygda, har dette dermed vært en viktig faktor i fattigdomssuksessen.
Men alt er ikke rosenrødt i de sosialistiske markedsøkonomiene. Det viser seg utfordrende for Kina og Vietnam å løfte den resterende befolkningen ut av fattigdom, og klimaendringer ligger an til å gjøre jobben enda vanskeligere. Den ulike fordelingen av velstand blir stadig tydeligere. Mens et økende antall kinesere og vietnamesere tar del i middelklassen og forbrukersamfunnet, lever fremdeles en del av befolkningen i ekstrem fattigdom. Særlig gjelder dette etniske minoritetsgrupper.
Fremtidens utfordringer
Vi ser tre store fattigdomsutfordringer for Vietnam og Kina fremover. For det første er det å stoppe den raskt økende ulikheten. Dette problemet er aller størst i Kina, men også Vietnam har blitt et svært ulikt samfunn.
For det andre er det å redusere fattigdom blant etniske minoriteter. Vietnam har 54 ulike anerkjente etniske grupper, Kina 56, men i begge landene er majoritetsgruppene i klart flertall. Kinh utgjør omtrent 86 prosent av befolkningen i Vietnam, og Han over 90 prosent i Kina. Det er en klar trend at de gjenværende ekstremt fattige tilhører minoritetsgrupper i begge landene. På den ene siden skyldes dette at noen av gruppene bor i lite tilgjengelige områder som har opplevd lite økonomisk utvikling, men det skyldes også etnisk diskriminering. Å redusere fattigdom blant disse gruppene og samtidig respektere lokale kulturer og skikker vil være en stor utfordring videre.
Den tredje utfordringen gjelder miljø og klima. Både Kina og Vietnam ser store miljøødeleggelser som ofte rammer de fattige hardest. I tillegg er klimaendringer forventet å gjøre fattigdomsbekjempelse vanskeligere. Vietnam er ett av landene i verden som forventes å bli hardest rammet av klimaendringene. Å redusere miljøødeleggelsene fra egen økonomisk utvikling samtidig som en forbereder seg på å tilpasse seg et endret klima vil derfor være avgjørende for fremtidig suksess.
Denne artikkelen er også publisert på Forskning.no
