Kampen mot farlige epidemier har historisk sett primært vært et statlig ansvar, men utviklingen i epidemiberedskap siden Ebolakrisen i 2014-2015 tyder på et nytt politisk landskap. De siste fem årene har nemlig svært mange «nye aktører», som for eksempel ikke-statlige organisasjoner (NGOs), private bedrifter, filantropiske organisasjoner og militærstyrker, blitt involvert i epidemirespons og beredskap gjennom privat-offentlig samarbeid.
Jeg fokuserer spesielt på såkalte «Emergency Medical Teams» (EMT) – spesialteams med trent helse- og humanitærpersonell og utstyr som kan benyttes i krisesituasjoner uten å belaste begrensede lokale ressurser. Verdens helseorganisasjon (WHO) koordinerer dette initiativet som inkluderer teams fra både statlige (Norge, Storbritannia, Kina, osv.) og ikke-statlige aktører (for eksempel private bedrifter som Aspen Medical og NGOs som Johanniter International). I tillegg er mange «statlige EMT», inkludert den norske, bygget på en partnerskapsmodell.
Forskningsspørsmål: Hvordan kan økt tverrsektorielt, globalt og privat-offentlig samarbeid i pandemiberedskap påvirke epidemirespons?
Bakgrunn
Dette prosjektet er finansiert av et stipend fra Senter for Utvikling og Miljø (Universitet i Oslo) for perioden 2019-2023.