English version of this page

Nye aktører i global helsesikkerhet og epidemirespons (avsluttet)

Siden Ebolakrisen i 2014-2015 har ikke-statlige organisasjoner (NGO), private bedrifter og militærstyrker blitt mer involvert i pandemiberedskap. Hva blir de politiske og praktiske konsekvensene av denne utviklingen?

Bildet kan inneholde: personlig verneutstyr, hazmat-drakt.

Helsearbeidere får opplæring i bruk av beskyttelsesutstyr av militæret. Flickr: DFID-UK

Kampen mot farlige epidemier har historisk sett primært vært et statlig ansvar, men utviklingen i epidemiberedskap siden Ebolakrisen i 2014-2015 tyder på et nytt politisk landskap. De siste fem årene har nemlig svært mange «nye aktører», som for eksempel ikke-statlige organisasjoner (NGOs), private bedrifter, filantropiske organisasjoner og militærstyrker, blitt involvert i epidemirespons og beredskap gjennom privat-offentlig samarbeid.

Jeg fokuserer spesielt på såkalte «Emergency Medical Teams» (EMT) – spesialteams med trent helse- og humanitærpersonell og utstyr som kan benyttes i krisesituasjoner uten å belaste begrensede lokale ressurser. Verdens helseorganisasjon (WHO) koordinerer dette initiativet som inkluderer teams fra både statlige (Norge, Storbritannia, Kina, osv.) og ikke-statlige aktører (for eksempel private bedrifter som Aspen Medical og NGOs som Johanniter International). I tillegg er mange «statlige EMT», inkludert den norske, bygget på en partnerskapsmodell.

Forskningsspørsmål: Hvordan kan økt tverrsektorielt, globalt og privat-offentlig samarbeid i pandemiberedskap påvirke epidemirespons?

Bakgrunn

Dette prosjektet er finansiert av et stipend fra Senter for Utvikling og Miljø (Universitet i Oslo) for perioden 2019-2023.

 

Publisert 13. sep. 2019 08:35 - Sist endret 2. apr. 2024 09:36