Celine Motzfeldt Loades’ doktorgradsavhandling analyserer hvordan bruken av byens Verdensarvstatus og meningene tillagt kulturarven har endret seg i byens etterkrigskontekst. Som et av verdens første Verdensarvsteder, oppnådde Dubrovnik status som et UNESCO Verdensarvsted i 1979, under Titos kommunistiske Jugoslavia. Dagens bruk og forståelse av byens kulturarv og Verdensarvstatus er imidlertid sammenflettet med Kroatias overgang til markedsliberalismen etter Jugoslavias oppløsning, etterkrigstidens turismeutvikling, opplevelsene av krig og beleiring av byen, samt diskurser omkring Kroatias EU medlemskap.
Motzfeldt Loades’ etnografiske case studie analyserer ulike drivkrefter bakenforliggende steds- og turismeutvikling i byens etterkrigskontekst. Forskningen belyser hvordan bruken av kulturarven og byens Verdensarvstatus i etterkant av 1990-talls krigene på Balkan har påvirket sosial praksis, identitetsdiskurser, inkluderings- og ekskluderingsmekanismer. Avhandlingen utforsker hvordan ulike interessegrupper bruker kulturarven og hvordan den knyttes sammen med ulike kommersielle, politiske, ideologiske og kulturelle motivasjoner og formål. Forskningen belyser hvordan kulturelt minne, ulike oppfatninger av fortiden og av kulturarv både utgjør en kilde til samhold og konflikt i lokalsamfunnet.
Motzfeldt Loades’ forskning belyser hvordan bruken av kulturarven i Dubrovnik viser mange motsetninger – den blir både benyttet aktivt i nasjonalismen og i geo-politisk orientering, med formålet om å fraskrive Kroatias tilhørighet til Balkan. Samtidig bruker innbyggerne kulturarven til å demonstrere at Dubrovnik er en kosmopolitisk, inklusiv, internasjonal by som trygt har tilbakelagt sin fortid med krig og konflikt i historien. Under overflaten av Dubrovniks suksess med å gjenoppbygge den materielle kulturarven og den turistbaserte økonomien i etterkant av krigen fremtoner en mer sammensatt virkelighet.
Det siste tiåret har bruken av byens Verdensarvstatus i turismeutvikling og næringsliv mobilisert sivilsamfunnet til politisk aktivisme, spesielt mot den kraftige økende cruise turismen og planlagte turistprosjekter. I en kulturell kontekst hvor markedskrefter, kommersialisering og korrupsjon rår, opplever Dubrovniks innbyggere at deres muligheter til å påvirke byutviklingen stadig blir mer begrenset. Byens innbyggere setter pris på hvordan turismen har medført store inntekter til gjenoppbyggingen av det bombede historiske senteret i etterkant av frigjøringskrigen. Samtidig føler mange seg utestengt fra byutviklingen og opplever en frarøvelse av kulturarven sin.