Har Oslo en grønn byutvikling når restene dumpes i nabokommunenes natur?

Ut av Oslo går det en jevn strøm av de største lastebilene som er å oppdrive, fylt med stein og grus. Hovedstaden vil ikke selv ta vare på de enorme mengdene med gravemasse som er resultatet av store infrastrukturprosjekter og kompakt byutvikling. Manglende politisk vilje og dårlig koordinering mellom offentlige myndigheter fører til store CO2-utslipp og naturødeleggelse i Oslos nabokommuner, hevder samfunnsgeograf Bjørnar Sæther.

Vei inn til massedeponi

Dette deponiet ved Kløfta i Ullensaker kommune  er at av stedene som har mottatt  Oslos gravemasser. Foto: Bjørnar Sæther

– Hvis du står ved E6 litt nord for Oslo, kjører det lastebiler forbi med grave- og sprengmasse hvert tredje til femte minutt, på vei ut av byen, sier Bjørnar Sæther.

Han er samfunnsgeograf ved Universitetet i Oslo og kommer fra Sørum, et landlig område et stykke nord for hovedstaden. Der har han kunnet observere hvor noen av lastebilene tar veien.

– Jeg bor jo mellom disse deponiene. Det er opprettet massedeponier mange steder rundt Oslo for å ta imot masser fra utbyggings- og infrastrukturprosjekter. Det ødelegger kulturlandskapet, det forurenser, og mye av det er nok antagelig unødvendig. Man må kunne finne bedre løsninger, sier en engasjert Sæther.

Portrettbilde av Bjørnar Sæther
Bjørnar Sæther er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og del av Forskningssenteret Include.

Professoren i samfunnsgeografi er er tilknyttet forskningssenteret Include, som er opptatt av hvordan vi kan unngå urettferdige utslag og motsetninger i overgangen til et lavutslippssamfunn. Sammen med hans daglige observasjoner av lastebiltrafikken ut av Oslo, fikk det ham interessert i å undersøke nærmere hvordan gravemasser håndteres, og hvilke krav som stilles fra myndighetene.

– Problemet er at det ikke finnes tall på denne typen masser i Norge. Det finnes tall på hvor mye vi kaster i søpla hver uke, og hvor mye søppelbilen samler inn, og det finnes en del andre tall, som på farlig avfall, men det som regnes som ikke forurensete jord- og steinmasser, fører ikke myndighetene statistikk over, sier Sæther.

180 000 lastebillass

Noen tall er det likevel mulig å få tak i. Når det skal gjennomføres store tiltak, er det krav om konsekvensutredninger og miljøoppfølgingsplaner. Et slikt prosjekt er utbyggingen av ny vannforsyning til Oslo, fra Tyrifjorden til Huseby vest i byen. Fra Oslo kommune har Sæther fått opplyst at anleggsarbeidet er beregnet å gi 180 000 lastebillass med masse.

Vanskelig tilgang på tall og informasjon fra myndigheter og utbyggere fikk Sæther til å ty til en observerende metode. Han satt seg i sin egen bil og kjørte etter lastebilene, for selv å finne ut hvor de tok veien. Det viste seg at massene fra vannforsyningsprosjektet ble kjørt fra Oslo til Drammen, hvor de ble dumpet i fjorden. Fra andre prosjekter gikk transporten til mer landlige kommuner rundt hovedstaden.

– Det er ikke et eneste massedeponi i Oslo. For tre-fire år siden sa kommunen nei til å opprette deponier. Resultatet er at vi bygger ned naturen i områdene rundt byen. Uten at de snakker om det så høyt og tydelig, mener Oslo at dette får de «mindre attraktive» områdene utenfor Oslo ta seg av. Men dette er jo egentlig et regionalt problem. Viken fylke og statsforvalteren skulle nok gjerne sett at det var mer overordnet regional planlegging. Det er det vanskelig å få Oslo med på det, sier Sæther.

Miljøvennlige løsninger finnes

Han kaller dagens håndtering av gravemasse for en «end of pipe»-strategi. Massene blir sett på som avfall, ikke som ressurser som kan gjenbrukes. I stedet for å gjenbruke dem, henter man inn nye. Et eksempel er det store pukkverket ved Losby i Lørenskog, like øst for Oslo.

I følge Sæther finnes det mer miljøvennlige løsninger enn dagens praksis, men de blir ikke tatt i bruk. Som eksempel på dette viser forskeren til Hovinbyen i Oslo, et stort område nord for sentrum, hvor det vil komme tusenvis av nye boliger. Hovinbyen skal representere den nye, grønne byutviklingen i hovedstaden. Her opererer også Pådriv, et partnerskap mellom offentlige, private og sosiale aktører.

– Pådriv prøver å få til miljøvennlig byutvikling. I Hovinbyen var det tidligere all mulig slags virksomhet, med mange gamle industribygg. Det betyr at jordmassene i grunnen antageligvis er lett forurenset. Dermed er det ikke lovlig å bruke dem i nybygging uten at de renses og resirkuleres. Pådriv har utredet hvordan dette faktisk kan gjennomføres i Hovinbyen.

– Problemet er at man trenger en ganske stor tomt for å lagre mange lastebillass med jord og stein. Så skal massene behandles og selges. Men hverken Oslo kommune eller private landeiere har vært villige til å sette av land. Derfor står dette på stedet hvil, mens lastebilene går i skytteltrafikk ut av byen. Så den «miljøvennlige byen», Europas miljøhovedstad i 2019, som skal kutte CO2-utslippene radikalt de neste ti årene, har ikke tatt innover seg dette problemet. Alle disse lastebilene gir jo enorme CO2-utslipp, sier en oppgitt Sæther.

Ingen "ledig natur"

I tillegg kommer det samfunnsgeografen omtaler som en by-land-problemstilling. Når Oslo ikke vil ha noe deponi, og gjenvinning av masser ikke finner sted, er det andre områder som blir mottakere. Det vil først og fremst si bynære områder, som Leirsund, Lier og Ås, for lastebiltransporten er en stor utgift for entreprenørene. Dermed er det duket for konflikter om hvor deponiene skal plasseres i mottakskommunene.

– Det finnes ikke noe «ledig natur» i disse områdene. Vi ønsker jo ikke å bygge ned naturen, påpeker Sæther.

En slik konflikt har oppstått i Lillestrøm kommune. Kommunen har nå til behandling en søknad om å få anlegge et deponi i et naturområde like nord Nordre Øyeren naturreservat, et deltaområde kjent som rasteplass for mange trekkfugler.

– Det er store protester fra naboene og Naturvernforbundet lokalt, som mener at deponiet vil ødelegge et flott naturområde. På den andre siden står det sterke økonomiske interesser, med en av landets største entreprenører sammen med en lokal storbonde. For bonden er dette attraktivt. De gårdbrukerne og landeierne som har deponier, blir styrtrike. Det må man vel kunne si at er feil drivkrefter, poengterer Sæther.

Kommunen, på sin side, vet at det er stort behov for deponier. Det er kommunen som er planmyndighet etter Plan- og bygningsloven, men etter Sæthers mening er manglende samordning mellom ulike myndigheter et hovedproblem.

Krever samarbeid på tvers av sektorer

– Dette med lovverket og forskriftene er et problem i seg selv. Hver sektor i stat og kommune har sine egne mål og sine egne lover og regler som de følger. Mer gjenbruk av masse krever at man samarbeider på tvers av sektorer. De må koordinere seg mellom fylke, stat, kommune og statsforvalter for å sette krav til utbygginger og om gjenbruk. Det er veldig vanskelig å få til. Det er nok mulig å sette krav om gjenvinning, men det er ikke blitt gjort, framhever Sæther.

Forskeren ser også et problem i at offentlige aktører, det vil si kommune og stat, noen ganger sitter på begge sider av bordet. Staten er den største utbyggeren av alle, gjennom Nye veier. Det nye regjeringskvartalet og ny E18 vestover ut av Oslo er to andre prosjekter som vil utvinne enorme masser. Samtidig er det staten og kommunene som skal godkjenne alle prosjekter.

– Det er mulig å redusere problemene, men sånn det er nå, kommer det ikke lenger enn til utredingsstadiet. Saksbehandlerne ser jo problemet, men det er ikke noe politisk trykk på å få løst dette. Det er ikke et uløselig problem, men det er ikke høyt nok oppe på dagsorden, understreker Sæther.

Av Erik Berge
Publisert 15. mars 2022 09:02 - Sist endret 22. mars 2022 10:20