Har vi råd til det grønne skiftet?

Å finansiere det grønne skiftet er mulig, men kun dersom vi forstår hvem som har makten til å skape nye penger.

Bildet kan inneholde: penger, besparende, valuta, mynt, pengehåndtering.

Foto: Andrea Thorup

I samfunnsdebatten snakkes det ofte om hvorvidt vi har råd til det grønne skiftet, og hvor mye penger det grønne skiftet vil koste oss som samfunn og som borgere. Men hvor ofte tenker du på hva penger egentlig er?

Mens det meste av tradisjonell samfunnsfaglig og økonomisk teori ikke tar opp hvordan penger skapes i det hele tatt, fremhever nyere teori og empirisk forskning rollen som henholdsvis staten og det private kredittmarkedet spiller i den løpende skapelsen av enorme mengder nye penger. Poenget er at vi også kan skape nye penger for å finansiere det grønne skiftet, om vi anser det som viktig nok.

Hva er egentlig penger?

I tradisjonell samfunnsfaglig teori beskrives penger ofte som et nøytralt «slør» over økonomien, og i økonomimodeller brukes penger først og fremst som en måleenhet, slik grader celsius måler temperatur. Men det kan være nyttig å forstå penger mer som ting, i den forstand at det eksisterer et visst antall av dem, og at de må produseres før de eksisterer. Det finnes både fysiske og elektroniske penger i dagens system, men de fleste penger er elektroniske, og kan for så vidt sammenlignes med bildefiler eller «likes» på sosiale medier.

Det er forskjellige måter å måle mengden av penger på, men ut ifra det vanligste målet (kalt M1) er pengemengden i Norge i 2019 2.109 milliarder kroner. Det er den ikke alltid. I 2010 var den for eksempel kun 734 milliarder kroner.

Det skapes og slettes hele tiden penger. Spørsmålet er hvordan det skjer, og hvem som gjør det. Dette er viktig, for hvem som skaper penger påvirker også hvordan pengene kommer inn i økonomien, og har dermed innflytelse på – ikke omfordelingen av eksisterende – men fordelingen av nyproduserte penger.

Fordelingen av nyproduserte penger i økonomien har dermed også innflytelse på hvorvidt og hvordan vi klarer å betale for det grønne skiftet.

En ny måte å forstå økonomien på

I USA har man det siste års tid begynt å snakke mye om Ny Monetær Teori, eller «Modern Money Theory» i forbindelse med Demokratenes forslag til en Green New Deal. Forslaget går ut på å underskuddsfinansiere den grønne omstillingen i tråd med the New Deal på 1930-tallet. Teorien tar et oppgjør med myten om at forholdet mellom statens utgifter og inntekter skal forstås som et husholdningsbudsjett som bør være i balanse. Den tradisjonelle oppfatningen er at staten ikke kan eller bør ha høyere utgifter enn den har inntekter. I så fall må den låne penger fra et annet sted.

Vi har bedre muligheter enn vi tror til å finansiere det grønne skiftet. Foto: Colourbox.

Ny Monetær Teori påpeker i stedet at ettersom det er staten som bestemmer hva som er penger, og i prinsippet utsteder penger, så kan en stat aldri gå konkurs, forutsett at den ikke låner penger i fremmed valuta. Men det trenger den heller ikke å gjøre, nettopp fordi den kan produserer pengene selv.

Men får vi ikke inflasjon da? Ikke nødvendigvis, det er derfor det kreves inn skatter. Ser man på pengeøkonomien fra perspektivet til Ny Monetær Teori, så kreves det ikke først inn skatter som så blir brukt til å dekke utgifter. Staten skaper i stedet først penger gjennom blant annet offentlig forbruk, og krever så inn skatter for å regulere etterspørselen i økonomien. Rekkefølgen er altså omvendt av hvordan man vanligvis diskuterer et statsbudsjett.

Staten skaper penger når det er viktig nok

Selv om dette perspektivet er omvendt av vanlig oppfattelse, så er det en mer presis beskrivelse av hvordan systemet faktisk fungerer. Stater skaper stadig vekk nye penger for å finansiere det de anser som nødvendig.

Det mest åpenbare eksempelet er krigsfinansiering. Stater satt heller ikke og ventet på at de hadde krevd inn nok skattepenger før de reddet banksektoren i 2008: Redningspakkene ble finansiert ved å utvide balansen til sentralbanken, altså gjennom produksjon av nye penger.

Dersom staten anser klimakrisen og en grønn omstilling som viktig nok, så gir det derfor ikke mening å snakke om hvorvidt den har råd til å betale for den. Staten kan skape penger – slik den pleier å gjøre – og prioritere disse pengene på det grønne skiftet.

Begrensningen ligger i hvor mye ledig kapasitet som finnes i økonomien: Det må finnes både arbeidskraft og ressurser til å faktisk gjennomføre skiftet. Finnes det ikke ledig kapasitet, og det ikke dras inn tilstrekkelig med skatter, så kan økt pengebruk føre til inflasjon. Poenget er likevel at det ikke er pengene som er en begrenset ressurs for en stat med egen valuta.

Private banker skaper mest penger

Staten produserer de fysiske pengene som er i omløp i samfunnet. Men kontanter utgjør i dag kun litt over 2 prosent av pengemengden i Norge, mens resten består av elektroniske kontopenger. Hvor kommer disse fra?

Ny Monetær Teori tar et oppgjør med myten om at forholdet mellom statens utgifter og inntekter bør være i balanse, som et husholdningsbudsjett. Foto: Colourbox.

Ifølge en annen retning innen pengeteori har overgangen til elektroniske penger ført til at staten i praksis har mistet kontrollen over pengeskapelsen. Stater skaper kontanter, men det er de private bankene som utsteder alle elektroniske penger som kreditt. Når banken låner ut en million kroner, tas millionen altså ikke noe annet sted fra, men skapes i låneøyeblikket. De aller fleste penger er skapt gjennom private bankers kredittutstedelse, som ikke er begrenset av statens pengeproduksjon.

Fordi private banker skaper de fleste pengene i økonomien, bestemmer de også hvor i økonomien de fleste pengene blir brukt for første gang. Og fordi de skaper penger ved å utstede kreditt, så bestemmes det på bakgrunn av hva det er mest lønnsomt å utstede kreditt til. Det er derfor det er så mange penger i boligmarkedet. Og så få penger i biodynamisk landbruk.

Hvem har makten til å finansiere det grønne skiftet?

Ny Monetær Teori poengterer at staten rett og slett kan beslutte å skape penger til et formål, uavhengig av hvor mange penger som finnes i statskassen på et gitt tidspunkt. På den andre siden viser empiriske undersøkelser av private bankers utlånsvirksomhet at det i praksis er her makten til å skape penger ligger i dagens system.

Å være den samfunnsinstitusjonen som skaper nye penger og fordeler dem i økonomien gir store muligheter. Det gir i utgangspunktet et svært effektivt virkemiddel for å forme samfunnet – et verktøy med mye større gjennomslagskraft enn å sykle til jobb, spise mindre kjøtt eller kjøpe en tannbørste i bambus.

Vi har altså bedre mulighet enn vi kanskje tror til å finansiere det grønne skiftet. Men dersom staten ikke tar tilbake kontrollen over pengeskapelsen, ligger makten og dermed muligheten til å finansiere det grønne skiftet i dag i det private kredittmarkedet.

Av Andrea Thorup
Publisert 26. aug. 2019 14:34 - Sist endret 26. aug. 2019 14:34
Interaksjondesign illustrasjon

SUM-bloggen

En blogg for deg som er interessert i utviklings- og miljøspørsmål, global helse, bistand, forbruk og bærekraft. Her skriver forskere og studenter ved Senter for utvikling og miljø, UiO, om forskningsfunn og felt vi mener det bør forskes mer på.