Knekkebrødklagesang

En dag i mai satt jeg i frokostsalen på et hotell i Lillehammer. Der hørte jeg to eldre damer fremføre denne knekkebrødklagesangen (her gjengitt etter hukommelsen):

–Men du, så mye godt brød dem hadde her da. Og knekkebrød og greier…
–Joa, men knekkebrød kan du jo lage hjemme og, det. Det fins jo så mange fine knekkebrødoppskrifter nå om dan, atte…
–Joa, det er veldig godt det, asså.
–Probblemet er jo bare at jeg spiser altfor mye a’re, vettu! Hoho!
–Joa, men knekkebrød er jo sunt da… det er mye grovt der, mye sammalt...?
–Joa, men så er’re mye juks og, da...
–Joa, det er sant. Dem har jo oppi maltekstrakt og hva det nå er, så’re skal se mørkt ut. Ja, det står jo , det, hvis du leser...
–Ja, og sukkerkulør!
–Joa, men det blir jo lissom litt gulere, det da.
–Joa. Men dem jukser mye med maten nå om dan, atte… og det synes jeg ikke dem skal gjørra, asså!
–Neida, men så er’re ikke bare maten dem jukser med, da!
–Neida, dem jukser jo med all ting nå om da’n. Men dem trenger da i alle fall ikke jukse med det, syns jeg.
–Neida.

Gamle mennesker klager over alt mulig. Ikke minst klager de over tingenes tilstand, her og nå, og de klager over hvordan alt mulig går i feil retning. De ser tilbake på sin egen ungdom med skjønnmalende briller, og ser samfunnets endring siden den gang som en eneste lang fortelling om forfall. Det er rart – ja, egentlig ganske utrolig – at de får det til, for i denne perioden har Norge jo vært gjennom en helt enestående velstandsøkning. Fra slutten av 1920-tallet til i dag har Norge gått fra å være en lutfattig bondenasjon i Europas ubetydelige utkant til å bli «verdens beste land å bo i for X antall år på rad». Det skulle egentlig ikke være mulig å fremstille denne historien som en forfallshistorie. Når noen likevel gjør akkurat det, bør vi forsøke å forstå hvorfor. Og spesielt oppmerksomme bør vi bli nå som det ikke lenger bare er de eldre som synger knekkebrødklagesangen.

Til siste nummer av tidsskriftet Prosa har jeg skrevet et bokessay om den amerikanske journalisten og forfatteren Michael Pollan og hans siste fire bøker, som kommer veldig nærme de gamle Lillehammer-damenes klage. Pollan skriver naturligvis ikke om knekkebrød – han er amerikaner – men han snakker en hel del om hva «det ernæringsindustrielle kompleks» putter i maten vår. Anmeldelsen er ganske nesegrust beundrende, må jeg innrømme, og det skyldes delvis at Pollan er en solid journalist og forfatter, men også at innholdet i bøkene er sjokkerende, og at de derfor føles viktige. Pollans agenda er å vise hvordan det er mye juks med maten vår om dagen, og at det ofte dreier seg om verre ting enn maltekstrakt og sukkerkulør – selv om sukker selvfølgelig er en vesentlig del av problemet. Hadde dét vært det eneste Pollan gjorde, ville han ikke skilt seg ut blant andre forfattere med tilsvarende prosjekter. Det som gjør ham verdt å lese er at han så grundig, og samtidig så underholdende, dokumenterer konsekvensene av dette jukset – for dyr, mennesker, og miljø. Kort fortalt mener Pollan at den moderne maten påtvinger dyr et liv under inhumane forhold, at den gir mennesker dårlig helse, og at den utraderer biologisk mangfold. Han er selvfølgelig ikke så unyansert som dette, men om man trenger en mer finmasket analyse, kan man lese anmeldelsen, eller, selvfølgelig aller helst, bøkene: Cooked (2013), Food Rules (2009), In Defense of Food (2008), og The Omnivore’s Dilemma (2006).

I anmeldelsen klager jeg på at den norske bokfloraen mangler bøker som Pollans – altså gode, kritiske bøker om moderne matkultur (eller snarere mangel på sådan) – og jeg begynner å spekulere på hvorfor dette er tilfelle. Jeg tror den relative mangelen på slike bøker henger sammen med at nordmenn må være det folkeslaget i verden med størst grad av tillit til maten de spiser. Vi gidder ikke engang bry oss med å kjøpe økologisk, fordi vi stoler på at den sprøytede maten ikke er sprøytet mye, eller at den i alle fall er sprøytet på en sånn måte – javel… – at den ikke er farlig for oss. «Det må vel Mattilsynet eller noen kunne gå gode for?», tenker vi. Men om fremveksten av slike ting som Bondens marked og mathaller og urbant landbruk betyr noe som helst, så er det at (noen) norske forbrukere har begynt å lengte etter det Andreas Viestad med tittelen på en av sine bøker kaller ekte mat. Vi vil vite hva vi spiser, hvor det kommer fra, hvem som har laget det, og hvordan. Og vi bryr oss mer enn før – dog kanskje bare marginalt mer – om matens konsekvenser, for dyr, for miljøet, og for vår egen helse. Selv om Norge ligger år bak de fleste andre land det er naturlig å sammenligne seg med, har også nordmenn begynt å gå lei matjuks. Med andre ord synger stadig flere av oss på knekkebrødklagesangen.

Som for å understreke dette poenget har knekkebrødklagesangen nå – endelig – også nådd det norske bokmarkedet. Nylig lanserte nemlig Cappelen Damm to bøker som kan sies å fylle tomrommet jeg klagde på i anmeldelsen.

Journalist og portrettør Niels Christian Geelmuyden kommer med en bok – i god, pollansk ånd – om hva som egentlig finnes i maten vår, og hvorfor vi ikke vet om det. Sannheten på bordet, heter den.

Maria Reinertsen, journalist i Morgenbladet, har skrevet boken Henriette Schønberg Erken: En norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken, altså om «Norges kokebokdronning»

Så nå har vi ingenting å klage på lenger. Altså bortsett fra knekkebrødene.

Emneord: Henriette Schønberg Erken, Maria Reinertsen, Michael Pollan, Niels Christian Geelmuyden, Prosa, Sannheten på bordet, bøker, knekkebrød, matjuks Av Kristian Bjørkdahl
Publisert 1. okt. 2013 10:56 - Sist endret 28. juli 2020 10:15

Knekkebrødoppskrift

Nå skal dette ikke være en blogg for matoppskrifter, men siden knekkebrødoppskrifter ble nevnt... Her er en, som damen lover er "en perfekt gave å bort til en venninde", spesielt hvis man har et rosa bånd å knytte rundt. Enjoy!

http://www.passionforbaking.com/blog/2011/02/28/sunt-knekkebr%C3%B8d/ 

Skrevet av: Kristian Bjørkdahl

anonym@webid.uio.no - 1. okt. 2013 14:26
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

illustrasjon

Matlære

En blogg om mat, miljø, etikk og politikk. Her legger vi ut våre egne og andres tanker og tekster om hvordan mat lages, distribueres, selges og konsumeres.

Også prøver vi å forstå hvorfor det er så vanskelig å spise riktig i dagens samfunn.