- Kan vi ikke bare kjøpe poteter i butikken egentlig?

For litt siden kom jeg over en matrelatert artikkel som hevdet noe jeg ikke hadde hørt før - at man blir gladere av å ha nærkontakt med jord gjennom å dyrke mat. Mikrobakterier i jorda bidrar visstnok til å øke serotonin-nivået i kroppen, som gjør deg mer tilfreds (1). Selv om jeg ikke kom helt til bunns i denne forskningen (av typen ”noen forskere hevder at…”) så ble jeg i alle fall litt glad av å lese artikkelen. Og kanskje er det noe i det? Dette fikk meg til å tenke på masteroppgavetemaet mitt, skolehager i Oslo, som jeg skrev et innlegg om her på bloggen tidligere i år. Blir barna gladere av å være i skolehagen mon tro?

En gang i forrige århundre var det helt vanlig at skoleelever på grunntrinnet i Oslo hadde jord under neglene gjennom arbeid i skolehagene. I dag er skolehageundervisning relativt sjelden kost. I september gjorde jeg feltarbeid på noen utvalgte Oslo-skoler med skolehage, hvor jeg spurte barna nettopp om hva de synes om å være i skolehagen. Mange uttrykte at de synes det var deilig å kunne være ute, andre synes det var mest spennende å studere små grønnkålfrø, mens andre igjen var mest opptatt av smaken på solbærene. Vi var i gang med å høste poteter, da en jente sukket tydelig oppgitt: ”hvorfor kan vi ikke bare kjøpe poteter i butikken egentlig?”. Et veldig godt spørsmål. Det er jo tross alt veldig mye lettere å gå i butikken å kjøpe mat, enn å dyrke den selv. Men det er kanskje nettopp her lærdommen ligger, og muligens også gleden.

Å dyrke mat selv er ikke gjort gjennom et tastetrykk, det tar tid. Og når man som voksen tenker tilbake på hvor lang en sommerferie som barn varte, er det ikke vanskelig å tenke seg at tiden fra man sår et frø til man kan spise guleroten er veldig lang tid for et barn. Gjennom sesongen i skolehagen har barna gravd, sådd og vannet. De har luket, og de har vannet igjen. De har sett frø spire, de har lært om insekter og de har ventet på modne jordbær. Slik er tiden og naturens gang, og respekten for det tidkrevende arbeidet er noe som ble vektlagt da skolehagene i Oslo ble etablert. Reallærer Johannes Smith skrev i 1906 om dyrkning at "naar barnet kan bygge op noget selv og ser, at det krones med held, da præger det sig dybt i barnesindet, og det glade inntryk er bestemmende for livssynet» (2). Om dette stemmer for alle vites vel egentlig ikke med sikkerhet, men når egendyrkede poteter ligger på middagstallerken spiser man de kanskje med større tilfredshet?

Tanken bak etableringen av skolehagene i Oslo var uansett oppbyggende ment. Forståelse av mat og matproduksjon er viktig både på et individuelt og på et samfunnsmessig plan, kanskje særlig i vår tid. Både praktisk undervisning og matfokus i nyhetene bidrar til større bevissthet rundt dette. I dag jobber ca. 40 % av verdens befolkning med å produsere mat i landbrukssektoren (3). Det er lite sannsynlig at alle barna som får skoleundervisning i dag blir gartnere eller bønder, og det er heller ikke målet. Men ved å stikke hendene i jorda, ved å kjenne på kroppen hva det å dyrke mat egentlig innebærer, så får man kanskje litt større respekt for potetene og arbeidet bak, også de ifra butikken. Men om man blir gladere av å ha jord og mikrobakterier under neglene, det må jeg forske mer på selv til våren.

-------------------------------------------------------------------------

(1) http://discovermagazine.com/2007/jul/raw-data-is-dirt-the-new-prozac

(2) http://www.nb.no/nbsok/nb/af58387501373a0a1990624799967541#1

(3)http://www.utviklingsfondet.no//files/uf/documents/Rapporter/Hvor_mange_bonder_trenger_vi,_Utviklingsfondet.pdf