Hva skjer med kulturminner når naturen skal gjenvinnes?

2021 markerer starten på FN’s tiår for restaurering av økosystemer. Naturen skal få vende tilbake i områder preget av menneskelig inngripen.  Problemet er at menneskelig aktivitet også har etterlatt verdifulle kulturelle spor, og at kulturlandskap også kan romme verdifulle økosystemer. Nå skal en tverrfaglig forskergruppe studere hvordan både natur og kulturavtrykk kan bevares og restaureres i samme landskap.

Urovekkende rapporter om raskt tap natur har vekket det internasjonale samfunnet til handling. Det er enighet om at det ikke lenger er nok å arbeide for bevaring av gjenværende naturområder. Tapet av arter og økosystemer har alt gått for langt. Vi må rett og slett bringe naturen tilbake gjennom det som kalles naturrestaurering.

Bildet kan inneholde: person, panne, kinn, leppe, hake.
Førsteamanuensis Karen Lykke Syse leder  forskergruppen Restorations: Mending heritage landscapes and biodiversity.
​​​​​​

Naturvitere har lenge vært engasjert av tematikken. Nå melder andre forskningsmiljøer seg på. Et resultat av det er den tverrfaglige forskergruppen Restorations: Mending heritage landscapes and biodiversityDen ledes av førsteamanuensis Karen Lykke Syse ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM) og Ane Ohrvik ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk. Med seg har de blant annet biolog Dag O. Hessen fra forskningssenteret CEES.

– Planen er å etablere et nasjonalt nettverk i løpet av det første året, og så utvide dette til et internasjonalt nettverk, sier Syse, som berømmer Humanistisk fakultet ved UiO for fremme slike tverrfaglige initiativ.

Den nystartede forskergruppen utgjør ett av ti såkalte kollaboratorier finansiert av Oslo School of Environmental Humanities (OSEH, se faktaboks.) Dette er tverrfaglige forskergrupper ledet av humanister, som skal stille nye spørsmål om miljø og klimakrisen og bidra med nyskapende metoder.

– I mange områder som kan være aktuelle for naturrestaurering, finnes det verdifulle kulturminner som vi risikerer å miste. Gjenvinning av natur kan gi tap av kulturminner og artsmangfold knyttet til kulturlandskap. Vi vil finne løsninger som gjør at restaurering kan komme både økosystemer og kulturarven til gode, påpeker Syse.

Oslo School of Environmental Humanities (OSEH) startet opp i 2019 ved Universitetet i Oslo. Initiativet skal styrke forskning og utdanning med tverrfaglige perspektiver på dagens miljø- og klimautfordringer. De vil tilrettelegge for dialog, formidling og debatt rundt store endringer i klima og miljø på tvers av faglige skillelinjer, inkludert humaniora, naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Se OSEHs nettsted

Arbeidet i forskergruppen vil særlig være rettet mot kulturlandskap, i betydningen landskap som er endret som en følge av beite, jordbruk eller hogst. Mange av disse områdene er av stor betydning for vår felles kulturarv. Dessuten fører påvirkningen fra mennesker og husdyr gjerne til at det utvikles nye økosystemer i kulturlandskap, med sin egen artsrikdom.

– Tradisjonelle kulturlandskap kan endre seg dramatisk når menneskelig påvirkning gjennom skjøtsel og bruk avtar. Noen ganger resulterer det i rikere biologisk mangfold, samtidig som det fører til tap av spesifikke økosystemer som er avhengig menneskelig aktivitet, sier Syse. 

Karen Lykke Syse er agronom og etnolog og har doktorgrad i kulturhistorie. På SUM leder hun fra før forskergruppen Miljøhumaniora. To av de andre deltakerne,  Kristian Bjørkdahl og Erica Colman-Denstad, vil også bidra til det nystartede kollaboratoriet.

I sin masteroppgave i filosofi drøftet Colman-Denstad hvordan naturrestaurering påvirker forholdet mellom mennesker og natur. Dette var også temaet for foredraget hun holdt på Naturrestaureringskonferansen i januar 2021. Der løftet hun fram noen av de mange filosofiske spørsmålene knyttet til naturrestaurering. En kritisk innvending hun trakk fram, og som i hovedsak angår kulturlandskap, går på at naturrestaurering i seg selv uttrykker et syn på mennesker og natur som motsetninger. Ved å fjerne spor av menneskelig aktivitet, for så å trekke oss tilbake, føler vi mindre tilhørighet til naturen.

Stipendiat Erica Colman-Denstad er deltaker i forskergruppen sammen med postdoktor 
​​Kristian Bjørkdahl.
​​​
​​​​​

I Norge er det så langt restaureringen av Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell som har fått mest oppmerksomhet. Stortinget ønsket en tilbakeføring til en mest mulig opprinnelig naturtilstand. Etter mange års innsats ble arbeidet sluttført i 2020.

Dovrefjell har samtidig vært åsted for en konflikt som illustrerer den potensielle motsetningen mellom natur- og kulturvern. Fjellområdet er et av de siste tilholdsstedene for villrein i Europa. Striden har stått om en eventuell nedlegging av DNT-hyttene Snøheim og Reinheim. Økt trafikk av fotturister til hyttene gjør at villreinen har sluttet å bruke noen av de beste beiteområdene, blir det hevdet.

Fotturisme i fjellet representer samtidig en viktig del av nordmenns forhold til naturen. Hytter og T-merkede turstier er synlige uttrykk for det. Disse materielle sporene utgjør, på samme måte som pilegrimsleder og beitedyrstråkk, synlige kulturelle avtrykk i naturen. Utgjør fjellvandringen en trussel mot reinen i alle sammenhenger? Noen vil snarere ha det til at fotturistene er reinens viktigste allierte.


Bildet kan inneholde: anlegg, naturlige omgivelser, terrestrisk plante, tre, gjøre.Forskergruppen er ett av ti kollaboratorier finansiert av Oslo School of Environmental Humanities. 


Bildet kan inneholde: naturlandskap, gress, sletteland, anlegg, landskap.Restorations: Mending Heritage Landscapes and Biodiversity. 

Les mer om den nyoppstartede forskergruppen.

Av Erik Berge
Publisert 20. aug. 2021 11:08 - Sist endret 31. aug. 2021 14:00