Latin-Amerika: Hvordan endte historiene fra 2019?

Det har vært et dramatisk år i Latin-Amerika. Mediene har gitt intens dekning til hendelser i korte perioder, men fokus blir flyttet fort videre.  Her har jeg gjort et forsøk på å følge de viktigste historiene fra 2019, og si litt om hva vi kan vente av 2020.

Image may contain: People, Collage, Art, Fan, Crowd.

Det ble en lang blogg, men det går an å hoppe til det landet du er mest interessert i. Jeg har lagt inn en del lenker. Ubeskjedent nok er mange til ting jeg har skrevet selv i løpet av året. Ellers har jeg forsøkt å holde meg til lenker på norsk eller engelsk.

Jeg avsluttet 2018 med en artikkel om at demokratiet er på retur i Latin-Amerika. 2019 har bragt nye bevis på det, men også mange overraskelser som kan tyde på det motsatte.

Brasil

Året startet med at Jair Bolsonaro ble innsatt som president i Brasil 1. januar 2019. For å være helt ærlig virker det mye lengre siden. Siden det har Bolsonaro endret Brasil, uten egentlig å ha fått til veldig mye. Som enhver høyrepopulist lovet han å bekjempe korrupsjon og all miseren som en venstrevridd og verdiliberal elite har stelt i stand, men uten å ha noen klar strategi for hvordan å få det til. Det er et stort problem når man bare har et knøttlite parti å lene seg på i en fragmentert, om enn høyrevridd, kongress som i ale år har fungert fordi regjeringen kjøper stemmer. Resultatet er at Bolsonaro fikk igjennom få store saker og lovforslag, før den viktige pensjonsreformen på tampen av året. For det måtte han støtte seg på lederen i kongressen, hans tidligere fiende, Rodrigo Maia. Bolsonaros reformer har gått så sakte at en del har begynte å snakke om en «de fatco parlamentarisme» i Brasil. Bolsonaro selv forlot det kritiserte partiet PSL på slutten av året og dannet et nytt, Alliansen for Brasil.

I utenrikspolitikken har Bolsonaro gjort en bemerkelsesverdig, om enn ikke uventet, helomvending. Etter å ha kritisert Kinas inntog i sterke ordelag i valgkampen, måtte han innse at Brasil er helt avhengig av kinesiske investeringer, og at det er liten grunn til å stole på at det såkalte vennskapet mellom Bolsonaro og Trump vil føre med seg stabile økonomiske fordeler som kan veie opp for et eventuelt bortfall av Kina. Og opposisjonen fra venstresiden er fremdeles sterk på tross av hardkjør mot både Lula og andre ledere.

Men en president endrer ikke bare et land gjennom formell politikk og lovgivning, men også gjennom retorikk og signaler til både statsapparat og folk flest om hva som er akseptert oppførsel. Vi fikk alle med oss hvordan Bolsonaros svekkelse av institusjoner som skal bidra til å begrense avskogning, og signal om å ikke håndheve lovverket mot hugging av regnskog, bidro til rekordbrannene i sommer. Utover den livsviktige regnskogen er det urfolk og fattigfolk, samt alle som hevder retten til å være litt annerledes som først og fremst har fått merke resultatene av signalene fra toppen: 2019 bragte nye rekorder i antall drap utført av politiet i fattigstrøk, og drap på aktivister som kjemper for urfolks- og miljørettigheter. Mens det var frykt for at de militære skulle tre inn på den politiske scenen igjen i Brazil blant annet etter valget av general Hamilton Mourão som visepresident,  har han fremstått som «den voksne i rommet». Det er snarere ulike paramilitære som får stadig større innflytelse. Hvordan 2020 vil forløpe seg er svært usikkert, men en viktig sak å følge med på er hvordan saken mot drapsmennene til lokalpolitiker, feminist og antirasist, Marielle Franco, snører nettet stadig tettere omkring Bolsonaro-klanen. .

Mexico

I Mexico begynte året også med ny president: Den venstreorienterte vetetranen Andrés Manuel López Obrador, AMLO på folkemunne, men situasjonen var ganske annen der enn i Brasil. AMLO ble innsatt på tampen av 2018 etter å ikke bare ha vunnet presidentvalget med soleklar margin. Hans parti Morena vant også rent flertall i kongressen, og 19 av 32 delstatsvalg. Mens bare rundt en tredjedel av brasilianerne fremdeles synes Bolsonaro gjør en god jobb, er AMLO populær blant rundt 60 prosent av mexicanerne.  

Det betyr ikke at hans første år har vært lett eller at han har oppnådd store resultater. AMLO kan takke valgskredet bla. voldsbølgen og korrupsjon - som gjorde partiene til hans to forgjengere ekstremt upopulære (Felipe Calderón, PAN (2006-2012) og Enrique Peña Nieto, PRI (2012-2018)). Han klarte også å fremstå som nasjonens forsvarer mot Trumps angrep på Mexico og frihandelsavtalen NAFTA, og løfter om en mur. I løpet av hans korte tid ved makten har AMLO omformet presidentembetet  med sin direkte stil og nøysomme levevis. Men han har også gjennomført oppsigelser og lønnskutt i statsadministrasjonen som er en nyliberal teknokrat verdig. På tampen av året ble den nye handelsavtalen med USA og Canada (T-MEC på spansk, USMA på engelsk) godkjent av det mexicanske senatet, med den gamle NAFTA-motsanderen AMLO sin velsignelse.

Trump klarte aldri å få Mexico til å betale for noen mur, men han har sikret 1,3 milliarder dollar fra USAs kongress til å utvide og styrke det eksisterende grensegjerdet mot Mexico. Til nå er det bygget 14 kilometer nytt gjerde og man har styrket 90 kilometer av det eksisterende. På tross av Trumps gjentatte lovnader om at dette er en ugjennomtrengelig mur, så har smuglere allerede klart å skjære seg igjennom, visstnok med en billig og lett tilgjengelig type sag. 

Trump har heller ikke gjennomført de varslede tolløkningene eller trusler om å regne mexicanske kriminelle organisasjoner som terroristorganisasjoner. Det er to andre faktorer som kan skape de store problemene for Mexico i året som kommer. Det ene er økonomien. Tilliten til økonomien fikk en knekk da den første finansministeren trakk seg 9. juli etter bare et halvt år i jobben. I et krast avskjedsbrev ble AMLO beskyldt for å ta økonomiske avgjørelser på syltynt grunnlag. Om arbeidsledigheten stiger i 2020, kan også AMLOs popularitet gå på en smell.

Den andre faktoren er hva som skjer med Mexicos voldsbølge. AMLO gikk til valg på å fokusere på interessene til voldsofrene, og å svekke mulighetene for rekruttering til organisert kriminalitet ved å bedre levekårene for fattige. Slagordet er «klemmer, ikke kuler».  Samtidig opprettet han en  70000 mann stor nasjonalgarde som skulle utplasseres i de mest voldsrammede områdene. Den ble lansert den 30. juni, og som første oppdrag ble en 6000 mann stor styrke sendt til grensen i sør for å stoppe migranter fra Mellom-Amerika. Det er verken så lett å forstå hvordan det er å fokusere på ofrene for kriminaliteten, eller hvordan styrken egentlig representerer noe nytt, siden den i hovedsak rekrutterer fra eksisterende politi og militære.

Så langt har også resultatene vært minimale. I oktober ble det Mexicanske politiet ydmyket da sønnen til den myteomspunne narkobaronen Joaquín «El Chapo» Guzmán, som nå soner en livstidsdom i et høysikkerhetsfengsel i USA, skulle pågripes. Hans gruppe satte inn et velregissert motangrep, og politiet måtte trekke seg tilbake. Året sluttet med at Felipe Calderóns anti-narko «tsar», Genaro García Luna, ble arrestert for korrupsjon og samarbeid med El Chapos «Sinaloa kartell». Det vil styrke AMLO, men hans første år ved makten blir sannsynligvis det voldeligste i Mexicos nyere historie, med nesten 100 drap daglig, og stadig flere setter spørsmålstegn med hvorvidt organisert kriminalitet kan bekjempes med klemmer.

Venezuela

Det gikk ikke mange ukene før oppmerksomheten ble trukket vekk fra Mexico og Brasil til Venezuela. Den 23. Januar, på årsdagen for kuppet som gjorde slutt på diktaturet til Marco Pérez Jiménez i 1958,  erklærte Nasjonalforsamlingens nyvalgte president, Juan Guadió,  seg som landets rettmessige president, midt i massedemonstrasjoner mot Nicolás Maduros regime. Årsaken var at presidentvalget i mai var grunnlovsstridig og preget av fusk, og at man derfor etter Maduros innsettelse til sin 2. periode den 10. Januar, ikke lenger anså landet å ha en rettmessig president. Hendelsene som fulgte var nærmest uvirkelige. Man forsøkte først å «ri inn på en nødhjelpskonvoi» for å befri Venezuela etter et underlig politisk show på andre siden av grensen til Colombia. I tiden som fulgte trappet USA opp sanksjonene, først og fremst ved å ramme oljeselskapet PDVSA. En lite troverdig trussel om bruk av militærmakt ble gjentatt, mens Guaidó ble anerkjent av 58 land. Etter et underlig kuppforsøk med den fengslede opposisjonspolitikeren Leopoldo López i spissen i mai ble det tydelig at en maktovertakelse ikke ville være verken enkel eller rask, som man var blitt lovet i januar. Det var først og fremst fordi lite tydet på at militærledelsen var villig til å skifte side, som opposisjonen og USA hadde håpet på.

Like etter ble det kjent at Norge, som aldri anerkjente Guaidó, hadde lyktes i å bringe regjeringen og opposisjonen sammen til samtaler etter lang tids forberedelser. I løpet av sommeren økte optimismen omkring muligheten for en politisk avtale om institusjonell fornyelse og nyvalg, mens konfidensiell informasjon fra møtene på Barbados lakk som en sil i Venezuela. Da USA strammet til sanksjonene på nytt i august la Maduro-regjeringen videre deltakelse i samtalene på is. Det kom etter hvert frem at de i skjul hadde forhandlet med en liten gruppe av opposisjonen. I september erklærte opposisjonen at den trakk seg.

Det som har skjedd i ettertid i Venezuela er like oppsiktsvekkende som det er tragisk. Den politiske situasjonen har endret seg lite, og den Grunnlovgivende forsamlingen nedsatt i 2017 har totalt tilsidesatt den lovlig valgte Nasjonalforsamlingen. Nå gjøres forberedelser til valg på det som tross manglende makt er opposisjonens siste skanse, nemlig Nasjonalforsamlingen. Menneskerettighetssituasjonen er dramatisk, som FNs høykommisær for Menneskerettigheter sin rapport slo fast etter besøk i juni. Landet har over 300 politiske fanger, og utenomrettslige henrettelser og tortur er dagligdags.

Men den økonomiske situasjonen er i stadig utvikling. Oljesanksjonene fra januar rammet økonomien hardt, og gjorde at mye av økonomien nærmest gikk under jorden.  Men i januar opphevet også Maduro i realiteten pris- og valutakontroller. Når folk kunne importere valuta fritt gikk de som hadde mulighet over til å bruke dollar, siden få har tillit til den nasjonale valutaen, Bolivar, etter mange år med skyhøy (og til dels hyper-) inflasjon. Den siste tiden har det utviklet seg to parallelle økonomier: De som har tilgang på dollar kan skaffe seg det de trenger, riktignok til skyhøye priser. Resten er avhengig av stadig mer utilstrekkelig statlig matvarehjelp. Utenfor hovedstaden Caracas, fortsetter den humanitære krisa. Det helt synlige resultatet av situasjonen er strømmen av Venezuelanere ut av landet som ikke ser ut til å ta noen ende. FNs migrasjonsorganisasjon har anslått at i 2020 vil over 5 millioner Venezuelanere ha flyktet.

Nicaragua

Kontrastene mellom vegg-til-vegg dekningen av Venezuela og glemselen som er blitt landets nære allierte Nicaragua til del, kunne knapt vært større. I 2018 ble hele verden sjokkert over brutaliteten som regimet til Daniel Ortega brukte mot demonstranter som protesterte mot en pensjonsreform, men også generell maktsentralisering. Siden er 328 drept, og hundrevis er arrestert, mange utsatt for tortur. Det har vært gjort mange dialogforsøk. I mars ble et av dem kronet med en viss suksess, og resulterte blant annet i frigivelse av politiske fanger. Men flere av dem ble arrestert på nytt. Som i Venezuela er politi og militære forbitt lojale mot Ortega, og det er verken klare tegn på at han vil gi fra seg makten, eller at den politiske og økonomiske situasjonen forbedres. 100 000 Nicaraguanere har forlatt landet, men det ser ut til at verden for øvrig lever godt med det. USA har innført sanksjoner, og nå avgåtte Nasjonale Sikkerhetsrådgiver, John Bolton, inkluderte Nicaragua (sammen med Vanezuela og Cuba) i «tyranniets troika». EU-landene på sin side har gjort spredte forsøk på å støtte dialogen mellom Ortega og den «Sivile Alliansen» som samler opposisjonen. På årets siste dag ble ytterligere 91 fanger løslatt, inkludert flere fra en gruppe som var arrestert for å ha forsøkt å bringe vann til politiske fanger,  Men noen løsning på krisen er ikke i sikte. Snarere begynner virkelig de økonomiske konsekvensene å merkes, og ifølge næringslivs organisasjonen COSEP økte fattigdommen med 30% mellom 2017 og 2019. Det er så få fremskritt å spore at New York Times trakk følgende lærdom for andre demonstranter i verden av erfaringene fra Nicaragua: Ikke gjør det.

El Salvador

For første gang på veldig lenge er det større optimisme å spore i nabolandet El Salvador. I mars valgte El Salvador den 38 år gamle populære – og populistiske – tidligere ordføreren i  San Salvador, som landets president. Hipsterpresidenten fikk global oppmerksomhet da han drev valgkamp i skinnjakke og baklengscaps, og tok selfie fra FNs talerstol. Men han er ikke så lett å bli klok på. Han har gitt etter for press fra USA om å bli et såkalt «trygt tredjeland» for asylsøker på tross av at El Salvador har verdens høyeste mordrater og null kapasitet for å ta i mot asylsøkere. Tvert i mot prøvde 90 000 Salvadoranere å ta seg ulovlig inn i USA i fjor. I betaling har Bukele fått 51 millioner dollar i bistand, og blitt hyllet av både Trump og Mike Pompeo. Han er blitt verdens twitter-president nummer to, og har sparket ministre på direkten. 

Han har enorme utfordringer, ikke minst med vold, korrupsjon og fattigdom. Men i motsetning til AMLO har han faktisk en plan for å bekjempe gjengene som terroriserer og styrer store deler av landet. Hans «plan for territoriell kontroll» har både kjente og lite prøvde elementer. Mens økt patruljering ikke er noe nytt, har man også reorganisert fengslene for å hindre at gjengledere styrer den kriminelle virksomheten fra innsiden av murene. Resultatet så langt er at mordratene har falt til en tredjedel av hva de var i 2018, mens Bukeles popularitet er enestående høy både i latinamerikansk kontekst, og historisk i El Salvador.  Rundt 90 prosent av El Salvadoranerne mener han gjør en god jobb, mens folk har mistet tilliten til politikere flest på grunn av korrupsjonsskandaler og udugelighet. Bukele har en enorm jobb foran seg med å få det volds-,  fattigdoms- og korrupsjonsrammede landet på rett kjøl, men for første gang på flere tiår har han klart å skape i alle fall en viss grad av optimisme.

Guatemala og Honduras

Det samme kan knapt sies om de to andre landene i det «nordlige triangelet» av Mellom-Amerika. Like etter innsettelsen av Bukele i juni, gjennomførte Guatemala et valg preget av korrupsjon og vold. Valgkampen var en lang farse av avsløringer av kandidaters kriminelle aktiviteter og korrupsjon, mens utfallet heller kan ses som en tragedie. Vinneren Alejandro Giammattei er en konservativ tidligere direktør for landets fengselsvesen, som har vært arrestert for utenomrettslige avrettelser, .og leder et parti med tung deltakelse fra militære med lange rulleblad fra krigsforbrytelser. Guatemala har enorme utfordringer. I tillegg til vold korrupsjon og fattigdom, er Guatemala blant de få landene i Latin-Amerika som har en stor befolkningsvekst. I tillegg ser vi store konsekvenser av klimaendringer som har tatt levebrødet fra mange småbønder. Resultatet av alt dette er at 250 000 Guatemalanere har forsøkt å ta seg inn i USA. Men istedenfor å planlegge hvordan å konfrontere dette, så har Giamattei brukt tiden frem til innsettelsen 1. Januar 2020 til å reise til Israel for å forsikre sin nære allierte om videre tett samarbeid. Hans forgjenger Jimmy Morales fikk som kjent flyttet ambassaden til Jerusalem, og nå lover Giamattei å bidra til å få andre land til å gjøre det samme.

Mens Giamattei ble valgt i Guatemala, ble 10-års jubileet for kuppet i Honduras 29. juni markert med demonstrasjoner.  Og de har mye å demonstrere mot i Honduras. Kuppet sementerte en glidning fra å være en svak, elitestyrt stat med et tungt innslag av militær kontroll, til å bli en regelrett narkostat. President Juan Orlando Hernández (JOH) klarte å manipulere høyesterett til å tillate et grunnlovsstridig gjenvalg i 2017, og ble valgt til sin andre periode i et valg der beskyldningene om valgfusk haglet. Men på tross av et visst press fra EU og Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS), lot man valgfusket passere, ikke minst fordi USA gjerne ville se JOH fortsette. I etterkant har bevisene også haglet på koblingene mellom politiske eliter og organiserte kriminelle, og de har også kommet fra USA.  I oktober ble JOH’s yngre bror Juan Antonio Hernández funnet skyldig i storstilt narkohandel i en rettsal i New York, og aktoratet pekte på direkte koblinger til JOH. Det kom også frem i rettsaken mot Chapo i samme by, der aktoratet viste til at Chapo hadde tilbudt JOH 1 million dollar. Et lite lyspunkt kom i desember da syv menn ble funnet skyldig i drapet på miljø- og urfolksaktivisten Berta Cáceres, og dømt til opp til 50 år i fengsel. Men rettsaken bragte også opp i dagen koblingene mellom ikke bare organisert kriminalitet og myndigheter, men også landets økonomiske elite.

Resultatet er at både at volds- og kriminalitetsproblemene aldri tar slutt, og at Honduras er helt ute av stand til å takle fattigdomsproblemene, de stadig tydeligere klimaendringene som går ut over både levebrødet til de fattige (særlig kaffebønder) og helsa. Det siste resultatet av det, er et utbrudd av Dengue feber som har tatt liv av nesten 200 mennesker i 2019.

Cuba

Mens Obamas oppvarming av forholdet til Cuba, og ikke minst hans velregisserte besøk i Havanna mars 2016, var førstesidestoff, har Trumps gradvise nedfrysning av forholdet, gått mer ubemerket hen. Det siste steget i den prosessen har vært å på ny forby direkteflyvninger mellom USA og Cuba. Sammen med den økonomiske krisa i landet viktigeste samarbeidsland, Venezuela, har Trumps innstramming bidra til at den økonomiske situasjonene er dramatisk forverret.  NorLARNet satte fokus på det 9. oktober da Vegard Bye, Carlos Alzugaray og Ståle Wig analyserte økonomisk og politisk utvikling fra et nasjonalt, globalt og lokalt perspektiv.

Hovedkonklusjonen var at på tross av ny grunnlov i 2018,  slutten på Castro-perioden med valget av Miguel Díaz-Canel som president, og en rekke økonomiske reformer, så går de politiske endringene svært langsomt. Snarere enn en planlagt og styrt økning av markedets rolle, opplever Cuba (som Venezuela) at økonomien glipper ut av den statlige kontrollen på uformelt vis. Lenge har den uformelle handelen vært redningen for cubanere flest. I oktober bestemte myndighetene å tillate bruken av dollar i økonomien for å stoppe den uformelle importen av varer, og ditto uformell flyt av valuta ut av landet. Avgjørelsen er stikk i strid med det som var målsetningen for den økonomiske reformpolitikken: nemlig på sikt å gå fra to valutaer (pesos og cuc, hvorav sistnevnte har lik verdi som en dollar) til én. Å tillate en tredje valuta er et svar på en akutt finansiell og økonomisk krise, uten noen egentlig langsiktig plan. Det er ikke så lite ironisk at «the Yankee dollar» er redningsplanken for Cuba og Venezuela, de to landene i Latin-Amerika som har vært de aller sterkeste kritikerne av en USA-styrt global kapitalisme. Men viktigere er det at dollariseringen åpner en Pandoras eske og utviklingen i økonomien fremover kan innebære store overraskelser.  

Ecuador

Høsten ble ellers mye mer dramatisk i Latin-Amerika enn de fleste hadde forestilt seg. Det begynte i Ecuador da tusenvis gikk ut i gatene for å protestere mot økning i bensinpriser som del av et IMF-støttet strukturtilpasningsprogram. De ble møtt med en vold fra politiet som er uvanlig i Ecuador, som antropologen María Guzmán Gallegos la vekt på under et seminar vi organiserte i November der vi prøvde å oppsummere erfaringene fra høstens demonstrasjoner. Det mest oppsiktsvekkende med protestene var imidlertid kanskje å se urfolksbevegelsen CONAIEs fortsatte evne til å mobilisere og organisere demonstrasjoner, etter mange år med bevisst marginalisering under president Rafael Correa. Sittende president Lenin Moreno ble som kjent utpekt av Correa som sin etterfølger, da Correa etter en avtale med kongressen gikk med på å avstå fra å stille til et grunnlovsstridig gjenvalg, mot å kunne komme tilbake etter en periode ute. Han var overhodet ikke forberedt på at hans tidligere visepresident Moreno ikke bare skulle organisere en folkeavstemning som blant annet ba folk ta stilling til om presidenter skulle kunne komme tilbake etter to perioder, noe de sa nei til, men også starte korrupsjonsetterforskning av ham selv og hans kompanjonger. Det har umuliggjort at han kan komme tilbake til Ecuador fra sitt «eksil» i Belgia.

Demonstrasjonene i Ecuador la seg ganske raskt etter at Moreno gikk med på å skrinlegge bensinprisøkningen. Men verken de økonomiske eller politiske problemene for Moreno er over. Han arvet ikke bare betydelige sosiale og økonomiske fremskritt fra Rafael Correa. Han arvet også en enorm statsgjeld, avhengighet av Kina og et dypt polarisert samfunn. Neste år er et «forvalgår» hvor mye kommer til å dreie seg om presidentvalget i februar 2021. Det kan bli fullt av snublesteiner for Moreno.

Chile

Det største sjokket for mange var kanskje at det eksploderte like etter i Chile. Utgangspunktet var en aksjon organisert av studenter med kollektiv T-banesniking i protest mot høyere kollektivpriser. Fredag 18. oktober eksploderte både Santiago og flere andre byer i voldelige protester og vandalisme. President Sebastian Piñera gikk på TV og hevdet at man stod overvor «en intern fiende», men dagen etter var millioner ute i gatene i fredelige demonstrasjoner for å få slutt på 30 år med dyp ulikhet og urettferdighet.  Det er en form for ulikhet som ikke kan måles med en enkelt indikator, men som har mange dimensjoner og er dypt forankret i både det økonomiske og politiske systemet. Derfor fikk de enkle grepene som å droppe kollektivprisøkning, og øke pensjoner og minimumslønninger som Piñera raskt annonserte, ikke de samme effektene som Morenos annonsering av å droppe bensinprisøkninger i Ecuador. 10. November annonserte Piñera at han, etter høylydte men tidligere bryskt avviste krav, gikk med på å holde folkeavstemning om å nedsette en grunnlovgivende forsamling for endelig å henvise grunnloven som ble vedtatt under General Agusto Pinochet til historiens gravplass. Men heller ikke det løser alle problemer. Ikke bare er det å skrive en ny grunnlov en langdryg og usikker prosess. Den skal også gjennomføres av nettopp de politikerne som folk har sagt tydelig fra om at de ikke har tillit til. På toppen av det hele må man sikre rettferdighet for ofrene både for politi- og militærvold og demonstrantenes vandalisme gjennom ukene med demonstrasjoner.  Overgrepene er nå godt dokumentert både av FN og den  Inter-Amerikanske MR organisasjonen. 

Etter den 15. November har demonstrasjonene gradvis blitt færre om mindre omfattende, og de har tatt nye former, inkludert en gruppe feministers vellykkede og velregisserte aksjoner. Men Chile går inn i 2020 med  omfattende usikkerhet om hvar slags retning reformprosessen skal ta og flere og flere spørsmål ved super upolulære Piñeras evne til å lede den frem mot folkeavstemningen om en grunnlovgivende forsamling 26 April.

Bolivia

Ikke før hadde verden fått med seg at Chile stod i brann før demonstrasjonene også rullet i Bolivia. I det tilfellet demonstrerte folk både mot at sittende president Evo Morales stilte til valg på tross av et klart grunnlovsforbud (og at han tapte en folkeavstemning om å gjøre unntak), og at valget etter demonstrantenes mening var omfattet av fusk. Bakteppet var en lengre prosess med maktkonsentrasjon i Morales hender, som skapte motstand også internt i Morales parti og bevegelse, på tross av store økonomiske og sosiale fremskritt. Den akutte situasjonen lignet imidlertid mye på Honduras i 2017.  Som i tilfellet Honduras ble omfattende uregelmessigheter i valget i Bolivia dokumentert av Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS). Men i motsetning til i Honduras, så ba det Bolivianske militæret Morales om å trekke seg. Han søkte asyl i Mexico, og senator Jeanine Añez ble valgt som interim-president.  Hun har utlyst nyvalg i mars 2020, og volden og blokkadene som har gjort forsyninger til flere byer vanskelige har dabbet av.  Evo Morales sitt parti, Movimiento al Socialismo (MAS) mobiliserer, og en av MAS sine mulige  kandidater, den unge fagforeningslederen Adrónico Rodriguez leder på flere fleste meningsmålinger.  Men det betyr ikke at alt er vel. Høyreekstreme og voldelige grupperinger er styrket, og flere er bekymret for hvorvidt man kan avholde et rettferdig valg i dagens situasjon og hvorvidt Bolivias demokratiske institusjoner overlever den komplekse maktkampen. I mellomtiden utspiller det seg diplomatiske drama etter at interim-regjeringen har kastet ut mexicanske og spanske diplomater beskyldt for å beskytte Morales-medarbeidere, noe som ytterligere øker konfliktnivået i Latin-Amerikas ustabile regionale situasjon. 

(Jeg har stort sett lagt inn skriftlige kilder på engelsk, men jeg gjør et unntak for to glitrende podcaster om Bolivia, en på engelsk og en på spansk som jeg synes ga usedvanlig god innsikt i kompleksiteten i situasjonen i Bolivia).

Colombia

Colombianske demonstranter var de siste som hang seg på protestbølgen. I slutten av november ledet den første generalstreiken siden 1970-tallet til landsomfattende demonstrasjoner. Generalstreiken ble organisert mot blant annet Duque-regjeringens markedsorienterte reformagenda, men grunnen til at det ble så stort var også to hendelser som skjedde like i forkant: At det ble kjent at en gruppe militære stod bak planleggingen og drapet på det tidligere FARC-medlemmet Dilan Torres, og at hæren hadde forsøkt å skjule at et angrep den stod bak mot kriminelle i august drepte 7 barn. Da den unge studenten Dylan Cruz døde etter å ha blitt skutt av opprørspolitiet (Esmad) under demonstrasjonene, kokte sinnene over.

Etter demonstrasjonene har det vært gjort forsøk på dialog om en agenda som fokuserer på å stoppe blant annet president Iván Duques arbeidsmarkeds- og skatte- og pensjonsreformer, og privatisering, som man frykter vil gjøre mulighetene for levekårsforbedringer for det store flertallet av colombianere enda vanskeligere i tiden som kommer. Bak det hele ligger også en manglende politisk vilje til å prioritere implementering av fredsavtalen.  Det mest groteske resultatet av det er at over 700 sosiale ledere er drept siden inngåelsen av avtalen, og tallet er raskt økende. De fleste av drapene har funnet sted i områdene FARC tidligere kontrollerte. Under en fjerdedel av de 600 punktene i avtalen er implementert i følge Kroc-instituttet på tross av at regjeringen formelt stadig bekrefter viktigheten av den.  Det kan bli vanskeligere for Duque å slipe unna med fremover siden venstreopposisjonen er styrket, særlig etter at lokalvalget i oktober. Både det at Bogota valgte en åpent lesbisk kandidat for miljøalliansen som Claudia López, og at den konservative maktbastionen for Duques mentor, Alvaro Uribe, Medellin, valgte den uavhengige Uribe-kritikeren, Daniel Quintero, vitner om at noe er i endring i colombiansk politikk. Akkurat hva vil 2020 vise.

Og så alle de andre ….

Det har selvsagt skjedd mye mer. I Argentina er Peronismen mirakuløst tilbake, etter at Alberto Fernández klarte å samle den brokete Peronist bevegelsen med Kristina Fernandez de Kirchner som visepresident og slo sittende høyrepresident Mauricio Macro. Han gikk ut som en høyst upopulær president, men greide noe som få presidenter fra høyresida har gjort før ham: å fullføre sin presidentperiode.

I Peru ruller det nærmest surrealistiske politiske teateret videre med korrupsjonsavsløringer og maktkamper. Ex-president Alan García skjøt seg selv i april da påtalemyndighetene banket på døren med korrupsjonsanklager knyttet til den regionale Odebrecht-skandalen. I oktober kom neste dramatiske høydepunkt da president Martín Vizcarra, som tok over etter at et forsøk på å bestikke kongressen felte Pedro Pablo Kuzynski i fjor, tilsidesatte kongressen midlertidig. Og i bakgrunnen lurer den tilsynelatende endeløse saken mot Alberto Fujimori, og fujimorismens rolle i peruansk politikk.

Uruguay på sin side har gjennomført et rolig valg som ga en knepen sier til høyrekandidaten Luis Lacalle. Det kan få følger for Uruguays rolle i regional politikk, men vil ellers sannsynligvis ikke føre til dramatiske endringer.  

Og skulle vi utvide Latin-Amerika til å omfatte Haiti burde jeg ha skrevet om de dramatiske demonstrasjonene mot president Jovenel Moises korrupsjon og vanstyre i Haiti som har krevd 40 menneskeliv siden september.

Vi kan sikkert trekke mange ulike lærdommer av 2019.  Mitt fokus neste år blir noe jeg har skrevet lite om her, nemlig de ulike stormaktenes innflytelse på regionen. Men det jeg tror har vært viktigst i 2019 er å forstå hvert lands drama på sine egne premisser, ikke som et uttrykk for globale tendenser eller politiske bevegelser. 2019 har vist at Latin-Amerika ofte overrasker. Det vil overraske meg veldig om ikke Latin-Amerika også overrasker i 2020. 

By Benedicte Bull
Published Dec. 31, 2019 9:14 AM - Last modified Oct. 9, 2020 4:16 PM
About-image

La Bullatina

Professor Benedicte Bull's blog on Latin American politics, development and the environment, and global developments of relevance for it.