Er Norge ført bak lyset i Venezuela?

På mandag ble det klart at opposisjonen i Venezuela brøt de Norges-støttede forhandlingene på Barbados. Det var et langt mindre dramatisk slag mot forsøk på å finne en fredelig løsning på krisa, enn kvasiløsningen som Maduro presenterte bare timer senere. Den avslørte at han har gått bak ryggen til både forhandlere og tilrettelegere. Nå bør Norge tenke nytt om sin rolle - iallefall for en stund. 

I mai var det en stor nyhet at Norge meglet i forhandlinger mellom opposisjonen og Maduro-regimet. De begynte i Oslo, og flyttet så til Barbados. At opposisjonen så brøt forhandlingene, etter at Maduro hadde forlatt forhandlingsbordet for en måned siden, ble avspist med en kjapp notis og et par nyhetsopplesninger. Norges sjefsforhandler sendte ut en Tweet om at Norge uansett er rede til å tilrettelegge når partene ønsker det. Bare timer etter at nyheten sprakk kunne Maduro-regimet annonsere at en del-avtale allerede var nådd med en liten del av opposisjonen (med 8 av over 160 representanter i Nasjonalforsamlingen) og videre samtaler var startet. Det var åpenbart at Maduro hadde gått bak ryggen både til Barbados-forhandlerne og Norge.

Uenighet om strategi

Var de norsk-støttede forhandlingene dømt til å mislykkes? Eller verre, drev Maduro bare og halte ut tiden? Og er Norge blitt brukt i et spill som til syvende og sist styrker regimet? Det manglet ikke på advarsler da nyheten om at det var forhandlinger på gang sprakk i juni. Det er ikke første gang at opposisjonen og regjeringen i Venezuela har forsøkt å forhandle. Bare en gang (i 2003) har det lyktes med å komme frem til en avtale. I de andre tilfellene er opposisjonen kommet svekket ut av det.

I januar lanserte opposisjonen en helt annen strategi da Juan Guaidó, president i Nasjonalforsamlingen, ble utnevnt som landets president da Maduros andre periode startet, ettersom valget av ham i mai 2018 var alt annet enn demokratisk. Forsøket på å presse Maduro fra makten fikk internasjonal støtte, men viste seg å ha feilberegnet militærets lojalitet til regimet. Selv om Guaidó klarte å samle opposisjonen og skape en entusiasme som virket helt usannsynlig bare uker før den 23. januar, ble han svekket etter en rekke mislykkede aksjoner, som forsøket på å «ri inn fra Colombia» på nødhjelpskonvoier i februar, eller det underlige kuppforsøket 30. april.  Etter det begynte folks tillit til en snarlig maktovertakelse å svekkes, selv om Guaidó fremdeles var (og er) landets mest populære politiker

Fokus på nyvalg og sanksjoner

Noen har ment at akkurat mai derfor var feil tidspunkt å starte forhandlinger. Akkurat hvorfor de ble annonsert i mai vet vi ikke, men sannheten kan like godt være at sonderinger og samtaler hadde pågått lenge, og at offentliggjøring hadde med forsøk på kontroll av lekkasjer å gjøre. Men selv om kritiske røster fortsatte utover i juni, ikke minst fra nå avsatte sikkerhetsrådgiver i USA, John Bolton, så begynte etter hvert de aller fleste internasjonale aktører å stille seg bak forhandlingene, i mangel på bedre alternativer.

Da jeg var i Venezuela i juli hersket det en forsiktig optimisme. Agendaen for forhandlingene hadde lekket ut for lengst, og var i stor grad styrt av opposisjonens høyst rimelige forslag: Nyvalg på president med internasjonal valgobservasjon, total renovasjon av valgrådet og gjennomgang av valglister, etablering av en overgangsregjering, og at både Maduro og Guaidó skulle fratre sine poster i forkant av valget.

Maduro selv var mest opptatt av å bruke forhandlingene til å få opphevet sanksjonene, først og fremst finans- og oljesanksjonene som USA innførte i hendholdsvis 2017 og 2019. Det er ingen tvil om at sanksjonene har rammet den venezuelanske økonomien hardt, men heller ingen tvil om at den økonomiske krisen i Venezuela først og fremst skyldes regjeringens katastrofale økonomiske politikk. Og kanskje mer presist: at regjeringens hovedfokus er sin egen overlevelse og ikke å få Venezuela på fote. Derfor vil heller ikke en ensidig opphevelse av sanksjonene skape en varig forbedring.  

Men heller ikke regjeringskoalisjonen er monolittisk, og flere av regjeringsforhandlerne ble rapportert å være innstilt på en avtale som omfattet maktfordeling og demokrati. Etter bruddet er det publisert detaljerte intervjuer med to av deltakere i forhandlingene (Vicente Díaz og Gerardo Blyde) som begge legger vekt på at det faktisk ble gjort viktige fremskritt i prosesssen. Debatten gikk blant annet på tidspunktet for opphevelse av sanksjonene. Da USA strammet inn sanksjonene 7. august ved å fryse alle eiendelene til den venezuelanske staten i USA, la Maduro videre deltakelse på is.

Maduros kvasiløsning og økt polarisering

Partene hadde med andre ord ikke vært samlet på en måned da Guaidó annonserte at opposisjonen trakk seg fra forhandlingene i forrige uke. Men i det skjulte hadde Maduro forhandlet med fem småpartier om en avtale om en ny dialog som blant annet innebærer at chavistbenken (PSUV) kommer tilbake til Nasjonalforsamlingen, fornying av Valgrådet,  anerkjennelse av den Grunnlovgivende forsamlingen som ble nedsatt i 2017 og senere har tilsidesatt den opposisjonsdominerte Nasjonalforsamlingen, og arbeid for å få sanksjonene opphevet.  

Noen omtaler de fem partilederne som underskrev avtalen som "den moderate opposisjonen". Men moderat i dette tilfellet innebærer ikke bare å være villig til å forhandle. Moderat betyr å være villig til å være med på en avtale som innebærer en reell deling av makten. Den nye avtalen mellom Maduro og 5% av Nasjonalforsamlingen innebærer ikke nyvalg eller noen reell maktfordeling basert på demokratiske prinsipper.  Derfor vil den heller ikke være i nærheten av å oppnå å heve sanksjonene. I virkeligheten styrker den Maduros grep om makten. Det har igjen ført til at Venezuelanernes tro på forhandlinger har sunket som en stein, mens støtten til utenlandsk intervensjon har økt. Det har hele tiden vært en løsning som et mindretall har ønsket.

Norske myndigheter har gjort det klart at de er rede til å «bistå partene» igjen, som det heter, i fremtidige dialogforsøk, men det bør ikke skje med det aller første.

Maduros nye "dialog" er et svik, først og fremst overfor det store flertallet av venezuelanerne som ønsker en virkelig endring, men den også et totalt brudd på de reglene partene selv ble enige om som grunnlag for Barbados-forhandlingene.

Maduro regjeringen har nok en gang vist sin uvilje mot å dele på makten. Men også opposisjonen er svekket etter at bilder av Guaidó med Colombianske paramilitære under den mislykkede aksjonen i Februar i år ble publisert, og samt Guadiós påståtte forhandlinger om å gi opp Venezuelas historiske krav om å få tilbake Esequiba, et grenseområde i Guayana. 

Fra Venezuela til New York

De neste ukene kommer dramaet rundt Venezuela delvis til å flytte seg til New York. I dag skal landene som er med i den såkalte Rio Avtalegruppen møtes i New York for å avgjøre hva slags tiltak som skal settes inn som resultat av at opposisjonen har vedtatt å utløse den Inter-Amerikanske Avtalen om Gjensidig Assistanse (omtalt som TIAR som er den spanske forkortelsen).  Selv om avtalen åpner for militærintervensjon, så er det fremdeles usannsynlig at det kommer mer enn diplomatiske reaksjoner. Men å iverksette TIAR kan blant annet forverre en allerede spent situasjon i grenseområdene til Colombia

Møtet foregår paralellt med FNs Generalforsamling, der Maduro har meldt at han ikke kommer til å delta, men hvor Juan Guaidós utsendte representant, Miguel Pizarro, vil være med. Snart skal FNs Menneskerettighetsråd avgjøre om Venezuela skal velges inn for neste periode. Selv om FNs Menneskerettighetsråd også tidligere har inkludert aktører som langt fra har noen plettfritt menneskerettighets-rulleblad (som Kina og Saudi Arabia), vil en inkludering av Venezuela i rådet, bare måneder etter at FNs Høykommisær for Menneskerettigheter kom med en knusende rapport om Venezuela (oppdateringen fra 9. september kan leses her) være svært uheldig.  

Det er for enkelt å si at de norsk-støttede forhandlingene var dømt til å mislykkes, eller at regjeringssiden aldri ønsket en avtale. I en krise så alvorlig som den Venezuela går gjennom i dag, kan man heller ikke la en mulighet for forhandling passere, for alternativene er langt verre. Men å gå tilbake til forhandlingssporet akkurat nå vil være å bli med på en av partenes spill – denne gangen Maduros. Akkurat nå er kanskje tidspunktet for Norge å legge vekk meglerrollen og ta på seg "forsvarer av menneskerettigheter- og det multilaterale systemet hatten".  

 

Published Sep. 23, 2019 11:23 AM - Last modified Sep. 23, 2019 1:50 PM
About-image

La Bullatina

Professor Benedicte Bull's blog on Latin American politics, development and the environment, and global developments of relevance for it.