Cuba etter Obama

De euforiske dagene i Havanna er over. President Obama har reist, og Mick Jagger har gått av scenen. Så hva står cubanerne tilbake med, og hva vil framtida bringe?

Obama møter Raul Castro på Cuba

President Obama og President Raúl Castro under deres felles pressekonferanse i Havana, Cuba 22 mars i år. Foto: Official White House Photo by Chuck Kennedy (Flickr)

En lengere utgave av denne teksten stod på trykk i Klassekampen 31/03/2016

Amerikansk storkapital klar for Cuba

Besøket var noe bortimot en storpolitisk genistrek, der presidentene Obama og Castro kan dele æren for den politiske effekten både i USA og på Cuba. Obama har klart det mesterstykke å utmanøvrere den cubansk-amerikanske politiske mafiaen i Miami som i 55 år har holdt ti amerikanske presidenter som gisler i et cubansk fiendebilde, og påført det cubanske folk store lidelser. Det er fortsatt litt uklart om Raúl har lykkes like godt med å bekjempe den tøffeste innenrikspolitiske motstanden mot USA-forsoning fra den harde kjernen i kommunistpartiet

Men forholdet til USA er bare en del – om enn en viktig del – av det store spørsmålet om hvilket politisk veivalg Cuba nå vil ta. Håpet om å lære av andre latin-amerikanske venstre-regimer blekner også, nå som Venezuela står på avgrunnen og Brasil ser ut til å være farlig nær. Om Cuba velger en markedsøkonomi dominert av storkapital fra USA – ikke minst fra rike cubansk-amerikanere, ligger kapitalen i startgropa, og bare venter på at embargoen (eller blokaden, som cubanerne kaller den), blir opphevet. Det kan faktisk skje alt i løpet av et år, om Donald Trump sørger for at demokratene vinner både Det hvite hus og Kongressen. Slik Cuba er skrudd sammen i dag er det bare en mulig cubansk partner for USA-investeringer i milliard-klassen: statsselskaper ledet av militære bedriftsledere, med intime bånd til parti- og regjeringsledelse (inkludert Castro-familien). Det interesse-fellesskapet som kan vokse fram mellom disse to gruppene kan resultere i gigantiske hotell-prosjekter, topp moderne (og genmodifisert) industrijordbruk, en farmasøytisk industri i verdensklasse, en total-renovering av bygningsmasse og infrastruktur i Havanna og andre byer, kanskje også stor offshore oljeproduksjon (muligens med Statoil som en liten juniorpartner).

Det kan godt hende at dette kan kombineres med valg, mer personlige friheter og tilgang på hundrevis av TV-stasjoner. Men det vil også lett bringe med seg massiv korrupsjon og en styrtrik cubansk elite med de mer tvilsomme sider av amerikansk (u)kultur og konsumsamfunn – og gjøre Havanna til et nytt Miami. Mer tvilsomt er det om det vil redde det cubanerne har vært flinke til, selv om den økonomiske katastrofen nå tærer på: utdanning og helse til alle, sosial sikkerhet, trygghet i gatene, spennende og egenartet kultur, og ikke minst en relativ sosial likhet som faktisk ikke har vært så forskjellig fra det vi forbinder med våre nordiske samfunn.
 

La Habana Vieja, Havana, Cuba. Foto: Allan Hopkins (Flickr)

Cubas andre mulighet - ”den nordiske sosialdemokratiske modellen”

Et annet mulig veivalg for Cuba er en form for pluralistisk blandingsøkonomi, kanskje inspirert av ”den nordiske sosialdemokratiske modellen”. Det kan støttes av den unike kreativiteten og entreprenørskapet i det cubanske folk og deres evne til å finne overlevelsesmekanismer i økonomisk vanskelige kår. Disse skaperkreftene har delvis blitt stimulert gjennom den reformpolitikken Raúl Castro har ført siden han overtok etter storebror Fidel som Cubas leder, men like mye har den blitt sabotert og drevet enda lenger inn i uformelle og direkte illegale, svartebørspregede former.

Raúl gjorde det helt klart på den forrige partikongressen (i 2011) at store deler av statseid industri måtte skrotes, og at en vesentlig del av de statsansatte (inkludert mange byråkrater) måtte finne seg annen jobb. Siden privateide firmaer i prinsippet fortsatt er forbudt, var løsningen å oppfordre folk til å jobbe som sjølsysselsatte (kalt ”cuentapropistas”), eventuelt gå sammen i kooperativer (som før bare fantes i jordbruket).

Selv om andelen av arbeidskraften som jobber utenfor staten kan ha blitt doblet fra 15 til 30% i løpet av Raúls reformår, er det for mange negative stimuli og for mye sabotasje fra motvillige og hevngjerrige stats- og partibyråkrater til at privatsektoren klarer å ta av og skape de jobbene som kreves for å bli kvitt ulønnsomme statsbedrifter. Samvirkesystemet ble først presentert som en god sosialistisk mellomløsning mellom stat og marked, og skulle stimuleres både i jordbruket og utenfor. Men redselen for å la folk bestemme over sin egen produksjon, investeringer og overskudd og velge sin egen ledelse har gjort at dannelse av frivillige kooperativer utenfor jordbruket har stanset nesten helt opp. Folk foretrekker å jobbe under radaren for å unngå statens kontrollsystem.

Mange statsansatte bruker også mesteparten av arbeidstida si på å overleve i denne gråe eller svarte uformelle økonomien, der korrupsjon er så åpenlys at ingen gidder å prøve å skjule det. Resultatet er et intimt og gjensidig parasittisk avhengighetsforhold mellom det statlige og det ikke-statlige arbeidsmarkedet, som gjør makroøkonomisk planlegging – for mange selve definisjonen på en sosialistisk økonomi – til en parodi. 

Ny entreprenørbevegelse

Men på tross av alle disse problemene, har det skjedd mye spennende i cubansk økonomi, som peker framover mot noe helt nytt om kreftene bare slippes fri. I den sterkt voksende turistindustrien leverer nå private rundt en fjerdedel av alle tjenester (private restauranter, pensjonater, transport og lignende). Unge bloggere skaper nye apper som gir turister elektroniske tjenester for de fleste behov. Kunstnere skaper nye samlingssteder som gjør Havanna til en svingende natteby. Ved hjelp av stor fantasi og skaperkraft dominerer private i produksjon av basisvarer som sko og møbler – med hovedsakelig ikke-registrert arbeidskraft og regnskaper som ingen skattefunksjonær får se. Selv om vi hovedsakelig snakker om familie-eide mikro-selskaper, begynner det å vokse fram selskaper med både to og tre dusin ansatte (om enn bare et fåtall registrerte). 

Det er denne nye entreprenørbevegelsen, som bokstavelig talt presser seg fram som løvetann gjennom statlig grå asfalt, som etter min mening utgjør det andre utviklingsalternativet i dagens Cuba. Det er her potensialet ligger til å utvikle Cuba i retning av en ikke-monopolistisk blandingsøkonomi,  der også politisk pluralisme, fortsatt kreativ og genuin cubansk kultur, deltakerdemokrati og mer respekt for politiske og sivile rettigheter kan vokse fram. Og det er nå et slikt alternativ må dyrkes fram, i ly av Obamas forløsende initiativ men før landet valses ned av amerikansk storkapital.

Må tillate private selskaper

Hva vil avgjøre valget mellom disse veiene, konkret på Partikongressen nå i april og i neste femårsperiode? Kanskje viktigst er det at det kvelende parti- og statsbyråkratiet tillater private selskaper snarere enn å tvinge dem under jorda, tillater grossistmarkeder både for kjøp av jordbruksredskaper og salg av matvarer, stimulerer til dannelse av reelle kooperativer der medlemmene har makt til å ta egne beslutninger. Videre er det avgjørende at Cubas regjering tar imot invitten fra Obama til å la private selskaper importere og eksportere, og lar Cuba-diasporaen i USA investere i legale private selskaper på Cuba. Det er knapt noen som bestrider at staten fortsatt vil ha en avgjørende rolle i strategiske selskaper innenfor energi, kommunikasjon, bioteknologi og den store turistindustrien, og selvfølgelig de sosiale nøkkelsektorene som helse og utdanning. Og det kreves langt bedre statlige rammeinstitusjoner for å regulere en blandingsøkonomi. Men fokus må skifte fra å kvele alt som ikke er statlig, til å stimulere det for å fremme skaperkraft og gi arbeidsplasser og skaffe folk mat.

Cubanere flest klør i fingrene etter å slippe løs sin skaperkraft i bygging av et nytt samfunn. De beundrer nok mange sider ved sin store nabo i nord, ikke minst nå etter President Obamas besøk. Men de frykter like mye å bli slukt av amerikansk storkapital og miste den nasjonale verdigheten, den kulturelle kreativiteten og sosiale sikkerheten de har vent seg til under revolusjonen. I den sammenheng er mange nysgjerrige på om de kan lære noe av våre skandinaviske samfunn. Norge og Norden kan spille en viktig rolle i denne omstillingen framover, kanskje mest av alt ved sine eksempler på at det finnes en rimelig vellykket mellomvei mellom statssosialisme a la Øst-Europa og markedsdiktatur a la USA.

Lokal frukthandler i Havana. Foto: Nano Anderson (Flickr)

 

 

 

Emneord: Cuba, Private selskaper Av Vegard Bye
Publisert 1. apr. 2016 11:03 - Sist endret 5. juli 2017 09:20