Utvikling i et bærekraftperspektiv

Vi kan ikke diskutere utvikling uten å ta hensyn til bærekraft. Hva slags konsekvenser får dette for forskningsarenaen?

Foto: LainBy: Lain  via Flickr

I 2016 kan vi ikke tenke utvikling uten å tenke bærekraft. Vi vet at økonomisk vekst som ikke tar hensyn til naturressursgrunnlaget både er etisk uforsvarlig og sannsynligvis vil undergrave seg selv på lang sikt. Utvikling og bærekraft er to sider av samme sak og det burde være unødvendig å minne om det et kvart århundre etter at Brundtlandkommisjonen leverte sin rapport. Det betyr at «utvikling» som fagfelt heller ikke kan dreie seg om forskning som skal hjelpe landene i «sør» inn i en «utviklingsprosess», hvor kjernen er økonomisk vekst, teknologisk oppgradering, modernisering og industrialisering.

Dette har vi egentlig visst i minst 40 år. Ettersom bevisstheten har økt omkring "bivirkningene" av utvikling tradisjonelt forstått som økonomisk vekst og modernisering, eller begrensningene i dette begrepet, har utviklingsfeltet vært i  en stadig prosess med utvidelse av fagfelter som man mener må legges til eller erstatte «kjernen» av økonomisk vekst og modernisering for å gjøre det etisk og politisk forsvarlig. Vi har vært gjennom et svimlende antall «bindestreks-begreper»: fattigdomsorientert-utvikling, grunnbehovsorientert-utvikling, grønn-utvikling, rettighetsbasert-utvikling, utvikling via «empowerment», kvinneorientert-utvikling og mange fler. Men samtidig har utvikling i sin tradisjonelle forstand vært et mål både i en stor del av forskningen og i ulike utviklingsinstitusjoner. Utviklingsfeltet er blitt det eneste forskningsfeltet der teorier så forskjellige som at jorda er rund og jorda er flat har levd side om side, om ikke akkurat i harmoni.

Klima og ulikhet

Når det likevel har skjedd et veiskille de siste årene, der man har sett at utviklingens "bivirkninger" ikke kan ignoreres, tenker jeg det beror på to hovedfaktorer.

Den første faktoren er vissheten om alvoret i klimaendringene. Den har gjort teorier om utvikling som fokuserer utelukkende på økonomisk vekst ytterligere irrelevante, godt hjulpet av empirisk belegg for sammenhengene mellom utvikling i en del av verden og katastrofer i andre deler av verden. Det har også gjort det umulig å tenke først og fremst økonomisk vekst og så i tillegg tenke litt på miljø: det må være integrert.

Den andre faktoren er debatten om ulikhet. Det er bare et drøyt tiår siden ulikhet var et tabu i internasjonale utviklingsinstitusjoner, som ingen turte å ta opp seriøst av frykt for å bli kalt kommunist og det som verre var. I dag er det en nøkkeldimensjon i forståelsen av temaer som strekker seg fra helse til økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og demokrati. Ulikhet blir diskutert i alt fra næringslivsfora til sosiale bevegelser.

Fokuset på ulikhet har medført at vi ikke kan tenke på fattigdom som noe separat fra rikdom eller noe som bare finnes i en gruppe land. Vi må bry oss om fattigdom i nord og rikdom i sør, og ikke minst dynamikken, sammenhengene mellom prosesser som skaper fattigdom og genererer rikdom, og hvordan ulikhet virker inn på elementer som bidrar til å legge grunnlaget for fattigdom eller rikdom.

Både ulikhet mellom land og innad i land blir globale utfordringer. Foto: Antony Theobald via Flickr

Hva er så utviklingsforskning?

Hvis vi skal holde fast ved «utvikling» som et normativt begrep, kan man hevde at det i dag dreier seg om prosesser og institusjoner som bidrar til løsninger på globale utfordringer: lokalt, nasjonalt og globalt. Fattigdom er en global utfordring, med ulike lokale uttrykk. Det samme er diskriminering, eksklusjon og mange andre fenomener.

Å forstå utvikling som et resultat av prosesser og institusjoner innebærer at det som gjerne omtales som det rike nord i like stor grad kan være en del av problemet som løsningen, men også at problemer i det som tradisjonelt sett kalles utviklingsland i like stor grad er et problem i nord.

En tankegang om globale sammenhenger er på ingen måte ny i utviklingsteori. Det lå under avhengighetsperspektivet og strukturalismen fra 1950 og 1960-tallet. Men dagens erkjennelse er basert mer på empirisk belagte sammenhenger og mindre på «grand theory». Man leter også i større grad etter løsninger hos aktører og institusjoner enn «strukturer» som kun kan endres ved radikale omveltninger. Aktørene er sosiale bevegelser, selskaper, opprørsgrupper, elitegrupper, men også individer som konsumenter, «velgere» og «følgere». De har ulike ideer, preferanser og strategier og forholdene mellom dem er preget av ulike grader av makt, samarbeid og konflikt, som påvirker «utvikling».

Produksjon/konsum og institusjoner

Om man da aksepterer at «utvikling» har gått fra først å være synonymt med økonomisk vekst, modernisering, teknologisk oppgradering, industrialisering i u-land – til så å være «bærekraftig», «fattigdomsorientert», «lokal», «grunnbehovsfokusert», «kvinneorientert», «rettighetsbasert» i «det globale sør» - og nå til å dreie seg om prosesser og institusjoner som bidrar til løsninger på globale utfordringer: lokalt, nasjonalt og globalt – hva slags konsekvenser får det for forskningsagendaen?

Jeg vil peke på to områder som er sentrale for forskning på utvikling: Det ene er konsum og produksjon – av mat, energi, råvarer, industrivarer. Våre konsumpreferanser kan endre produksjonsmønstre andre steder, og vise versa, med store konsekvenser for globalt og lokalt miljø. Ny teknologi kan endre både produksjons og konsummønstre til det verre eller bedre for miljø- liv og helse – lokalt og globalt. Mange av endringsprosessene er lokale, men de knyttes uavvendelig til globale prosesser gjennom produksjonskjeder, informasjonsflyt, globale regelverk, normer og mye mer. Noen former for produksjon skaper ulikhet – innad i land og mellom land – mens andre bidrar til utjevning, og begge utfall er påvirket av global, statlig og lokal politikk.

Det andre er institusjoner. De globale institusjonene som skal regulere klima, helse, finans, menneskerettigheter, sikkerhet, og mye mer – står i stadig grellere kontrast til omfanget av utfordringene. Lokale institusjoner er på stadig fler områder avhengige av globale institusjoner og prosesser gjennom alt fra handelsregler til sikkerhetsoperasjoner. Men globale institusjoner er ikke løsrevet fra nasjonale og lokale prosesser. Hvordan «global governance» henger sammen med fremvekst, svekkelse og styrking av statlige og lokale institusjoner blir et nøkkelspørsmål fremover. Det blir også hvordan lokale og statlige institusjoner avhenger av naturressursgrunnlaget. I vår nye søken etter gode styresett, vil vi måtte finne nye måter å balansere «demokrati» og institusjoner som skaper orden og som har kapasitet til å gjennomføre vedtak.

Konsekvensene av produksjon og konsum er påvirket av global, statlig og lokal politikk. Foto: mrhayata via Flickr

Nye forskere

Utvikling i et bærekraftperspektiv i 2016 innebærer imidlertid også en ny rolle for forskerne. Forskerne kan ikke bare være «leverandører av ekspertkunnskap» om u-land, «det globale sør» eller hva man måtte finne på å kalle det, trygt plassert i det rike nord bak murer av teorier og begreper. I en situasjon der utvikling er globale prosesser og institusjoner, er forskernes rolle i like stor grad å bidra til å skape rammer for felles forståelser som et grunnlag for dialog, samhandling og konfliktløsning. Det må basere seg på samarbeid med forskere i alle deler av verden og kritiske blikk både på aktører, handlinger og løsninger lokalt og globalt, hjemme og ute. 

Emneord: utvikling, utviklingsteori, Global Governance Av Benedicte Bull
Publisert 2. nov. 2016 10:49 - Sist endret 27. sep. 2022 13:17
Interaksjondesign illustrasjon

SUM-bloggen

En blogg for deg som er interessert i utviklings- og miljøspørsmål, global helse, bistand, forbruk og bærekraft. Her skriver forskere og studenter ved Senter for utvikling og miljø, UiO, om forskningsfunn og felt vi mener det bør forskes mer på.