Uruguays cannabis legalisering: hva vi vet og hva vi håper å få vite

I november 2013 ble en ny narkotikalovgivning vedtatt i Uruguay. Den legaliserer og regulerer produksjon, salg og bruk av cannabis.  Implementeringen av loven er forsinket av tekniske årsaker og regulert salg er ennå ikke kommet i gang. Derfor er det mye vi ikke vet om konsekvensene av loven: om den vil føre til en mer human behandling av narkotikabrukere, mindre vold og organisert kriminalitet, og om den kan få ringvirkninger i regionen. Denne uka får vi besøk av Guillermo Garat, ekspert på uruguayansk narkotikapolitikk, som vil møte norske eksperter og kaste lys over mulige konsekvenser basert på det man faktisk vet.

Uruguays nye lovgivning har fått mye oppmerksomhet, ikke minst fordi den er assosiert med president Pepe Mujica som er blitt nærmest ikonisert i utlandet for  sin asketiske livsstil, personlige etikk og radikale reformer. Loven ble fremmet av Mujicas regjering i november 2012, og vedtatt i kongressen i juli 2013 med 50 mot 46 stemmer. Den ble så godkjent i senatet i november 2013, men kun med støtte fra Frente Amplio som er sentrum-venstrekoalisjonen som Mujica sin regjering er basert på. Loven gir apotek mulighet til å selge opp til 10 gram cannabis per person per månded (og å være i besittelse av opptil 40 gram), og gir enkeltpersoner rett til å ha opp til 6 cannabis planter, med en produksjon som ikke kan overstige 440 gram årlig. Man gir også private bedrifter rett til å produsere marihuana både i medisinsk- og fornøyelsesøymed, og det vil være mulig å etablere små produksjonskooperativer. For å håndtere regulering av produksjon og salg vil man opprette et Institutt for Regulering og Kontroll med Cannabis (IRCCA).

Utfyllende vedtekter ble publisert i mai 2014, men fremdeles gjenstår såpass mange tekniske detaljer at man har utsatt implementering av lovverket. Dermed vet vi ikke all verdens om konsekvensene. Vi håper å få vite en god del av Garat som har skrevet bok om marihuanalovgivningen i Uruguay og vært en flittig brukt konsulent i prosessen med å utarbeide loven. Men inntil videre: Her er en rask oppsummering av hva man ønsker å oppnå og noen tanker om hvor sannsynlig det er at man får det til.

  1. Bekjempelse av organisert kriminalitet.

Dette har vært Mujicas viktigste målsetning. Han uttalte i Juni i fjor at «Uruguays problem er ikke marihuana, men narkotrafikk» og pekte på hvordan organisert narkotikakriminalitet undergraver samfunn. Uruguay er et lite land (3 millioner innbyggere) og har hatt Latin-Amerikas fjerde laveste mordrater og relativt beskjeden tilstedeværelse av transnasjonale narkotrafikkorganisasjoner, selv om begge deler har økt de siste årene. Hans bekymring kan derfor virke litt overdrevet.

Men kanskje er det nettopp i et samfunn slik som det uruguayanske at legalisering være et effektivt virkemiddel mot organisert kriminalitet. Man hører ofte i Mexico at om man hadde legalisert for 20 år siden, så kunne det ha avverget den situasjonen man befinner seg i i dag. Men det hevdes samtidig at om man legaliserer cannabis Mexico i dag vil det ha marginal effekt av tre årsaker: i) cannabis er ikke det eneste eller mest innbringende narkotiske stoffet (det er kokain, fulgt av heroin og metamfetamin), ii) de kriminelle organisasjonene har mange andre kilder til inntekt (menneskehandel, pengeutpresning og kidnapping, bare for å nevne noen), iii) selv om det hadde eksistert et legalt marked, ville det fort også utviklet seg et parallelt illegalt marked der man ville kunne kjøpe større kvanta eller til lavere pris, og iv) ettersom korrupsjonen er så omfattende vil effektiv regulering uansett undergraves. Mange av disse argumentene er nok også gyldige i forhold til andre deler av Latin-Amerika som er hardt rammet av narko-relatert vold, som Mellom-Amerika. Men altså: i et lite, relativt velorganisert land med en betydelig statlig kapasitet til å implementere politikk, og der kriminelle organisasjoner ennå ikke har gjennomhullet sentrale institusjoner, så kan virkemiddelet være effektivt. Og selv om kriminelle organisasjoner helt klart i utgangspunktet foretrekker korrupte, svake stater (som det er flust med i regionen) og dermed ikke Uruguay, skal man ikke se bort i fra organisert narkokriminalitets evne til å korrumpere også sterke institusjoner.

  1. Frigjøre kapasitet i justissektoren til å ta seg av tung kriminalitet

Politi,- fengsels- og rettsvesenet er i mange land i Latin-Amerika grotesk overbelastet. Politiet bruker uforholdsmessig mye kapasitet på mindre cannabisforbrytelser, overfylte fengsler fører til inhumane forhold og har medført både vold og ulykker, og overbelastede rettsapparat fører til straffefrihet for alvorlig kriminalitet. Som Washington office for Laitn America (WOLA) viste i en omfattende studie fra 2010, så er en stor (men varierende mellom land) andel av innsatte tatt for besittelse og salg av små doser narkotika. Ved å legalisere cannabis vil man kunne frigjøre svært viktig kapasitet hos politi og rettsapparat som kunne brukes til å nedkjempe storstilt organisert kriminalitet og vold. Igjen er ikke Uruguay på noen måte det verste tilfellet. Men igjen kan loven snarere forstås som et forsøk på forebygging av en potensielt alvorlig situasjon, og igjen kan det nettopp være nå at et slikt virkemiddel kan være effektivt.

  1. Bidra til nye holdninger til cannabis og humanisering av behandling av narkomane

Dette er kanskje argumentet vi oftest hører hjemme. Kriminalisering innebærer stigmatisering av brukere, og at mange som aldri ellers ville vært i kontakt med kriminelle miljøer kommer i kontakt med disse. Det vanskeliggjør også en god rusomsorg. I Latin-Amerika er rusomsorgen i mange land nærmest fraværende. Selv om ikke de tunge misbrukerne først og fremst er cannabisbrukerne, er håpet at en avkriminalisering vil kunne bidra til andre holdninger også til tyngre rustilfeller.

  1. Bidra til en generell endring i narkoregimet i Latin-Amerika

Håpet for mange i Latin-Amerika er at Uruguay sitt eksperiment skal bidra til en oppmykning av forbuds- og straffelinjen som Latin-Amerika – i likhet med de fleste andre land – hittil har ført. Det vil også bety at det internasjonale rammeverket, nedfelt først og fremst i The Single Convention on Narcotic Drugs of 1961 og The United Nations Convention against Illicit Traffic in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances of 1988, vil bli utfordret. I Latin-Amerika vil det væreden første faktiske implementering av legalisering som også omfatter produksjon og salg.  Tidligere har Costa Rica legalisert bruk (men ikke salg eller produksjon), mens Mexico city legaliserte bruk og salg, men kun av svært små doser. Det har imidlertid ikke manglet forslag om oppmykning av regimet i Latin-Amerika, og nord for Rio Grande har så langt Colorado og Washington state legalisert, og en rekke andre stater vil sannsynligvis følge etter. I Latin-Amerika har man i tillegg sett flere høyesterettsdommer som har fastslått at det ikke er i tråd med konstitusjonen å rettsforfølge folk for bruk av cannabis og andre stoffer (for eksempel sier Ecuadors konstitusjon (artikkel 364) at avhengighet er et helseproblem og ikke et kriminelt anliggende). På fredag (19. September) ble Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS) enig om en resolusjon som åpner for en mer helhetlig tilnærming til narkotikapolitikken, med vekt på fokus på ofrene. Generalsekretær Jose Miguel Insulza la vekt på at dette ville kunne være et inspill til bredere globale debatter. En vellykket gjennomføring av loven i Uruguay kan styrke trenden mot en mer helhetlig narkotikapolitikk, og bort fra en ensidig forbuds- og straffelinje.   

Mye gjenstår i midlertid. Det finnes ennå ikke noe regulert, legal cannabis-marked i Uruguay, og noen tviler på at det noen gang vil komme. Den 26. Oktober er det presidentvalg i Uruguay. Selv om det i dag ser ut til at Frente Amplio vil beholde makten, med tidligere president Tabaré Vázques som kandidat (Mujica kan ikke stille til gjenvalg), så skal det også velges ny kongress. Den kan i teorien omgjøre loven fra juli 2013, og ettersom det var et veldig lite flertall som stemte igjennom loven, skal det ikke store endringer til før det er mulig. Meningsmålinger har også vist ganske gjennomgående at det ikke er flertall blant uruguayanere for legalisering av cannabis.

Det er med andre ord mye vi ikke vet om  hva som kommer til å skje i Uruguay. Vi håper å bli en god del klokere av besøket til Guilermo Garat, som er invitert av Uruguay- gruppa i Oslo, og håper at våre hjemlige akademikere, Willy Pedersen og Ole Jørgen Røgeberg, vil bidra til å sette det hele i perspektiv.

 

 

Emneord: Cannabis, narkotikapolitikk, Uruguay, kriminalitet, Mexico, Ecuador Av Benedicte Bull
Publisert 21. sep. 2014 22:47 - Sist endret 2. sep. 2015 13:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere