Trøfler og trøbbel for Obama i Latin-Amerika

I forrige uke var Obama på besøk i Mellom-Amerika og Mexico og tilbragte to dager i lille Costa Rica. Det var en vennskapelig tur med økonomisk og sosialt samarbeid og eksotisk sjømat og trøfler på menyen. Men det ble også tydelig at Latin-Amerika ikke finnes i USAs utenrikspolitikk. Regionen er delt i fire: Mexico og Mellom-Amerika-spørsmål er innenrikspolitikk, Brasil er stormaktspolitikk, Stillehavsalliansen er handelspolitikk, og resten er trøbbel.

 

Costa Rica har ikke vært noe viktig fokus i USAs politikk siden det fredelige landet spilte en meglerrolle i fredsprosessene i de urolige nabolandene på 1980-tallet, og har ikke hatt besøk av en president fra USA siden 1997. Denne gangen var Costa Rica valgt blant annet fordi det her var toppmøte i den sentralamerikanske integrasjonsorganisasjonen, SICA, som bragte sammen alle de mellomamerikanske presidentene – en broket klubb bestående av pensjonert general Otto Pérez Molina fra Guatemala, den gamle geriljakommandanten Daniel Ortega fra Nicaragua, El Salvadors hardt pressende sentrum-venstre president Mauricio Funes, Panamas business-president Ricardo Martinelli, Honduras sin snart avtroppende Pepe Lobo og Costa Ricas sterke kvinne Laura Chinchilla.

Hele reisen til Mexico og Mellom-Amerika ble av mange fortolket som en gest fra Obama etter at stemmene til mexicanerne og mellomamerikanerne i USA reddet hans gjenvalg. Og Obama skrudde på sjarmen: han vektla økonomisk og sosialt samarbeid som virkemiddel mot narkoøkonomiens dominans, og kom vertinnen i møte i kritikken mot militarisering. Han var til og med rede til å påta seg deler av skylden for den miserable voldsstatistikken på grunn av USA sitt narkokonsum, og vektla at USA og Mellom-Amerikas skjebner er uløselig knyttet sammen. Migrasjon fikk noe mindre plass på agendaen enn forventet, men utover det var temaene rettet mot å bremse lovlige og ulovlige strømmer til USA på en hyggeligere måte enn å bygge murer og militære overvåkningssystemer. Dagen ble avsluttet med en middag med det ypperste Costa Rica kan by på av fusion-cuisine inkludert reker med trøfler i olivenolje, pajibaye krem og hummer med søt chili konfetti.  I det hele tatt: en hyggelig president på tur som sikkert vinner ytterligere popularitet blant det overveldende mellomamerikanske og mexicanske flertallet av latinos i USA, men uten at resultatene i form av konkret politikk nok blir på langt nær så innholdsrike som menyen under middagen. 

Også i Mexico var det handel og økonomi, snarere enn narkokrig som stod på plakaten. Mexicos nylige økonomiske oppsving og begrensningen i økning i narkodrap ble like hauset opp som tegnene på Mexico’s «state failure» ble det for noen år siden. Obama ønsket seg en revitalisering av NAFTA blant annet med studentutveksling, på modell etter Europas Erasmus program.  Selv om narkokrigen fremdeles står sentralt i den bilaterale agendaen, er det klart at USA gjør klokt i å sikre de økonomiske båndene skulle økonomenes forventninger slå til. Gjør de det, vil Mexicos vekstrate være nesten det tredobbelte av USAs i årene som kommer, mens kinesiske bedrifter flytter til Mexico og USA sine flytter til Kina.

USAs positive tone reflekteres også i diskursen overfor resten landene som nå utgjør den mye omtalte Stillehavsalliansen: Alianza del Pacifico. Den ble etablert i 2011 og har fire medlemsland: Mexico, Peru, Chile og Colombia. Tanken har vært å lage en firhandelsbasert motstykke til de mer statskapitalistisk orienterte integrasjonsprosjektene på atlanterhavskysten: Mercosur og Alba. Men som observatørland har man nå også to Mercosur-land Paraguay og Uruguay, i tillegg til Panama, Costa Rica og Guatemala og en rekke land utenfor regionen. Til sammen utgjør de landene med høyest økonomisk vekst de siste årene, særlig trippel P-gruppen: Panama, Paraguay og Peru. De er også blant de mest eksportorienterte landene og landene som er mest åpne for investeringer, og derfor en soleklar favorittsammenslutning for USA. Forholdet til Brasil er mindre avklart, men stadig mer preget av globale politiske saker som konflikten i Syria.

Tonen er en ganske annen når temaet skifter til Venezuela eller Bolivia. USA er det eneste landet i den vestlige hemisfære som ikke har anerkjent Nicolas Maduro som President i Venezuela, og avventer resultatet av opposisjonskandidaten Henrique Capriles' krav som først innebar omtelling av alle stemmene og nå omfatter nyvalg. Likhetene mellom situasjonen i Venezuela og den USA selv befant seg i da George Bush vant presidentvalget i 2000 knepent etter omstridt valgresultat i Florida, har ikke gått upåaktet hen, men det har ikke gjort Obama mer vennlig innstillt. Og godviljen er ikke blitt særlig styrket av at Maduro de siste ukene har overgått sin forgjenger i å skjelle ut USA og kalt Obama «den store sjefen av djevler» og støttespiller for nynasistiske grupper. Broderlandet Bolivia har ikke laget mindre bråk etter at Evo Morales kastet USAID ut av landet i forrige uke etter nesten 50 års tilstedeværelse.

Alt i alt er det stadig vanskeligere å få øye på en Latin-Amerika politikk i USAs utenrikspolitikk, kanskje fordi landene i regionen utvikler seg svært forskjellig. Mens USA gjør sine hoser grønne hos Stillehavsalliansen av økonomiske grunner, gjør man forsøk på en stabil allianse med Brasil om man ennå ikke har funnet helt formen for samarbeidet med Latin-Amerikas egen, stadig mer innflytelsesrike stormakt. Venezuela og allierte blir fremdeles sett på først og fremst som kilder til trøbbel for USA, men det kan være lurt å ikke la seg helt blende av trøffelspisingen med de nærmeste naboene heller. Mens Obamas taler i helgen pekte mot å skape ny økonomisk vekst for å demme opp for narkotrafikkens enorme tiltrekning, så er det usikkert om det egentlig betyr noen ny linje fra USA. Den foreslåtte modellen for samarbeid med vekt på eksportrettet vekst, privatsektor initiativer og utenlandsinvesteringer, er heller ikke egentlig noe nytt, og det er en modell som langt i fra har skapt en stabil, inkluderende vekst i regionen. Det er også stadig tydeligere at det under overflaten av kriminell vold ulmer sosial konflikt i land som Honduras og Guastemala som få har oversikt over konsekvensene av. Det kan etterhvert kreves langt mer enn forbrødringsdiskurs og cross-over cuisine med trøfler i olivenolje for å konfrontere det som kommer. Men inntil videre: Bon Apetit!

Emneord: Chile, Guatemala, handel, Honduras, Nicaragua, Mexico, El Salvador, Costa Rica, Paraguay, Uruguay, Panama, Peru, narkotikakrik, utenrikspolitikk, Brasil Av Benedicte Bull
Publisert 6. mai 2013 21:44 - Sist endret 15. jan. 2018 13:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere