Statsbudsjettet og Latin-Amerika: Mot en mindre helhetlig Latin-Amerika politikk

En første lesning av statsbudsjettet gir liten grunn til optimisme for de av oss som ønsker at Norge skal spille en rolle i Latin-Amerika. Regionalbevilgningen blir kuttet med 40 millioner, fra 184 til 144, etter å ha bli kuttet med 41 millioner i fjor. Det betyr at dagens budsjett er 36 prosent lavere enn det som den rødgrønne regjeringen la frem før den gikk av i 2013. Samtidig er det 9 latinamerikanske land blant de 32 landene som Norge vil slutte å gi bistand til. Dermed kan det se ut som Norge er på vei ut av Latin-Amerika. Men det er bare halve sannheten. Norge skal fortsette å være tilstede via miljøsatsning og investeringer; det er penger til menneskerettighets- og demokrati-tiltak som sansynligvis reduseres. Det er skummelt i en region som i stadig større grad er preget av naturressurskonflikter og nye og gamle former for menneskerettighetsbrudd.

Regionalbevilgningen til Latin-Amerika kom først i 2007. Tidligere hadde bistanden til Latin-Amerika utgjort omtrent 165 millioner kroner fordelt på Nicaragua, Guatemala og en regional bevilgning til Mellom-Amerika, i tillegg til det som ble kanalisert gjennom frivillige organisasjoner og ulike andre ordninger. I budsjettet for 2007 var postens navn endret fra Mellom-Amerika til Latin-Amerika og økt til 246 millioner. Det var en økning på nærmere 50 prosent, og gikk til en rekke ulike tiltak for å støtte opp om nye initiativer når det gjaldt sosialpolitikk, menneskerettigheter, utvikling, demokrati og godt styresett. Budsjettet ble holdt på omtrent det samme nivået i de to kommende årene, og ble så kuttet noe, før det igjen ble foreslått økt for 2014.

Men regionalbevilgningen har aldri utgjort hele bistanden til Latin-Amerika. I tillegg kommer pengene som går via ikke statlige organisasjoner, det multilaterale systemet, Norfund og miljøverndepartementet. Det er den siste potten som de siste årene har utgjort de store summene og gjort at Brasil er blitt Norges bistandsland nummer én. Støtten via Amazonasfondet til Brasil var i fjor på 3922 millioner kroner, altså 27 ganger mer enn regionalbevilgningen. Den utgjorde 98,4 prosent av bistanden til Brasil. I årets budsjett fra miljøverndepartementet omtales det at det kan komme store prosjekt også med Colombia, Ecuador og Peru. Peru og Norge har allerede underskrevet en avtale om 300 millioner kroner til regnskogbevaring.  Derfor kan vi de kommende årene komme i den paradoksale situasjonen at enkeltland i Latin-Amerika kommer til å figurere høyt oppe på Norads statistikker over mottaker land for norsk bistand på tross av at regjeringen har profilert seg på å kutte Latin-Amerika.

Det andre som kommer frem i årets budsjett er at 9 land i Latin-Amerika er blant de 32 landene som ikke lenger skal motta norsk bistand. I Latin-Amerika er disse:  Argentina, Belize, Chile, Costa Rica, Den dominikanske republikk, El Salvador, Mexico, Uruguay og Venezuela. Tre av disse landene:  Venezuela, Argentina og Uruguay har ikke mottatt noen som helst bistand de siste årene fra Norge så det blir ikke noe stort tap for dem. Snarere kan man vel mistenke regjeringen å ville synliggjøre distansering fra myndigheter som de ikke har særlig til felles med politisk. Heller ikke de andre landen på kutt-listen har forøvrig fått noen summer å snakke om, bortsett fra Chile som fikk 56 millioner i fjor, først og fremst rettet mot utbygning av ren energi.

Selv om summene i bistanden utenom Amazonasfondet små så innebærer likevel budsjettkuttene at Norge har mindre fleksibilitet når det gjelder å gjøre det man er god på: å være en aktør som kan spille en ofte liten, men likevel viktig rolle i viktige prosesser basert på tillit som er bygget opp over tid, og å være med på å finne løsninger på konflikter. Rollen man nå spiller i fredsprosessen i Colombia bygger på at man lenge har støttet menneskerettigheter og humanitære formål i Colombia og vist seg som en aktør man kan stole på. Norge er ikke noen stor aktør i Colombia, men har ved hjelp av langsiktighet og fleksibilitet vært i stand til å spille en viktig rolle. Samme tankegangen har ligget bak i Guatemala, og delvis i El Salvador og Brasil der man har forsøkt å bidra til forbedrede forhold mellom næringsliv, fagforeninger og regjering.  I Peru har man den sistse tiden prøvd å bidra positivt til dialogen mellom ulike parter i naturressurskonflikter.

Problemet med profilent på budsjettet som ble lagt frem i går er at en rekke satsninger, både når det gjelder investeringer og miljø ruller videre, uten at man også investerer noe i å bidra til å sikre rettighetene til de som ofte er tapere i disse prosjektene, som urfolk og fattige småbønder. Norfunds engasjement fortsetter også i Mellom-Amerika, og der man blant annet har betydelige investeringer i det voldsherjede landet Honduras. Det er også betydelige andre investeringer i naturressurser i den andinske regionen og Brasil. Som jeg har skrevet om tidligere så innebærer det store dilemmaer å både støtte urfolk og sosiale bevegelser som protesterer mot for eksempel vannkraftutbygning og samtidig støtte utbyggerne. Dette er imidlertid ikke uløselige problemer om man har fokus på rettigheter, rettsvern og dialog som Norge har hatt. Det er langt verre å bare støtte den ene parten. Det kan det se ut som det kan bli mer av i fremtiden.

Hva dette vil bety for Latin-Amerika forskningen vet vi ikke. Kunnskapssatsningen i forhold til Latin-Amerika var motivert ut i fra en tanke om at Latin-Amerika skulle gå fra å være en «bistandsregion» til å være en «partner» i å møte globale utfordringer som miljø og klima-krise, global fordelingspolitikk og sikkerhetspolitikk. På mange måter kan man jo nå si at den blå-blå regjeringen virkelig tar konsekvensen av det, og slik sett behøver det ikke få konsekvenser for kunnskapssatsningen.

Men sannheten er at utover Amazonas-satsningen og enkeltsaker i FN, og med et delvis unntak for Brasil, så er Latin-Amerika aldri blitt noen nøkkelpartner globalt. Sannheten er også at svært mange av de latinamerikanske landene fremdeles har store interne utfordringer som krever fokus og som i mange tilfeller krever støtte utenfra. Når færre norske organisasjoner og byråkrater er involvert i Latin-Amerika spørsmål så kan også interessen for faglig samarbeid svekkes. Det ville være veldig synd etter at man har brukt såpass mye ressurser og klart å bygge opp et såpass sterkt fagmiljø som man har gjort over de siste 6-7 årene.

Emneord: Colombia, Guatemala, Argentina, Brasil, Uruguay Peru, Mexico, Dominikanske Republikk, Venezuela, Belize, Ecuador, El Salvador, Bistand, Costa Rica Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:33 - Sist endret 12. mai 2017 11:53

Statsbudsjettet og Latin-Amerika: Begynnelsen på slutten for Nor

Det er faktisk bra at Norge reduserer sitt engasjement i noen land i Latinamerika, mens andre er det mindre bra. Der det er bra er i Mexico, da dette landet er gjennomkorrupt og utrolig store klasseforskjeller. Gi Norge penger til Mexico, går bare pengene rett i lommene på lokale politikere eller lokale embedtsmenn. Det beste måten Norge kan bidra i Mexico er ved oljesamarbeid og annet samarbeid innen nærmingslivet. Mexico er ikke etter mitt syn kandidat til å motta U-hjelp da de selv bør ordne opp sine enorme klasseforskjeller.

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 8. okt. 2014 19:09

Bistand til Mexico har ikke gått til staten

Det er nok ikke slik at bistand til Mexico har gått til myndighetene. Den har gått til ulike ikke-statlige organisasjoner, først og fremst menneskerettighetsorganisasjoner og urfolksorganisasjoner. Slik bistand er jo motivert nettopp ut i fra å rette på klasseforskjeller og annen ulikhet og diskriminering, som ikke et eventuelt oljesamarbeid kommer til å rette på. Men du har helt rett i at et OECD-land som Mexico ikke kvalifiserer for u-hjelp i tradisjonell forstand. Slik hjelp har da Mexico så vidt meg bekjent heller aldri fått fra Norge.

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 8. okt. 2014 21:51

Mathias; kjenner du til

Mathias; kjenner du til hvordan bistandarbeidet i Mexico virker? Har du noen kilder til påstandene dine? Klasseforskeller har man i veldig mange land, samme med korrupsjon. Allikevel gjør bistandspengene en stor forskjell. Jeg er ikke ekspert på hvor bistandspengene blir av og hvordan det politiske virker i mexico, men jeg tror nok det finnes litt andre sider ved saken en det du nevner her.

Jeg vil anta at norge setter seg i en dårligere possisjon når det gjelder å kunne ha innflytelse på landet og LA generelt når man kutter støtten. Jeg vil også anta at korrupsjonen og klasseskillene ikke akkurat blir mindre når norge mister spillerom.

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 8. okt. 2014 21:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere