Obamas farlige spill i Latin-Amerika

I disse dager går NorLARNets årlige vår-samling for studenter som skriver masteroppgave om Latin-Amerika av stabelen. I fjor var det inspirerende dager med 29 entusiastiske studenter fra hele landet. Vi håper på det samme i år, men konteksten for det hele er et Latin-Amerika som langt fra preges av stor optimisme. Snarere ser vi en svekkelse av demokratiske, økonomiske og internasjonale institusjoner som har holdt noen av de mest negative kreftene i Latin Amerika i sjakk: militarisering, autoritarisme, populisme og inflasjon. Det at det hele skjer i en kontekst av fallende råvarpriser, svekket økonomisk vekst og en tiltagende stormaktskonflikt som – igjen – involverer Latin-Amerika, gir ytterligere grunn til å frykte at det som er kalt Latin-Amerikas-tiår er slutt i mer enn en kronologisk forstand.

I forrige uke lanserte Barack Obama nye sanksjoner mot Venezuela og argumenterte for dem med den absurde påstanden at Venezuela utgjør en nasjonal sikkerhetstrussel for USA.  Uansett hvor langt den påstanden er fra virkeligheten, så kunne den knapt vært mer kjærkommen for president Nicolas Maduro for øyeblikket. Ingenting er som en trussel fra imperialisten i nord for å stryke støtten blant venezuelanere som er inderlig lei av korrupsjon, vold, og maktkonsentrasjon og som i stadig sterkere grad merker at inflasjonen spiser opp forbedringene i levekår de har opplevd de siste årene. Bare 22 prosent av venezuelanerne sa de var fornøyde med presidenten på siste måling.

Maduro har svart, som forventet, med å hevde at sanksjonene er USAs måte å rettferdiggjøre  sin imperialistiske intervensjonisme og forbereder landet på en invasjon fra Nord. Blant annet har han fått gjennom la Ley Habilitante som gir presidenten 6 måneders utvidete fullmakter til å utstede dekreter som likestilles med rang av lov.

Det største problemet med konfrontasjonen mellom Venezuela og USA er at den svekker muligheten for moderate løsninger, og rettferdiggjør å sette institusjoner og rettsprinsipp til side. Og det skjer nettopp når Venezuela og Latin-Amerika for øvrig har mest bruk for dem. 

Hva skal man med fiender med sånne venner?

De aller fleste på denne siden av Atlanteren må være enige med Uruguays avtroppede president Pepe Mujica i at Obamas utspill om at Venezuela er en trussel for USAs sikkerhet, er galskap. USA har et militærbudsjett som er 120 ganger så stort som Venezuelas ,  og på tross av mange udiplomatiske uttalelser, så har aldri Venezuela utgjort noen fare for noen ytre makt. Uttalelsene fra USAs Sør-kommando tydeliggjør hva man har i tankene: ifølge General Kelly er Venezuela på randen av kollaps, og i et kollaps-scenario vil Venezuelas nære allierte Russland og Kina trå til – i USAs nærområde. Kina på sin side har uttrykt støtte til Venezuela, og det er et viktig skritt mot å ta en politisk rolle i Latin-Amerika, ikke bare økonomiske.

I sikkerhetspolitiske kretser er det nok en reell frykt for økende innflytelse særlig fra Russland, men Obama har nok også i tankene at han trenger spillerom til to andre prosesser i regionen: tilnærmingen til Cuba og Colombia-forhandlingene (i tillegg til hans migrasjonsreform). Det ventes at Obama vil prøve å få fjernet Cuba fra USAs terrorliste og da trenger han «politisk kapital». Hardliners i kongressen er alltid klare til å beskylde ham for å være for ettergivende overfor venstresiden i Latin-Amerika, og å kjøre den harde linjen mot Venezuela vil gi ham større rom til å fortsette sin linje i forhold til Cuba og Colombia. 

Det er høyst tvilsomt om han vil oppnå noe positivt i Venezuela. Selv om Maduro har beskyldt den fengslede opposisjonslederen Leopoldo Lopez for å stå bak sanksjonene, så kan man spørre seg hva den venezuelanske opposisjonen skal med fiender når de har venner som USA. Fiendebildet som USA nå skaper av Venezuela passer som hånd i hanske med diskursen som Maduro fører, om at  Venezuela er et land under angrep, og som i enhver krig må venezuelanerne være lojale, vel vitende om at han er kanskje upopulær selv, men det er også i aller høyeste grad sanksjonene (72 prosent i mot).

Unasur lukker rekkene

Maduro prøver ikke bare å lukke rekkene på hjemmebane, men også bidra til at Latin-Amerika gjør det. Til nå har ingen i Unionen av søramerikanske stater (UNASUR)  fordømt menneskerettighetsbruddene som skjer i Venezuela, på tross av sterke oppfordringer til å gjøre det. En imperialistisk trussel fra USA har som vanlig den effekten at den fører Latin-Amerika sammen. Det kan man gjøre nå i langt større grad enn før, nettopp fordi de fleste landene er langt mindre avhengige av USA, og det gjelder også Venezuela. I dag eksporterer Venezuela under halvparten av sin olje til USA, en 50% reduksjon på få år. Landet som har overtatt en del av eksporten er Kina. USA på sin side har erstattet  en del av importen med egenprodusert skiferolje og import fra Canada.

Men uavhengighet eller ei: Venezuela er betydelig svekket økonomisk, og det er også mange andre av de latinamerikanske landene. Det kan bidra til at enheten svekkes fremover. Som vi kommer til å høre om i en forelesning om geopolitikk i Latin-Amerika nå på torsdag, så har det alltid vært en debatt i regionen om man skal søke latinamerikansk uavhengighet gjennom regional integrasjon for en hver pris, eller om regional integrasjon kan svekke uavhengigheten på lang sikt om den ikke er økonomisk rasjonell, og derfor skaper økonomisk vekst.

Uruguay er det eneste landet som hittil forsiktig har tatt til motmæle. Etter at den uruguayanske visepresidenten Raúl Sendic antydet at han ikke hadde sett noen bevis for en snarlig invasjon fra nord, ble han skjelt ut for å være en feiging av Maduro. Som et resultat ble det planlagte UNASUR møtet 12. Mars avlyst.

Svekkede institusjoner

Reaksjonen fra Maduro er ikke bare udiplomatisk, men gjør det tydelig for alle at han ikke bare er villig til å svekke institusjoner på hjemmebane om de ikke passer hans planer, men også det latinamerikanske samarbeidet. Obama på sin side er en langt svakere president med en sterk opposisjon beskyttet av sterke nasjonale institusjoner, men i en stat som gang på gang har sagt seg villig til å sette internasjonale institusjoner, inkludert suverenitetsprinsippe og menneskerettigheter til side.

Taperne i denne tiltagende ordkrigen er derfor først og fremst moderate krefter og demokrati og rettsprinsipp som det har tatt årtier å bygge opp. Og det skjer nettopp når ikke bare Venezuela, men også mange andre land sårt trenger moderate løsninger; tverrpolitiske forlik; at gode politiske tiltak får fortsette på tross av regjeringsskifter; at man investerer penger der det trengs, og ikke der man kan sanke politisk støtte.  Det er få som tenker på langsiktig institusjonsbygging og utvikling i skyttergraver og det kommer – dessverre – heller ikke til å skje denne gangen.

Emneord: USA, Uruguay, Venezulea, Konfrontasjon, Sanksjoner, institusjoner, rettsprinsipp Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:33 - Sist endret 22. feb. 2018 14:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere