Noruega non grata: bistand, investeringer og menneskerettigheter i Mellom-Amerika 30 år etter Marianella García Villas

Forrige onsdag var det 30 år siden Marianella García Villas, menneskerettighetsaktivist og advokat, ble torturert og drept i El Salvador. Drapet på Marianella var en vekker for en hel generasjon Latin-Amerika engasjerte i Norge, og 30 årsdagen ble markert av Fritt Ord i Oslo. I løpet av de 30 årene har Norge engasjert seg på ulike måter i menneskerettighetsarbeid i El Salvador, men kanskje enda mer i nabolandet Guatemala. Det har gitt Norge mange venner i regionen, men også en del fiender. I Guatemala har det den senere tiden pågått en kampanje mot Norge der deler av den politiske og økonomiske eliten utpeker Norge som finansieringskilde for «terrorisme» og støttespiller for undergravende virksomhet og har gått langt i å erklære Noruega «non grata». De samme elitene ivrer imidlertid for en snarlig undertegning av en handelsavtale mellom EFTA (inkludert Norge) og Mellom-Amerika (inkludert Guatemala) og å styrke norsk bistandsstøttet næringslivsengasjement i blant annet vannkraftsektoren. Det har allerede vært gjenstand for avisdebatt her hjemme, men reiser spørsmål som strekker seg langt utover de som kan håndteres som «næringslivets samfunnsansvar» eller «do no harm». Snarere er spørsmålet hvordan, og i allianse med hvem, å støtte og drive næringsvirksomhet midt i en menneskerettighetskrise som vedvarer selv om det er blitt lengre mellom symbolene som Marianella (og senere Rigoberta Menchú), eller om man rett og slett må finne seg i å være «non grata» for noen.
Den siste tida er bistand blitt et hett tema i Norge, og ikke minst hvilken rolle næringslivet bør spille.Høyresida har utfordret KRF og de rødgrønnes dominans i bistandsspørsmål og ønsker å utdype og videreføre næringslivsengasjementet og gi norsk næringsliv en større rolle i bistanden. I tillegg skal det satses på menneskerettigheter og demokrati.  Tanken er at disse elementene er komplementære: Demokrati og menneskerettigheter skal sikre medbestemmelse og næringslivsengasjementet skal sikre økonomisk vekst og derigjennom fattigdomsreduksjon.  Men helt uavhengig om man måtte være enig eller uenig i utsagn som «Det finnes ingen demokratier uten markedsøkonomi» (Høyres utviklingspolitikk, s. 3) teoretisk, så har et slikt syn i praksis sine sterke begrensninger i land der økonomiske og politiske eliter er tett sammenvevd og i sterk opposisjon til det Norge kaller menneskerettighetsarbeid og de kaller undergravende virksomhet; mens menneskerettighets grupper ofte er i opposisjon til det Norge kaller utvikling og de kaller utbytting.
Det er et helt spesielt forhold mellom Norge og Guatemala. Det har røtter tilbake til bistanden etter jordskjelvet i 1976 og ble styrket i forbindelse med fredsforhandlingene på midten av 1990-tallet. Som kjent spilte den norske staten en rolle i fredsprosessen som ledet frem til avtalen av 1996, men i tillegg deltok frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp og i ly av det omfattende engasjementet vokste det frem et mylder av koblinger mellom de to landene som er blitt vedlikeholdt gjennom vennskapsbyer, studentutveksling og frivillige organisasjoners virksomhet. Et førende prinsipp i alt dette har vært å være med på å styrke grasrotorganisering og særlig urfolksorganisering i et land som sannsynligvis ville vunnet førsteplass (i knivskarp konkurranse) i Latin-Amerika mesterskapet i rasisme om noe slikt hadde blitt arrangert. Arbeidet i forhold til urfolksorganisasjoner har også vært det førende prinsippet for norsk bistand til Guatemala og urfolksengasjementet har vært den viktigste grunnen til at Norge har opprettholdt ambassaden der, 16 år etter fredsavtalen og mens fokuset for Norges engasjement i Latin-Amerika har flyttet seg sørover i regionen. Det nylig avsluttede norsk-støttede Mayaprogrammet hadde flere komponenter, men var blant annet innrettet på å styrke urfolksorganisasjoner i deres arbeid for retten til jord, til utdanning og arbeidet mot en flerkulturell stat.
Samtidig forsøker Norfund med bistandskroner å styrke den økonomiske utviklingen i Guatemala ved blant annet investeringen i vannkraftanlegget Hidro Santa Cruz. Norge investerer også i Guatemala igjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU) som har aksjer i det kanadiske gruveselskapet Gold Corp. Når den guatemalanske eliten ivrer for avtalen med EFTA så er det ikke minst for å sikre tilgang til ytterligere investeringer, særlig innenfor naturressurssektorer. To næringslivsrepresentanter dro til Norge i høst for å søke å påvirke myndighetene her til å presse på for avtalen, men interessant nok også for å få dem til å påvirke grasrotorganisasjoner til å bli mer vennligstilte overfor investeringer i naturressurser.
Sett fra organisasjonene som har fått støtte fra Mayaprogrammet sin side, er utvinning av naturressurser en av de viktigste truslene mot urfolks rettigheter i dag, blant dem vannkraft og gruvedrift. Mens kravene til disse organisasjonene ofte blir ignorert, blir protestene blir møtt med brutal vold og det er blitt dagligdags å lese om drap på urfolks- og menneskerettighetsaktivister, småbønder og bondeledere. De har også skjedd i forbindelse med norsk-støttede prosjekter som da regjeringen i april 2012 satt inn hæren og erklærte unntakstilstand i to uker, etter at lederen for lokalbefolkningen, Francisco Andres Miguel, ble drept av personell fra Hidro Santa Cruz sitt private vaktselskap. Ni mennesker satt i fengsel i ti måneder uten dom i forbindelse med protestene. Det foreløpig siste i rekken av aktivist-drap skjedde i forrige uke da Gerónimo Sol på bildet over, en fattig 68 år gammel bonde og aktivist i urfolk og småbondeorganisasjonen CONIC brutalt ble skutt og drept sansynligvis som en følge av hans arbeid for jordrettigheter. Om det generelle voldsnivået har gått noe ned i Guatemala de siste par årene, så er den politiske volden overhodet ikke på retrett.
Samtidig går guatemalanske eliter langt i å beskylde utenlandske aktører, deriblant Norge for å bidra til protestene. De guatemalanske elitene er ulike som eliter i de fleste land. De har både ulike interesser, verdier og strategier. Men de holdningene som er kommet frem i ulike medier i Guatemala den siste tiden reflekterer på ingen måte isolerte oppfatninger om bistand, menneskerettigheter og det internasjonale samfunnet. Jeg har gjentatte ganger hørt FN bli omtalt, lett nedlatende, som «Vacaciones Unidas» istedenfor «Naciones Unidas» (United Vacations istedenfor United Nations). Og nå er det altså Norge som er utsatt for en kampanje i aviser ogTV kanaler og i en intern konsulentrapport skrevet for presidenten (Organizaciones que promueven la conflictividad social en Guatemala: Redes de organizaciones locales e internacionales que promueven la conflictividad social, atentan contra el Estado de Derecho y desestimulan la inversión privada en Guatemala) der Norge blir utpekt som en nøkkelspiller i etableringen av et nettverk av undergravende organisasjoner. Selv om mange av de guatemalanske elitene ikke ville tatt til ordet for et så ekstremt syn, så har jeg heller ikke sett mange forsøk på å ta til motmæle.
Spørsmålet er da hva man skal gjøre i en slik situasjon. Guatemala trenger elektrisitet og investeringer og å få fart på den legale økonomien, ikke minst i en tid da den illegale er den som kanskje først og fremst holder hjulene i gang. Med betydelig uutnyttede vannkraftressurser virker jo det som et godt sted å starte, i alle fall hvis man aksepterer premisset for diskusjonen at «et land» har behov og interesser. Men det er høyst problematisk i en kontekst som Guatemala, der den økonomiske og politiske eliten i alle år har hatt helt andre interesser enn folk flest, og der man i liten grad har sørget for at den slags type investering faktisk skaper lokale positive ringvirkninger. Det er solidaritet mellom emigrerte guatemalanere i USA og deres familiemedlemmer som har hjulpet fattigfolk i Guatemala over krisene de siste årene og man har sett en helt ubetydelig reduksjon i fattigdommen. (Hva slags effekt migrasjon og hjemsendte penger har på levekår vil bli diskutert i en NorLARnet støttet workshop denne uka.)
Selv om det er gjort store fremskritt når det gjelder menneskerettigheter i Mellom-Amerika de siste årene, er straffefrihet og overgrep fremdeles normen snarere enn unntaket. I Guatemala har Noge gjort noen grep for å ta konsekvensen av disse dilemmaene; det finnes ingenregulær stat-til-stat bistand og investeringene i Hidro Santa Cruz er også midlertidig stoppet. Det betyr imidlertid ikke slutten på denne typen dilemmaer, i Guatemala eller andre steder. Å oppnå at både næringslivsengasjement og menneskerettigheter blir førende prinsipper i norsk bistand kan bli vanskelig; snarere må man instille seg på å måtte velge mellom å være fredsnasjon og menneskerettighetsforkjemper og å være næringslivspartner og investor.
Emneord: El Salvador, menneskerettigheter, investeringer, Bistand, næringsliv, Guatemala Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:33 - Sist endret 15. jan. 2018 13:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere