Ni calco, ni copia: Utviklingspolitikk ved et veiskille i Latin-Amerika

To begivenheter siste uka har fått meg til å konkludere at flere land i Latin-Amerika står ved et veiskille: gårsdagens NorLARnet møte om Brasil og forige ukes CEPAL-møte. Det siste tiåret har bragt mange fremskritt, inkludert betydelig fattigdomsreduksjon og en liten, men historisk ulikhetsreduksjon. Men mye tyder på at man ikke oppnår videre fremskritt ved å bruke samme oppskriften: sosialpolitikk (inkludert kontaktoverføringsprogrammer), kombinert med et noe sterkere statlig engasjement i økonomien. For å komme videre kreves endringer både i økonomisk og politiske strukturer samt styrking av institusjoner. Det er ingen enkel sak. 

Brasil mellom eufori og katastrofe: mot en mer realistisk forståelse

gårsdagens NorLARNet-møte med tittelen «Fra militærkupp til verdenscup» ønsket vi å komme litt bak de mange negative overskriftene om Brasil i det siste, i lys av markeringen av at det er 50 år siden militærkuppet som var begynnelsen på et 21 år langt diktatur. Vi hadde fått en av Brasils fremste statsvitere - Fabiano Guilherme Santos, forfatteren av et nylig utgitt storverk om de jordløses bevegelse i Brasil (MST), Miguel Carter, samt et knippe av de fremste norske brasilkjennerne – Yuri Kasahara, Nora Sveaas, Torkjell Leira og Einar Braathen – til å diskutere i hvilken grad militærkuppet og diktaturet legger skygger over Brasil den dag i dag, og om det kan forklare noe av tilbakeslaget som man har opplevd etter den nærmeste euforiske Brasil-optimismen som rådet både i og utenfor Brasil for 3-4 år siden.

Svaret var ja. Santos la vekt på spenningene i politiske institusjoner, delvis nedarvet fra diktaturet, som både konsentrerer makt og skaper et system med mange «checks and balances», noe som skaper et sendrektig system hvor det er vanskelig å få igjennom endringer. Kasahara så på den økonomiske utviklingsmodellen og utfordret argumentet man ofte hører at «diktaturet var ille på mange måter, men klarte i alle fall å skape økonomisk vekst» ved blant annet å peke på korrupsjon, inflasjon og forgjeldelse. Nora Sveaas pekte på hvor treg Brasil har vært til å etablere sannhetskommisjoner for å undersøke menneskerettighetsovergrepene under diktaturet, og pekte på at det fremdeles foregår omfattende tortur i brasilianske fengsel – et tema som ikke minst har fått aktualitet med dagens slipp av Amnesty-rapporten som viser det samme. Torkjell Leira diskuterte rollen til det han kaller «etter-diktaturgenerasjonen» av brasilianske ledere med referanse til vår egen «etterkrigsgenerasjon» og potensialet og begrensningene i deres prosjekt, mens Miguel Carter så det hele fra jordløse bønder sin side og så langt mer kontinuitet enn endring, særlig i ulikhet og maktkonsentrasjon hos de brasilianske økonomiske elitene.

Summen ble en nyansert og dyptgripende diskusjon av Brasils dagsaktuelle situasjon og fremtid. Det var liten uenighet om at tross alt har de skjedd svært mye når det gjelder demokrati og utvikling i Brasil siden diktaturet tok slutt i 1985, og at endringen i holdningen til Brasil de siste årene har mye å gjøre med at euforien fra noen år tilbake både var historieløs og overdrevet. Det som råder i dag er nok en mer realistisk forestilling om hva som kan endres og ikke endres i løpet av få år. Samtidig var man opptatt av å ta frustrasjonen som det siste årets demonstrasjoner er et uttrykk for (selv om det var litt uenighet akkurat hva de bunnet i) på alvor. En del av forbedringene er et resultat av ganske begrensede tiltak (som det kjente kontaktoverføringsprogrammet Bolsa Familia), og mange andre investeringer og tiltak (i for eksempel utdanning, helse, næringsutvikling og infrastruktur) krever omfattende institusjonelle endringer for å bli effektive. Og skal man skape varig reduksjon i fattigdom og ulikhet nytter det ikke bare å presse opp lønninger i de mest lavtlønte sektorene. Man må også flytte flere folk over i mer produktiv virksomhet.

ECLAC-skolens gjenfødelse: mot en ny «cepalismo» for Latin-Amerika

Det var et budskap som var ganske likt det som jeg satt igjen med etter å ha vært på FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (CEPAL/ECLAC) sin 35 «sesjon» i Lima i forrige uke, der den siste rapporten i CEPALs trilogi om hvordan å bekjempe ulikhet ble lagt frem:  «Pactos para la igualdad: Hacia un futuro sostenible) (Fritt oversatt til: Samfunnspakt for likhet: Mot en bærekraftig fremtid)

Det var ikke en udelt positiv leder for CEPAL, Alicia Bárcena, (forøvrig snart æresdoktor ved Universitetet i Oslo) som la fram tilstandsrapporten for Latin-Amerika. Etter et tiår med vekst og fattigdomsreduksjon kommer nå mange signaler på at de gode tidene er over: råvarepriser og vekst synker, handelsunderskuddet øker, og fattigdomsreduksjonen har stoppet opp. Det er også en økende erkjennelse av at man er i ferd med å uttømme sosialpolitikkens potensiale. Konklusjonen er at å sikre videre fremskritt krever en ny ‘samfunnspakt’ som blant annet må innebære en mer progressiv skattepolitikk, arbeid for produktivitetsvekst basert på økt utdanning og innovasjon slik at effektiviteten økes, og en ny forståelse av klimautfordringer og miljøbegrensninger. 

Selv om CEPAL-møtet som FN seanser flest ikke akkurat er egnet til å skape entusiasme, så er helt klart rapporten «Pactos para la igualdad» det. Den begynner med et grundig oppgjør med nyliberalismen uten å hengi seg til populisme eller avvise markeder og produktivitet som sentrale størrelser. Snarere ser den på hvordan ulike politikkområder: utdanning, skattepolitikk, velferdspolitikk, lønnspolitikk, næringspolitikk og miljø- og naturessursforvaltning må virke sammen for å skape strukturelle endringer som er nødvendig om man skal skape en varig vekst. Det er også nødvendig om man skal unngå å igjen gå i naturressursfellen: å satse på maks utvinning av råvarer for å fordele goder og bygge stat, og dermed på kort sikt omgå behovet for skatteinntekter som kan skape konflikter med gamle eliter. CEPAL foreslår en samfunnspakt på fem områder: skatt, investeringer & industripolitikk, velferd og offentlige tjenester, likhet i arbeidslivet, og naturressursforvaltning i tillegg til en ‘pakt’ med den internasjonale samfunnet om FNs utviklingsmål post 2015.

Jeg må innrømme at jeg har vært en beundrer av CEPAL siden jeg var student i utviklingsteori, og synes at «Pactos para la Igualdad» er et imponerende stykke utviklingsteori. Den gir ikke minst en nyansert forståelse av ‘ulikhetsproblematikken’ som nå er blitt et internasjonalt mote-tema, som ligger langt foran vår hjemlige ganske slagordspregete debatt. Det som er nytt i denne rapporten i forhold til de foregående er kanskje først og fremst at den går lenger enn å snakke om hva man bør gjøre (som økonomer ofte begrenser seg til) og går inn på hva slags politiske grep som må tas for å få det til.

Ni calco, ni copia

Jeg var invitert for å legge frem noen av resultatene fra Universitetet i Oslo (Institutt for Økonomi/ESOP og SUM) sitt samarbeid med CEPAL om ulikhetsreduksjon. Hensikten er å lære av ulike historiske erfaringer med ulikhetsreduksjon, og den såkalte ‘nordiske’ modellen med en bred samfunnspakt som utgangspunkt for samarbeid om lønnsdannelse og økonomisk politikk vekker stor interesse.

Alle er klar over at ingenting kan kopieres og limes inn. Bárcena siterte den peruanske tenkeren Juan Carlos Mariátegui: «ni calco ni copia, sino creación heróica». (fritt oversatt: man kan ikke satse på å kopiere, det eneste som nytter er å skape på nytt fra bunnen av).  Om Latin-Amerika evner i dag å gjøre det som Bárcena oppfordret til: «crear políticas del estado para la próxima generación y no la proxima elección” (å skape stalig politikk for neste generasjon, ikke for neste valg), så tror jeg Norge har vel så mye å lære av CEPAL som omvendt: ikke minst det å sette ulikhetsreduksjon i sentrum og se på hvordan ulike politikkområder virker sammen og bidrar til bedre samfunn. Verken utdanning, handelspolitikk, lønnspolitikk eller velferd kan alene skape de forbedringene vi er ute etter. Det er tid for de vanskelige forhandlingene, prioriteringene og kompromissene. Norge har gjort det før, Latin-Amerika kan komme til å gjøre det nå.  

Emneord: diktatur, økonomisk vekst, samfunnspakt, Demokrati, Peru, utvikling, Brasil, fattigdom Av Benedicte Bull
Publisert 13. mai 2014 08:28 - Sist endret 2. sep. 2015 13:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere