Mot julefred i Latin-Amerika? To skritt frem og 165 617 tilbake

Det har vært litt av en uke: på onsdag kom først den overraskende nyheten om at USA og Cuba vil normalisere forholdet etter over 50 års kald krig. USA letter blant annet på reiseforbudet, jobber mot å fjerne Cuba fra terrorlisten og de to landene oppretter demokratiske forbindelser. Så, like etter, tikket nyheten om en ensidig FARC-våpenhvile inn. Det skulle ikke bare være julefred, men våpenhvile uten bestemt sluttpunkt – noe som, om våpenhvilen ikke brytes – vil gi et positivt utgangspunkt for fredsforhandlingene som gjenopptas i slutten av januar. For min del var den tredje nyheten at en forskerkollega fra Mellom-Amerika, var kidnappet, sannsynligvis av sikkerhetsstyrkene til sentrale næringslivseliter. Min kollega kunne fort ha blitt offer for det 165,618 drapet i Latin-Amerika i år – i et land som offisielt har fred. Mens de 43 studentene i Mexico fremdeles er forsvunnet – i likhet med over 20 000 andre mexicanere. Sakene viser – på veldig ulike måter – kompleksiteten i dagens fred- og menneskerettighetsutfordringer ,som gjør at blant annet norske myndigheter sliter med å karakterisere situasjonen.

Det siste ble ekstra tydelig for oss i Norge etter at den mexicanske studenten Adán Salas Cortés brøt av Nobels fredsprisseremonien for å trekke oppmerksomhet mot situasjonen som har oppstått i Mexico etter bortføringen av de 43 studentene fra lærerskolen i Ayotzinapa, Guerrero den 26. september, som har vært preget av stadig flere overgrep og avsløringer av mangler og hemmelighold under etterforskningen. Adán hadde to dager før sitt mye omtalte Nobel-stunt søkt asyl i Norge, men ble etter politiets ønske fengslet og sendt ut av landet i løpet av bare fire dager, uten å få mulighet til å anke avslaget på asylsøknaden. Det er åpenbart at politiet var så pinlig berørte over sikkerhetsglippen under Nobel-seremonien at man nok ønsket å få gutten av veien så fort som mulig. Ellers er det, som påpekt av John Christian Elden, underlig at han skulle bli fengslet – noe som bare svært tungt kriminelle, eller asylsøkere som har brukt falsk dokumentasjon eller vært på rømmen i lang tid – blir. Offisielt var forklaringen på det at politiet var redd han skulle stikke av, og forklaringen på at han ble fratatt ankemulighetene, at hans søknad var «åpenbart grunnløs». Det siste er noe som gir grunn til bekymring, uansett hva man måtte mene om Adán sin sak.  Mye tyder på at denne konklusjonen trekkes i forhold til svært mange asylsøknader fra Latin-Amerika, med et visst unntak for Colombia, på grunn av en generell positiv vurdering av situasjonen der, og at man konkluderer med at myndighetene i de latinamerikanske landene selv kan beskytte vedkommende mot overgrep.

For alle som kjenner situasjonen i deler av Mexico, Brasil og Colombia, i Honduras, Guatemala, til dels El Salvador og Venezuela, fremstår det som en særdeles forenklet forestilling basert på manglende informasjon om lokale forhold. Fremdeles drepes rundt 2000 mennesker av politiet i Brasil årlig, bruken av tortur i Mexicanske fengsler har økt med 600 prosent de siste årene, nylig ble en av Honduras mest profilerte TV-personligheter og eier av en TV-stasjon drept etter å ha kritisert presidenten – et politisk mord som man i motsetning til hva man har gjort i de fleste tilfellene ikke har klart å kamuflere som et narkodrap. I deler av El Salvador foregår det regelrettet krigshandlinger mellom gjengmedlemmer, politi og militære. 35 politimenn er blitt drept i 2014 i et land med bare drøyt en million fler innbyggere enn Norge, mens den generelle mordraten har skutt i været etter at våpenhvilen mellom gjengene ble brutt, . Verst var situasjonen ironisk nok i kommunen La Paz (fred). Alt dette viser at myndighetsapparatet i mange tilfeller fremdeles rommer menneskerettighetsovergripere i betydelig omfang, eller mangler kontroll lokalt. Og selv om man også har velmenende, profesjonelle, og dyktige diplomater som samarbeider tett med Norge i internasjonale fora, så står man fremdeles overfor omfattende problemer. Avstanden fra favelaen, fra jungelen, fra pueblos, comunidades og barrios, til det internasjonale diplomatiet kan være lang.

Det er noe som representanter for FARC og Colombianske myndigheter som har sittet samlet på Cuba er smertelig klar over. Det kan lett utvikle seg et skille mellom geriljaledere ved internasjonale forhandlingsbord, og de som er igjen i jungelen. Det gjorde det i Guatemala-forhandlingene for to tiår-siden da forhandlingslederne etter hvert fikk tilnavnet Gucci-geriljaen. Mye er gjort for å unngå det i de nåværende forhandlingene, og ved å bringe ofre for krigens grusomheter inn i har man klart å holde fokus på hva som virkelig står på spill. Det som kan bli snublesteinen på veien mot fred er kanskje det som er et hovedhinder for fred i store deler av Latin-Amerika: manglende tilstedeværelse av staten i store områder av landet. Når en gerilja da demobiliseres vil man fort se at andre krefter fyller tomrommet om ikke staten bygges opp, og det er en langsiktig prosess. Derfor uttrykker de som sitter tett på forhandlingene nå betydelig optimisme når det gjelder å komme frem til en fredsavtale, senest i et møte mellom sivilt samfunn og utenriksdepartementet i forrige uke. Men de er samtidig klare på om utfordringene som følger i etterkant. Det er fristende å sitere Churchill  En fredsavtale er ikke slutten på fredsprosessen, ikke engang begynnelsen på slutten, men det kan være slutten på begynnelsen.

Det får vi håpe at vi kan si også om den historiske tilnærmingen mellom USA og Cuba. Det er mange hindre igjen før forholdet blir fullstendig normalisert. Ikke minst kan det ta tid før handelsembargoen blir opphevet siden det avhenger av USAs republikaner-styrte kongress. Men isen er brutt, og Latin-Amerika har sett glimt av den Obama-politikken man hadde håpet skulle utvikle seg etter det historiske toppmøtet på Trinidad & Tobago i 2009 der Obama varslet en Latin-Amerika politikk med vekt på likeverdighet og respekt for internasjonale spilleregler og institusjoner. Det var et håp som slukket etter kuppet i Honduras, da alle fagre løfter ble ofret i hestehandler med republikanerne og gamle kald-krigere i Pentagon. Det som har skjedd nå er en seier for de moderate kreftene i USA. Det er en betinget seier og mange er bekymret for Miami-lobbyens neste trekk. Den har allerede fått igjennom sanksjoner mot Venezuela, som på tross av å være relativt begrensede, sender et helt feil signal og sannsynligvis vil virke mot sin hensikt, som er å styrke demokratiet i Venezuela.

Det er med andre ord langt igjen til julefreden i Latin-Amerika. Verdens helseorganisasjons nyeste rapport om vold i ulike deler av verden viste at over en tredjedel av alle verdens (registrerte (!)) drap foregår i Latin-Amerika – totalt 165,617 det siste året man har sammenliknbare data for (2012), og drap er som kjent bare én av mange former for voldsutøvelse.

Likevel er det grunn til å juble over de viktige skrittene som er tatt mot fred: i Colombia og mellom USA og Cuba, og peke på to viktige aktører bak. Det ene er univeriteter og akademia. I Colombia-prosessen, har universiteter blant annet tilrettelagt for besøk fra ofrene for konflikten. Bak endringene i forholdet mellom USA og Cuba ligger det blant annet et årelangt, intenst akademisk diplomati, en prosess som også Norge har vært med på og lagt til rette for. Den andre viktige aktøren har vært kirken. En av de første Obama takket for støtten til oppmykningen mellom USA og Cuba var Paven, og det er ikke det første tegnet på at argentinske Pave Frans evner å skape virkelige endringer i den katolske kirkens rolle i Latin-Amerika. Han har nok også blant annet gjort det lettere for Alejandro Solalinde og andre modige prester i Mexico å være så klare i sin kritikk av myndighetene og forsvar for ofrene for volden der som de har vært. Som julesangen sier: «Verden var aldri helt forlatt – en stjerne skinner i natt».

 

Emneord: Trinidad & Tobago, Guatemala, Cuba, drap, Colombia, El Salvador, USA, Fred, Sanksjoner, Mexico, Honduras, Venezuela, diplomati Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 28. okt. 2016 11:03
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere