Mot en varig fred i Colombia

Den 17. Oktober begynner samtalene mellom den Colombianske regjeringen og geriljabevegelsen FARC i Oslo. I forkant vil et samlet Colombia-miljø med forskere, aktivister, hjelpearbeidere og andre på en fredsdag den 15. Oktober bidra til å informere om konflikten og sende en klokkeklar oppfordring til forhandlerne: at ingen går fra bordet før en avtale er i havn. Det er enormt mye som står på spill for Colombia, men også mye for Latin-Amerika som region, og for Norge som fredsnasjon.
Norge har lenge ønsket å bidra til fred i Colombia, og ventet på en mulighet til å gjøre det. Det var umulig under Alvaro Uribes presidentperiode (2001-2010), hvis såkalte «demokratiske sikkerhetspolitikk» (DSP) prioriterte å knekke geriljabevegelsen FARC militært. Muligheten kom gradvis etter regjeringsskiftet i 2010, som bragte Juan Manuel Santos til makten, en tidligere alliert av Uribe som raskt viste en annen holdning enn sin forgjenger. Men fred i Colombia avhenger av langt mer enn presidentens holdning, og utsiktene til at Norges innsats blir kronet med en styrket image from fredsnasjon er høyst usikre.
De fleste kommentatorer mener at forhandlingene denne gangen har større mulighet til å lykkes enn det de hadde i siste forsøk som skjedde under president Andrés Pastrana (1998-2002). Sakslisten er lang. For det første, det åpenbare: å få på en slutt på konflikten. Uttover det er det å sikre en løsning på problemer som har ligget til grunn for konflikten, og alle de problemene som konflikten har skapt, som vil stå i sentrum. Det innebærer en løsning på jordkonflikter, og å sikre en integrert jordbruksutvikling, løsning på problemet med ulovlig narkotikahandel, og å sikre politisk deltakelse til aktører som i dag er definert som terrorister og kriminelle. Det innebærer også kompensasjon til ofrene, og å etablere en prosedyre for implementering og overvåkning av avtalen.
Når forholdene nå ligger bedre til rette internt er det blant annet fordi man i fjor vedtok en lov for å gi ofre for konflikten, blant dem de millioner av internt fordrevne, kompensasjon og jordrettigheter, og at man i forkant av samtalene har vedtatt et offisielt rammeverk for fred som legger grunnlaget for forhandlingene – den generelle avtalen for å få en slutt på konflikten og konstruere en stabil og varig fred. I tillegg har man i dag en sterkere stat, et reformert militærapparat, og en gerilja som er langt svakere enn den var for 14 år siden.  
I blant annet en nylig rapport fra International Crisis Group peker man i tillegg på betydningen av internasjonal støtte blant de såkalte tilretteleggerlandene, Norge, Cuba, Venezuela og Chile. Gårsdagens valg i Venezuela, som resulterte i en ny periode for president Hugo Chávez, var utvilsomt viktig. Chávez har klart å spille en rolle som mellom-mann mellom gerilja og regjering. FARC har fortsatt tillitt til Chávez på tross av at han allerede i 2008 erklærte at geriljakrig tilhørte fortiden.  Og forholdet mellom Chávez og den colombianske regjeringen er blitt raskt forbedret etter at Santos tok over – og etter hvert overtok rollen som ex-president Uribes erkefiende som Chavéz tidligere hadde. Det er også åpenbart at Cuba har en viktig rolle å spille her; et land som også har tillit hos FARC, og som i stadig større grad er trukket inn i den diplomatiske varmen i Latin-Amerika. Chile skal være valgt blant annet fordi den konservative presidenten Sebastián Piñera har et nært personlig forhold til Santos. Norge på sin side skal etter sigende ha blitt valgt på grunn av sin diskresjon og nøytralitet. I tillegg blir det pekt på som en stor fordel at Norge ikke opererer med lister over terrorist organisasjoner, noe som gjør det langt lettere å samtale med FARC som befinner seg på både USA og EU sin liste over slike organisasjoner "non grata".  
Men hva kan Norge gjøre og hva kan vi lære av tidligere prosesser? Norge er så langt bare en tilrettelegger og skal ikke delta aktivt i forhandlingene. Likevel er Norge som en nøytral part viktig i de svært delikate forhandlingene som kommer. Veien mot en avtale går via en rekke vanskelige valg og balansekunster på knivsegg. Hvordan sikre tilstrekkelig diskresjon slik at man kan komme i land med en avtale, og samtidig inkludere og informere det colombianske folk nok til å sikre videre støtte for forhandlingene? Hvordan å sikre rettferdighet til de mange millioner av ofre, og samtidig sikre en slutt på konflikten som partene, som er ansvarlige for mange av overgrepene, kan godta? Hvordan å sikre at aktørene som ikke er representert ved forhandlingsbordet, som de såkalte Nye Ulovlige Væpnede Gruppene (NIAGs), ikke fortsetter voldshandlingene?
Norge har etter hvert ganske lang erfaring i å bistå fredsforhandlinger, ikke alltid med like positivt resultat. I det lille for-seminaret som SUM arrangerte sammen med Fred i Colombia og PRIO i dag la Wenche Hauge fra PRIO vekt på en del erfaringer som Norge kan ta med seg fra tidligere. En av de viktigste var å allerede nå tenke på hva som kommer etter forhandlingene. Underskrivning av en eventuell avtale er bare begynnelsen. Å implementere en fredsavtale innebærer oppfølging i alle deler av landet. Det innebærer å skape alternative muligheter for demobiliserte geriljaer og militære. Det innebærer lange rettsprosesser for å sikre en overgang fra en stat i konflikt til et rettssystem i fred. Det innebærer å etablere tilstedeværelsen av en legitim stat også der lokalbefolkningen har mistet tiltroen til at noen overmakt har et reelt ønske om å beskytte dem.
Dette er en lang prosess, og skal man regne suksess i fredsforhandlinger ikke bare ved undertegnelse av en avtale, men i tilfeller av virkelig fred, blir Norges merittliste enda kortere. Eksempelet fra Guatemala, der Norge tok aktiv del i forhandlingene, som førte frem til en slutt på den 36 år lange borgerkrigen, sier mye. Selv om det utvilsomt var en stor seier å bidra til å komme frem til fredsavtalen, er situasjonen i dag et tydelig tegn på at viktige elementer som bedre fordeling av jord og andre ressurser, respekt for menneskerettigheter og urfolks retter, er langt i fra implementert.
Det lille vi kan gjøre fra det norske miljøet er å gi vår fulle støtte til at Norges engasjement ikke tar slutt med en tilretteleggerrolle i startfasen. Norge kan bli bedt om å spille en mer aktiv rolle når man kommer til de mest kompliserte spørsmålene som rettigheter til jord, og sikring av rettferdighet for ofrene. Vi kan bare gi vår støtte til at Norge eventuelt påtar seg det, og også deltar i det langvarige og kompliserte arbeidet med å implementere en eventuell avtale i samarbeid med internasjonale organisasjoner og aktører, ikke minst de relativt nye regionale organisasjonene UNASUR og CELAC.
Sammenliknet med hva som står på spill for colombianere flest, er det relativt liten fallhøyde for Norge. Men om man mislykkes vil man få en skrape i lakken som fredsnasjon. Man risikere også å miste anseelse blant de rundt 25 prosent av colombianerne, ledet an av ekspresident Alvaro Uribe, som ikke ønsker en fredsavtale. Det har skjedd i Guatemala, der Norge er uglesett blant deler av den konservative eliten som ser på støtten til urfolksorganisasjoner og andre deler av det sivile samfunnet som en støtte til terrorister. Men om man skulle klare å bidra, om enn på en beskjeden måte, til at partene kommer til enighet og man klarer å skape en varig fred i Colombia, så vil det ikke bare vise at Norge mener alvor med sitt engasjement for fred i verden generelt, men også for Latin-Amerika spesielt. Konflikten i Colombia har åpenbare implikasjoner for sikkerhet i hele regionen. Ikke bare i forhold til grensestridigheter med nabolandene, men også i regionale spørsmål som organisert kriminalitet, narkohandel og migrasjon er konflikten i Colombia «elefanten i rommet». Om Norge tilrettelegger for en løsning på den konflikten, har man sikret seg en posisjon som et «pais amigo» i Latin-Amerika. Da skal jeg love at jeg - for en stund iallefall - slutter å klage på norske myndigheters mangelende oppmerksomhet rundt Latin-Amerika spørsmål.
Emneord: Colombia, Norge, Venezuela, Fred, fredsforhandlinger, rettferdighet Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 22. feb. 2018 15:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere