Midnatt i Mexico: Migrasjon, identitetskrise og statskollaps i Michoacan

Denne uka får vi besøk av Alfredo Corchado, journalist og forfatter av boka «Midnight in Mexico: a Reporters Journey Through a Country’s Descent Into Darkness». Han er invitert av Oslo Dokumentarkinos Human Rights Human Wrong festival for å kommentere  filmen Narcocultura. Vi benytter anledningen til å prate med ham om den prisbelønte boka hans som filmselskapet Canana (eid av Diego Luna og Gael Garcia Bernal, kjent fra storfilmer som Y tu mama también og Amores Perros)  snart vil lage film av. Boka handler om en reporters møte med de siste årenes voldsbølge i Mexico på mange plan. Den handler om hvordan han selv opplever å bli satt på Mexicos kanskje mest fryktede kriminelle organisasjon, Los Zetas, sin dødsliste, men den klarer også å ta pulsen på Mexicos politiske og sosiale identitetskrise og hvordan oppløsningen av statlig autoritet påvirker livene til folk flest.

Som boka beretter, ble Alfredo Corchado født i delstaten Guerrero, men emigrerte til California som barn som sønn av en Mexicansk migrantarbeider i landbruket (en såkalt bracero). Familien flyttet derfra til El Paso, den mexicanske «voldshovedstaden» Ciudad Juárez sin tvillingby på USA-siden av grensen, hvor foreldrene startet en mexicansk restaurant.  Fra en oppvekst i beskjedne kår i det som kan karakteriseres som et typisk mexicansk innvandrermiljø i USA, blir han en vellykket journalist som blir sendt til Mexico for å dekke først overgangen til demokrati og deretter utviklingen i voldssituasjonen.  

Boka tar oss igjennom optimismen og håpet som rådet da en opposisjonskandidat (Vicente Fox) for første gang på 71 år klarte å utfordre PRIs politiske hegemoni og desperasjonen som etter hvert bredte seg særlig i områdene nær hans hjemby El Paso som følge av volden som utviklet seg fra rundt midten av tusenårets første tiår. I boka får vi både en grundig innføring i mexicansk politiske historie og et blikk inn i hvordan enkeltmenneskers liv påvirkes av voldssituasjonen. Truslene mot ham selv er på mange måter ledetråden i fortellingen, men like stort inntrykk gjør møter med folk som har mistet sine nærmeste i meningsløs narkovold eller hans egne foreldre som opplever å bli forsøkt presset av narkokarteller til å selge sin etter hvert svært populære restaurant til dem.

Nettopp fordi boka er basert på personlige erfaringer er den i følge en nylig anmeldelse blitt langt mer enn nok en bok om narkokrigen. Det er kanskje fordi den ikke bare handler om narkovold. Den handler om identitet – om det å verken helt være mexicaner eller helt være fra USA.  Corchado har sagt i et intervju at han lenge har kjempet med spørsmålet om hvor han egentlig hører til og kommet til at han han faktisk ikke behøver å velge: «Våre liv er nå så sammenfiltret at det er umulig å vite hvor vi kommer fra».

Den handler også grunnleggende om hva som skjer med mennesker når legitime autoritetsstrukturer bryter sammen. Det var Corchado vitne til i Ciudad Juárez og det har han også vært vitne til de siste ukene i den vestlige delstaten Michoacán. Corchado kommer til Oslo etter å ha dekket den dramatiske situasjonen i Michoacán de siste ukene som følge av at selvforsvarsgrupper tok kontroll med flere kommuner i området Tierra Caliente. Etter først å ha sendt føderale styrker for både å nedkjempe selvforsvarsgruppene og deres fiende, den organiserte kriminelle gruppa Tempelridderne, slo myndighetene i slutten av januar kontra og inngikk en avtale med selvforsvarsgruppene som innebærer at de blir en slags forgrening av det allerede svært komplekse nasjonale sikkerhetsapparatet.

Corchado har karakterisert situasjonen i Michoacán som «et slag i ansiktet» for President Enrique Peña Nieto som siden han overtok som president har prøvd å skape et inntrykk av at narkokrigen er over, og at Mexico er et land på vei til å bli en, ikke bare fremvoksende, men fremadstormende økonomi, ved hjelp av reformpakken han fikk igjennom i fjor. Men når staten anerkjenner selvforsvarsgruppene innrømmer den samtidig sin egen falitt som en garantist for folks sikkerhet. Det er en anerkjennelse som er vanskelig å kombinere med forestillingen om en kommende økonomisk stormakt. Og myndighetenes løsning på krisen kan ha gjort vondt verre: Selv om det er lett å sympatisere med behovet for selvforsvarsgrupper, kan den mexicanske staten ha skapt et Frankensteins monster, og ytterligere undergravd sin egen legitimitet. 

Michoacán har stor symbolsk betydning. Det er den forrige presidenten sin hjemstat og der hans militære offensiv begynte i 2006. Men voldssituasjonen i harde tall er fremdeles verre i flere av de nordlige statene. De dominerende organisasjonene der, Sinaloa kartellet og Los Zetas, er mer opptatt av å korrumpere statlige aktører enn å utfordre dem slik man har gjort i Michoacán. Mens ettersom kokainmarkedet i USA skrumper inn og dermed reduserer kartellenes viktigste inntektskilde, så har også de gått stadig tyngre inn i alternative kriminelle aktiviteter som menneskehandel, kidnapping og pengeutpresning, og de har spredt seg sørover, så langt som til Bolivia og Argentina.

Den menneskelige kostnaden er fremdeles enorm, selv om mordratene har gått noe ned fra midten av 2012. Da var totalt 104 000 mennesker drept siden 2006, antakeligvis i mellom 60 000 og 80 0000 relatert til organisert kriminalitet. (Den forrige regjeringen (Calderón) publiserte oversikt over drap forbundet med organisert kriminalitet frem til 2011. Men disse oversiktene ble så kritisert siden det var høyst usikkert på hvilket grunnlag man konkluderte at drap var knyttet til organisert kriminalitet. Etter det har man bare generelle mordrater å forholde seg til i tillegg til pressens oversikt. Ekspertene mener i midlertid at drapstallene har flatet noe ut, men ikke blitt betydelig redusert). Men antall drepte er én ting: Offeret er aldri bare den som blir drept, men i også familie, venner og nærmiljø. I tillegg kommer ofrene for andre grove kriminelle handlinger – opplevelser som mange aldri kommer over. 

Som Corchado også har rapportert om så er det stadig flere som migrerer til USA av sikkerhetsårsaker. Samtidig er det flere amerikanske statsborgere blant de som nå har etablert selvforsvarsgrupper for å beskytte seg mot Tempelridderne og andre. De fleste av dem er nok migranter med røtter i Mexico men som nå har fått statsborgerskap i USA, og som vender hjem for å kjempe sammen med folk fra deres hjemstavn. Samtidig sprer narkokulturen om seg i USA, i form av musikk og filmer om Mexicanske narkobaroner som ofte blir fremstilt som moderne svar på Robin Hood.  Om «narkokrigen» slik den ble konstruert av den forrige presidenten Felipe Calderón er over, så er de grunnleggende problemene som har ført til voldsbølgen – på begge sider av den 3000 kilometer lange grensen – like presserende i dag som da narkokrigen skapte store internasjonale overskrifter. Vi håper å få høre langt mer om det på Litteraturhuset i Oslo på torsdag, og på Human Rights Human Wrong festivalen fredag og lørdag. 

Emneord: statlig legitimitet, Narkovold, kriminalitet, karteller, Mexico Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 8. aug. 2017 13:17
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere