Mexico: Et "trist demokrati" eller pessimistiske intellektuelle?

Forrige uke hadde vi besøk av to av Mexicos fremste historikere og samfunnsdebattanter, Lorenzo Meyer og Romana Falcón. Det var ikke noe glansbilde de ga av Mexico. Deres pessimisme stod på mange måter i sterk kontrast til det bildet mange av oss prøver å formidle av Latin-Amerika i dag. Det tror jeg det er to årsaker til.
Den første er at det faktisk er mye som går gale veien i Mexico. Når 17 land blir klasket ned i kategorien Latin-Amerika uten å nyansere videre, glipper det faktum at ikke alle beveger seg mot større grad av demokrati, velferd, respekt for menneskerettigheter og en mer uavhengig utenriks- og økonomisk politikk. Mexico er et av landene som ikke har sett noen udelt positiv utvikling på noen av disse feltene. Det vi hører mest om er narkokrigen som stadig forsyner verdenspressen med grotesk og spektakulær vold. Siste ukas overskrifter fra Mexico er intet unntak: 17 lik funnet mellom Guadalajara og Morelia, 16 lik funnet i Tamaulipas, ni torturerte lik funnet i Nuevo Loredo, også videre også videre. Er det mindre enn 8-10 funnet av gangen når ikke nyhetene de internasjonale mediene.  Da blir det kun rapportert av de mexicanske mediene som fremdeles tør å skrive om det, som Processo eller Rio Doce. På tross av Mexicanske mediers selvsensur i frykt for represalier, så er bildet som tegnes negativt nok til at den avtroppende presidenten Felipe Calderón sine propagandafremstøt for å pynte på sitt ettermæle ved å hevde at nå går alt så meget bedre i kampen mot narkokartellene, virker å ha liten effekt.
Men det er mer enn narkokrig som rører seg i det mexicanske samfunnet. I juni skrev jeg om studentbevegelsen #Yo soy 132, som klarte å skape en viss spenning i valgkampen, som eller så ut som en lang seiersmarsj for den gamle ett-partistatens dinosaur - det Revolusjonære Institusjonspartiet (PRI) - sin «posterboy», Enrique Peña Nieto. Peña Nieto stakk likevel av med seieren. Det ble riktignok ikke erklært før to måneder etter valget av valgdomstolen (Tribunal Electoral del Poder Judicial de la Federación (Trife)) etter mange beskyldninger om valgfusk. Til gjesteforelesningen med Meyer og Falcon på fredag kom det mange mexicanere bosatt i Norge, og flere av dem kunne berette historier om hvordan fattigfolk fra deres hjemsted var blitt bestukket med gavekort og kontanter eller truet med å miste jobbene om de ikke stemte på PRI. Men PRI er kommet til makten, og debatten går høyt om dette er et fornyet PRI i et mer demokratisk Mexico, eller om det betyr et skritt tilbake for det Mexicanske demokratiet. Meyer kalte det vi kommer til å se for et «autoritært demokrati»: et regime som opererer etter demokratiske spilleregler så lenge man er helt sikker på at ikke venstresiden kommer til makten. Etter at venstresidens kandidat Andrés Manuel López Obrador brøt ut av sitt parti, Partido de la Revolución Democratica (PRD) og splittet venstresiden, ser det ikke ut som det kommer til å skje på en stund. Hvordan PRI vil komme til å håndtere studentbevegelsen og andre sosiale bevegelser er et annet spørsmål. I august karakteriserte Meyer det mexicanske demokratiet som et «trist demokrati», og lanserte dermed også en ny demokrati-kategori ved siden av andre mer kjente karakteristikker som «sosialemokrati», «elitedemokrati», «populært demokrati». Meyer mener at Mexico nå er et «trist demokrati» fordi håpet om en mer demokratisk fremtid slik man hadde for 10-15 år siden nå er svekket.
Spørsmålet er hva som kan forklare at ting går gale veien i Mexico mens det er så mange andre positive signaler fra regionen. Verken Meyer eller Falcón pekte på mange årsaker til denne utviklingen, bortsett fra betydningen av den geografiske nærheten til USA har. Det er vanskelig å se bort i fra betydningen av en over 3000 kilometer lang grense som på ingen måte bremser strømmene av mennesker, varer, våpen og narkotika, og kulturell og politisk innflytelse. Om det er en god forklaring eller ikke, kan vel diskuteres, men det er i alle fall påfallende at Mexicos stadig tettere økonomiske integrasjon med USA (som er mottaker av rundt fire femdeler av all mexicansk eksport), verken har ført til noen jevn økonomisk vekst eller store fremskritt når det gjelder velferd. Med sin økonomiske omvending til en markedsorientert industrialisering har ikke Mexico fått ta del i råvareboomen som har skapt høye økonomiske vekstrater i Sør-Amerika det siste tiåret. Man har også sett bare en beskjeden reduksjon i fattigdom, og sosiale ulikheter mens flere av landene i sør har gjort betydelige fremskritt.
Så den første forklaringen er at det faktisk står verre til i Mexico enn i resten av Latin-Amerika. Men det slår meg også at mexicanske forskere og analytikere tenderer til å være mer pessimistiske på vegne av landet sitt enn utenlandske observatører. Det er nok sikkert fordi de skjønner bedre hva som foregår. Men jeg tror også det har med at de på et eller annet tidspunkt har hatt helt andre forventninger til sitt eget land. Den mexicanske «eksepsjonalismen» er et begrep. Det refererer til hvordan Mexico utviklet seg til et annerledesland etter revolusjonen da et betydelig statsapparat ble bygget opp og de gamle elitenes privilegier ble utfordret. Midt oppe i kynismen som mange håndterte PRI-statens autoritarisme med, så lå det også en viss stolthet over Mexicos fremskritt og håp for fremtiden. Det er en stolthet som får et nytt slag hver gang allianser mellom politikere og narkobaroner blir avslørt, skandaler om kontroll med TV-kanaler for politisk vinning kommer for dagen eller den totale sikkerhetsfiaskoen som 15 000 narko-drap i året betyr blir diskutert. Jeg som en utenforstående observatør blir stadig slått av den moralske indignasjonen som mexicanske forskere preges av overfor sine egne folkevalgte konfrontert med slike nyheter. Det er en indignasjon som kanskje tross alt gir grunn til en viss optimisme, for den må jo bero på en forestilling om at tingenes tilstand burde være annerledes enn dette. Om mange nok har en slik forestilling så legger det i alle fall et grunnlag for en endring på litt lengre sikt.
Meyer og Falcón var imponerte over at vi i lille Norge har noe som kalles Nettverk for Latin-Amerika forskning og mente det ville være et tegn på sivilisasjon om Mexico en gang fikk et nettverk for Skandinavia-studier. Vi kan jo bare begynne å gruble på hva vi ville sagt om tingenes tilstand i kongeriket Norge om vi skulle bli invitert til Mexico for å holde et foredrag om det, og om det bildet vi ga ville samsvart med hva mexicanske Norge-forskere måtte mene om landet vårt.
Emneord: Demokrati, USA, menneskerettigheter, Mexico, utviklnig Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 15. jan. 2018 13:30

I do trust all of the ideas

I do trust all of the ideas you have offered to your post. They are very convincing and will certainly work. Nonetheless, the posts are too short for starters. Could you please lengthen them a bit from subsequent time? Thanks for the post.
edward

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 16. des. 2012 10:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere