Maduros «mano dura», et venstredogmes fall og et spørsmål til forskningen

Denne uka annonserte Venezuelas nyvalgte president Nicolas Maduro sin plan for å bekjempe den eksplosjonsartede kriminaliteten. Den har mange elementer, men ett av dem er å sette militæret inn i kampen mot kriminelle. På den måten oppfyller han et valgkampløfte om en «mano dura» (jernhånd) politikk mot kriminelle. Det skjer på et tidspunkt da Mexico og Mellom-Amerika prøver ut nye metoder etter flere års blodbad som følge av mano dura og militarisering, og Organisasjonen for Amerikanske Stater gir ut en rapport som peker mot, om ikke en ny konsensus, så en felles vilje til å søke ikke-militære løsninger på alvorlige problemer. Situasjonen i Venezuela gir grunn til bekymring, men samtidig bringer den opp viktige spørsmål om hva som egentlig har forårsaket voldsbølgen. Å finne svar på det er ikke lett; utviklingen i Latin-Amerika det siste tiåret setter spørsmålstegn ved både robuste forskningsresultater og gamle venstredogmer. 

 

Neste uke får NorLARNet besøk av Alicia Bárcena, leder for FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika. Hun kommer til Norge først og fremst for å snakke om Latin-Amerikas nylige ulikhetsreduksjon, hvordan å videreføre denne, og hvordan internasjonale aktører, blant annet Norge kan bidra. Argumentene for å satse på ulikhetsreduksjon er mange: det kan være nødvendig for fattigdomsreduksjon og det skaper samfunn med mindre skiller og mer tillit som er viktig både økonomisk vekst og velferd. I tillegg har kvantitativ forskning funnet sammenhenger mellom høyt nivå av vold og kriminalitet og økonomisk og sosial ulikhet, som blant annet referert til i den mye omtalte boka The Spirit level

Som verdens mest ulike region har Latin-Amerika historisk slått sterkt ut på statistikken når det gjelder sammenheng mellom ulikhet og vold. Men det har skjedd ting det siste tiåret. Som det ble pekt på i siste nummer av Bistandsaktuelt så topper Latin-Amerika statistikken for vold og kriminalitetsutvikling det siste tiåret. Men samtidig er det den eneste regionen i verden som har opplevd ulikhetsreduksjon. Går vi ned på land- og områdenivå er det like mange spørsmål som reiser seg. Venezuela er det landet som har opplevd størst nedgang i ulikheten, og samtidig et av de landene som har opplevd størst økning i volden. Mexico opplevde en langt større økning i økonomiske og sosiale forskjeller på 1990-tallet enn på 2000-tallet, men hadde da en mordrate på en brøkdel av det den er i dag. Chile topper fremdeles ulikhetsstatistikken, men har en mordrate på nivå med europeiske land. Og Colombia er et av de få landene som ikke har sett noen særlig reduksjon i ulikheten, men har samtidig sett en betydelig reduksjon i volden etter ekstremnivåene på slutten av 1990-tallet. Og går man ned på delstats- og by-nivå i Brasil ser man at det er der man i størst grad har redusere fattigdommen, at volden har økt mest.

 

Selv om vi ikke umiddelbart kan frikjenne den sosiale ulikheten som en viktig kontekst for voldsutviklingen, så må vi se etter andre forklaringer. Her er noen mulige.

Det ene er narkotrafikken.  FNs organisasjon mot narkotika og organisert kriminalitet regner med at 25 prosent av alle drap i Latin-Amerika er narkorelatert. Alle landene som har sett en oppblomstring av vold i det siste har vært viktige transittland først og fremst av kokain.  I tillegg har mange, som Mexico og Brasil, sett en økning av lokalt konsum av kokain, crack og andre stoffer. Transportrutene som benyttes endrer seg og det er nå rutene til andre markeder enn USA som øker mest: fra Sør-Amerika og Venezuela til Europa og nye markeder, ofte via Afrika er raskt økende. I kontekster med svake institusjoner – inkludert rettsvesen, politi, og tollvesen – så er det lett for organiserte narkotrafikkorganisasjoner å finne alliansepartnere innad i statsapparatet som bidrar til ytterligere korrupsjon og straffefrihet og derigjennom enda større kriminalitet, både narkorelatert og ikke narkorelatert.

Det andre er sosial oppløsning og omveltninger: endring av familiemønstre, fraværende fedre og ungdom som kanskje har fått noe mer skolegang enn tidligere og kanskje har fått en noe høyere levestandard pga. overføringer fra staten, men fremdeles har lite meningsfylt arbeid og fremdeles lever enorme levestandardgap til eliten som stadig får sin livsstil glorifisert i alt fra telenovelas til såpereklame. «Un bono para todo» (et pengeoverføringsprogram for alt) løser ikke alle sosiale problem, selv om det bidrar til at fattigdomstallene reduseres.  Samtidig er det et faktum at selv om økningen i urbaniseringen har minsket noe i det siste, og livskvaliteten i urbane slumområder noe forbedret, har det aldri vært så mange som bor i urbane slumområder i Latin-Amerika som i dag.

Det tredje er den generelle bevæpningen av befolkningen og militarisering av offentlig sikkerhet. Flommen av våpen over grensa fra USA til Mexico og derfra sørover ser ut til å være ustoppelig. Samtidig øker våpenimporten fra andre steder lovlig. Og våpentransporten mellom kriminelle organisasjoner øker, samtidig med at militære strategier ser ut til avle vold. I Mexico har den bidratt til å fragmentere kriminelle organisasjoner, mens den i Mellom-Amerika bidro til å kriminalisere en hel generasjon og i sin tur nok skape grobunn for at ungdomsgjengene der bak fengselsmurene ble omdannet til en semi-politisk struktur. Hvorvidt å bevæpne nye grupper for å avvæpne kriminelle slik det er foreslått i Venezuela er en god vei å gå tror jeg er tvilsom. 

Og i tillegg kommer selvsagt korrupsjonen og svake institusjoner. Det er blant årsakenes mor, men det er et så konstant fenomen i Latin-Amerika. Voldsøkningen har også skjedd parallelt med at det er gjort mye for å styrke rettsvesen i mange land, men når saksmengden er så overvldende skal det mye tl. .

Hvilke av disse svarene som har mest for seg er jeg usikker på. Men jeg er ganske sikker på to ting: Det ene er at ingen «enfaktor»-modeller kommer til å gi oss svarene. Her er det mange ting som spiller sammen. Det andre er at militarisering og bevæpning ikke er løsningen. At politiet er for svakt, desentralisert, korrupt og splittet og derfor trenger bistand fra andre krefter er et forståelig argument. Men argumentet har vært brukt før, ikke minst i Mexico i 2006. Resultatet er minst 60 000 døde.

Det er mye som er ganske skremmende når det gjelder voldsutviklingen i Latin-Amerika. Men det er også noen lyspunkter. En økende vilje til å samarbeide regionalt om blant annet å konfrontere narkoproblematikken er ett lyspunkt som nylig demonstrert fra OAS. Et annet så vi i Honduras denne uka da biskop Rómulo Emiliani annonserte at de to ungdomsgjengene Mara Salvatrucha og Mara 18 vil underskrive en fredsavtale i morgen som den man har fått til i El Salvador. Selv om avtalen i El Salvador er omstridt på mange måter, så har den redusert drapstallene betraktelig. Hvis Honduras kan få til noe liknende vil det være et lite lyspunkt i den ellers dystre situasjonen. Vi har også sett et betydelig gjennombrudd i fredsprosessen i Colombia, og om den kommer i havn vil det få positive konsekvenser for hele regionen.

Jeg sitter og skriver dette mens jeg ser morgentåka lette fra fjellene rundt Quito i Ecuador. Det er et land som har sett et betydelig ulikhets- og fattigdomsreduksjon (fra riktignok svært høye nivåer) mens man ikke har sett en tilsvarende voldsbølge som i nabolandene. Det får vi glede oss over uten å la det får forskere til å hvile seg på gamle sannheter, eller politikkutøvere til å stoppe søken etter nye måter å løse voldsproblematikken på. 

Emneord: Brasil, Honduras, Ecuador, vold, El Salvador, Venezuela, kriminalitet, forskning, ulikhet, Chile, Mexico Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 28. okt. 2016 10:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere