Må likhet være en venstre agenda? Ny kunnskap om hva som har drevet ulikhetsreduksjonen i Latin-Amerika

 

Et av temaene som har stått høyest på agendaen mellom Norge og Latin-Amerika det siste året og som ganske sikkert vil få lite oppmerksomhet etter regjeringsskiftet, er ulikhetsreduksjon, eller arbeid for mer egalitære samfunn. Høyre og Fremskrittspartiet var aldri særlig entusiastiske i forhold til temaet generelt, og avskaffelsen av utviklingsministerposten gjør sannsynligheten for at dette får en plass i utenrikspolitikken enda mindre. Det skjer samtidig som den nyslåtte nobelprisvinneren i økonomi Robert Shiller advarer om at økende ulikhet er vår samtids største utfordring. Burde man ikke være interessert i hva den eneste regionen i verden som har fått til betydelig ulikhetsreduksjon det siste tiåret har å formidle av erfaringer?
Jeg har tilbragt de siste to dagene på en workshop med forskere fra Latin-Amerika tilknyttet FNs-økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (CEPAL/ECLAC), Verdensbanken og den Brasilianske regjeringen og sett meg skjevøyd på Mincerianske lønnsfunksjoner, Theil indekser og Gini koeffisienter. Konklusjonene er at ja, det har vært en betydelig nedgang i ulikheten i de fleste latinamerikanske landene siden 2002/2003. Det har man trodd før, nå vet man. Det er bare Costa Rica, Colombia og den Dominikanske Republikk som ikke har hatt noen nedgang av betydning. Nedgangen har flatet noe ut det siste året, uten at man helt vet hvorfor. Likevel er det slik at om for eksempel Brasil forsetter samme utvikling som man har sett siden 2002, vil landet ha en tilsvarende Gini koeffisient (mål på ulikhet) som Canada i 2020. Det er ikke dårlig for landet som for bare få år siden hadde verdens meste skjeve inntektsfordeling.
Det man ikke er helt enige om er hva som kan forklare nedgangen, men her er det gjort betydelig forskning. Den ene viktige faktoren er progressiv sosialpolitikk. Programmer som Bolsa Familia i Brasil har fått mye av æren for fattigdoms- og ulikhetsreduksjon i Latin-Amerika. Men i følge Sergei Soares ved IPEA det  forklarer det bare 17 prosent av ulikhetsreduksjonen i Brasil det siste tiåret. Vi har ikke like detaljerte analyser fra andre land, men det er sannsynlig at det er omtrent på samme nivået siden sosialpolitikken først og fremst forklarer mindre ulikhet mellom de nederste tre lønns-kvintilene (oversettelse fra økonomsk:  befolkningsgrupper delt inn etter lønn i rangerte femtedeler), og ikke de øverste der det også har vært ulikhetsreduksjon.
Den andre faktoren er endringer i uttelling man får for skolegang. Latin-Amerika har hatt en enormt høy forskjell i lønn mellom folk med høyere utdanning og folk med lav utdanning. Men fra 1990-tallet og fremover har det skjedd en utdanningseksplosjon i Latin-Amerika. Det har medført at tilbudet på kvalifisert arbeidskraft har vært større en etterspørselen og dermed har prisen på den gått ned. Samtidig har etterspørselen på ukvalifisert arbeidskraft økt, blant annet på grunn av økning i servicenæringen, noe som har ført til økt pris på denne arbeidskraften. Denne er også i noen tilfeller drevet oppover av økte minimums-lønninger.
Den tredje faktoren er skatter. Forskning viser at inntektsulikheten i Latin-Amerika ikke er så mye større enn i Europa før skatter og overføringer. Det er med andre ord fordi man i Europa skatter de rikeste mer og de fattigste mindre, samtidig som trygd, sosialhjelp og pensjoner i større grad er rettet mot de fattige lagene av befolkningen, at ulikheten her er lav sammenliknet med Latin-Amerika. Alle var enige om at det var viktig, men man har bare i få tilfeller klart å gjøre noe omfattende med skattesystemet, og siden nesten halvparten av befolkningen jobber i uformell sektor har man heller ikke klart å gjøre «bidragsbaserte ordninger» (for eksempel alderspensjon) mer sosialt utjevnende.
Den fjerde faktoren er i midlertid den som man håper skal føre til en mer betydelig langsiktig reduksjon i ulikheten: nemlig et skifte mot mer produktive sektorer (med andre ord der man skaper størst verdier per arbeider). Men det er også her man ser at det gjenstår mest. Mye av ulikheten i Latin-Amerika kan forklares med at en stor del av befolkningen jobber i sektorer med lav produktivitet. De står for en liten del av totalinntekten men en stor del av jobbene. For å få til en videre reduksjon i ulikheten er man enig om at en mer grunnleggende omlegging fra lite produktive til mer produktive sektorer er nødvendig, samtidig som man må sikre at denne produktivitetsøkningen blir tatt ut i økte lønninger. Det er også mindre sektorinterne forskjeller der produktiviteten er høyest, nemlig i kunnskaps-intensive sektorer. Det betyr at man trenger en arbeidmarkedspolitikk som kan sikre at arbeiderne får del i profitten som den produktiviteten bidrar til, og en industripolitikk for å tilrettelegge for å fremme høy-produktivitetssekorer.
En slik strukturendring høres kanskje teknisk og uinteressant ut. I realiteten trekker dette på tankegods som ikke er nytt i Latin-Amerika men som nærmest har vært betegnet som kvakksalveri fra 1980-tallet og frem til for få år siden. Da jeg begynte å jobbe med Latin-Amerika for 15 år siden, var det tabu å snakke om slike reformer: den eneste arbeidsmarkedpolitikken som var akseptert var den som bidro til større «fleksibilitet», og den «beste industripolitikken var ingen industripolitikk». I dag ser man verdien i begge deler, samtidig som man er opptatt av å unngå uheldig praksis fra 60- og 70 tallet, blant annet bruk av industripolitikk for favorisere politiske støttespillere, etablering av et «arbeideraristokrati» og det som kalles makroøkonomisk ustabilitet på økonomisk. Det finnes allerede en del dårlig industripolitikk (i Brasil kalles den visstnok på folkemunne Bolsa Empresarial – med hentydning til Bolsa familia som er beregnet på å hjelpe de fattigste). Men det er mange andre virkemidler som diskuteres nå.
Det som det ikke er så mye tvil om er at det er landene med en venstreorientert regjering som har redusert ulikheten mest. I tillegg er det blitt en økende aksept blant alle typer av regjeringer for at å kjempe mot ulikhet er viktig i løpet av den såkalte venstrebølgen. Ulikhet er en bakenforliggende årsak til mange av regionens problemer fra kriminalitet og fattigdom, til manglende skatteinntekter, sosiale konflikter, begrensede interne markeder og for elastiske importmønster (oversettelse fra økonomsk = at økonomisk vekst bidrar til større vekst i importen enn eksporten) noe som blant annet bunner i elitenes forbruksmønster.
Men det er langt igjen til målene er nådd. Ikke bare er inntektsforskjellene fremdeles store i alle landene i Latin-Amerika. Det er også slik at fordelingen mellom lønn og kapital ikke har endret seg det siste tiåret, og det er jo et tankekors. Det er også stor enighet om at man i undersøkelsene som Gini-koeffisienten bygger på ikke fanger opp hva de aller rikeste tjener. Og de færreste ekspertene tror at nedgangen i ulikhet vil vare om ikke radikalt nye grep tas.
De venstreorienterte regimene kan heller ikke ta all æren for det som skjer i dag. Grunnlaget for utdanningseksplosjonen startet for eksempel en god stund før de venstreorienterte regjeringene kom til makten.  
Å prøve å forstå hva som kan gjøres for å sikre en bedre fordeling av inntektene er verken å være mot vekst eller kapitalisme. Det man prøver på i dag i Latin-Amerika er å sikre produktivitetsøkning basert på økt teknologi og kunnskapsinnhold i produksjonen som en kilde både til videre vekst og videre ulikhetsreduksjon. Det er ikke bare en «venstreagenda». Det har latinamerikanerne skjønt, og det bør det ikke sitte så langt inne å skjønne her heller.
 
Emneord: sosialpolitikk, ulikhet, produktivitet, Brasil, Costa Rica, Colombia, Dominikanske Republikk Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32

...

...

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 21. okt. 2013 08:14
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere