Latinobarómetro og det latinamerikanske demokratiets tilstand: noen svar og mange spørsmål

Neste mandag får vi besøk av Latinobarómetros direktør Marta Lagos. Etter 16 år med grundige meningsmålinger i hele Latin-Amerika har norsk-støttede Latinobarómetro utviklet seg til et referansepunkt for alle som er interessert i samfunnsutvikling i Latin-Amerika. Som tidligere år gir årets undersøkelse svar på mange spørsmål, men reiser kanskje enda fler. Som rapporten selv understreker: det er mye her som det er vanskelig å forstå for den som først og fremst følger Latin-Amerika gjennom vanlige nyhetsmedier.

I tråd med tendensen gjennom hele perioden som Latinobarómetro har utført sine undersøkelser så er støtten til demokratiet betydelig og den er jevnt over økende. Mest har den økt i Venezuela, Ecuador og Chile det siste året, mens det fremdeles er Uruguay og Argentina som har hatt den høyeste og mest stabile støtten til demokratiske institusjoner, og det er i Uruguay at også flest er fornøyde med hvordan demokratiet fungerer. Det er ingen overraskelse gitt at lille Uruguay (med 3 millioner innbyggere) har lange demokratiske tradisjoner og det nærmeste Latin-Amerika kommer en velferdsstat. Det er kanskje mer overraskende at støtten til demokratiet i Argentina ikke er blitt påvirket av de gjentakende økonomiske krisene.

Men utover det vekker undersøkelsen både undring og bekymring. Undringen dreier seg blant annet om Venezuela hvor antall som mener at demokrati er bedre enn envher annen styreform øker jevnt. Det betyr ikke at venezuelanerne flest er fornøyde med hvordan demokratiet fungerer: på det spørsmålet scorer Venezuela sånn midt på treet med 42 prosent. Likevel stemmer bildet dårlig med inntrykket vi gjerne får gjennom pressen av Venezuelansk demokrati med makt-konsentrasjon og manipulerte valg. Et mulig svar på hvordan det henger sammen, får vi i delen av undersøkelsen som viser at det er en klar sammenheng mellom å ha nok mat på bordet og støtte demokratiet, men resultatet åpner likevel for mange tolkningsmuligheter og mange spørsmål som jeg håper vi får svar på på mandag.  

Bekymringen retter seg mot de nordlige delene av Latin-Amerika og særlig Costa Rica og Mexico. I hele undersøkelsen er det en klar todeling med klart større optimisme og støtte til demokratiet i sør enn i nord. Men Costa Rica og Mexico stikker seg ut.

Costa Rica var lenge Mellom-Amerikas mønsterelev med veletablert demokrati, velferdsgoder (om ikke man akkurat kunne kalle det en velferdsstat), og til og med en avansert miljøpolitikk, noe som gjentatte ganger førte landet til topps på lykke- og livsstilsrangeringer. Men støtten til demokratiet i Costa Rica har falt fra 83 prosent i 1997 til 53 prosent i 2013, og så sent som i 2009 var den på 74 prosent. Det er dramatisk i forkant av søndagens presidentvalg, og det er ikke det eneste tallet som peker nedover for Costa Rica: mens landet fremdeles har et godt forsprang på sine naboland når det gjelder fattigdom, ulikhet og «næringslivsvennlighet» (kanskje bortsett fra Panama), så har man sett en negativ utvikling de siste årene, og man ble rangert bak nabolandene av World Economic Forum’s næringslivsrangering, først og fremst pga. dårlig infrastruktur. Søndagens presidentvalg vekker heller ingen entusiasme: Johnny Araya, tidligere ordfører i San José har ledet på meningsmålingene, uten å se ut til å unngå annen valgomgang. Men hans ledelse har sansynligvis mest med at de to av andre mulige kandidatene – Otto Guevara og José María Villalta – på hver sin måte skaper usikkerhet og/eller avsky hos costaricanere flest. Otto Guevara gjør det fordi han er en liberalist og høyreorientert businessmann som er i mot svært mye av det som costaricanere har vært stolt av gjennom mange tiår, som et relativt velfungerende statsapparat med et utbygd tjenestetilbud. José Maria Villalta gjør det fordi han som kandidat for venstreorienterte Frente Amplio (etablert på modell av José Mujicas koallisjon i Uruguay) er i mot frihandelsavtaler og privatisering og blir kalt kommunist av sine motstandere. Da gjenstår Luis Guillermo Solis, historieprofessor med en begrenset politisk karriere bak seg. Med kandidater med større appell er det lite sannsynlig av Araya som kandidat for partiet til nåværende president Laura Chinchilla ville hatt stor sjanse. Chinchillas regjering blir sett på som den mest korrupte Costa Rica har hatt på flere tiår og det har ikke vært langt mellom skandalene.  I følge Latinobarómetro er bare 22 prosent av Costaricanerne fornøyde med hennes jobb. Hun må ta en del av skylden for reduksjonen i støtte til demokratiet i Costa Rica og vi kan bare håpe at den som måtte vinne søndagens valg vil klare å gjenopprette noe av støtten.

Men situasjonen i Mexico er verre. For alle som har fulgt Mexicos humpete vei fra ettpartistat til et slags demokrati må det være deprimerende å se at bare 37 prosent av Mexicanerne i dag mener at demokratiet er bedre enn enhver annen styreform. Det er både det laveste i Latin-Amerika og det laveste noen sinne i Mexico. Det er det nok en rekke grunner til, som vil være alt for mye å gå inn på nå (neste uke skal jeg skrive en blogg i forbindelse med besøket til Alfredo Corchado til Litteraturhuset og Human Rights Human Wrongs festivalen og jeg tar det da). For nå er det bare å si at det må vekke noen tanker at 37 prosent av mexicanerne mens 87 prosent av venezuelanerne mener at demokrati er den beste styreform. Vi håper Marta Lagos kan forklare oss mer om hvordan dette henger sammen.

Det er et vell av andre tankevekkere i årets undersøkelse: For eksempel at Latin-Amerika midt i den såkalte venstrebølgen jevnt over plaserer seg i det politiske sentrum, og faktisk noe til høyre for sentrum. Chilenerne definerer seg også som mer venstreorienterte enn Venezuelanerne og langt mer enn Ecuadorianerne.  Men hovedinntrykket er at forskjellene er små og de fleste er klumpet rundt sentrum.

Det er mange andre interessante resultater også; noen som overrasker, noen som ikke gjør det. Når det gjelder fremtidsoptimisme og vurdering av den økonomiske situasjonen så scorer stort sett Ecuador og Uruguay best, mens Honduras ligger på en jevn jumboplass. Det er jo interessant fordi folks oppfatning av den økonomiske situasjonen da altså er ganske i tråd med «objektive» kriterier som fattigdom og økonomisk vekst, mens det når det gjelder demokratiet altså er ganske stort sprang mellom folks oppfatning og hvordan landene «scorer» i følge kriterier satt av utenforstående eksperter.

Frem til neste mandag skal jeg fortsette å fundere på hvordan dette henger sammen, mens jeg grubler på andre ting jeg sliter med å forstå. En av dem får høy-aktualitet i dag da Hag-domstolen skal felle dommen i tvisten mellom Peru og Chile om delelinjen mellom Peruansk og Chilensk farvann i grenseområdene. Det jeg ikke forstår er ikke nødvendigvis de tekniske aspektene her, men de ekstreme subjektive nasjonalistiske følelsene denne saken dekker iallfall i Chile som jeg nylig er kommet hjem fra. Det er vel for mye forlagt at chilenske Marta Lagos skal kunne forklare meg hva det er som gjør at man frykter sammenstøt både blant sivilbefolkning og militære på grunn av noen kilometer hav og noen tonn fisk, men jeg har ellers stor tillit til at hun kan gi oss gode glimt av hvordan latinamerikanere selv forstår politikken og økonomien de er omgitt av. 

Emneord: Valg, Chile, opinioinsundersøkelser, Ecuador, Uruguay, fremskrittstro, Honduras, Mexico, Costa Rica, Peru, Demokrati Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 7. aug. 2015 11:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere