Latin-Amerikas blodige fred

Hva kan forklare at en tredjedel av verdens drap foregår i Laitn-America som bare har 8 prosent av verdens befolkning? Hvorfor har Latin-Amerika sett en voldseksplosjon samtidig med demokratisering, fattigdomsreduksjon og mindre ulikhet?  I denne bloggen gjengir jeg et foredrag jeg holdt på Universitetet i Oslo sin Universitetsfestival den 25.April hvor jeg forsøker å finne noen svar på det.

  1. Introduksjon og de 43 studentene

Den 26. September i fjor ble 43 studenter fra en rural lærerskole bortført i den fattige delstaten Guerrero i Mexico, etter at først 3 av deres medstudenter var blitt drept, sammen med 3 forbipasserende. Det ble raskt bragt på det rene at de var blitt bortført av det lokale politiet som stod i ledtog med den kriminelle organisasjonen Guerreros Unidos. Det kom også snart frem at ordføreren i byen hadde gitt ordren, og at kona hans og hennes familie var dypt involvert i Guerreros Unidos. Samtidig kom det vitneutsagn om at også den lokale militærbataljonen var involvert.

Ordføreren var året før blitt beskyldt for å ha drept en mann, uten at det hadde medført videre etterforskning eller at verken guvernøren i delstaten, eller de føderale myndighetene hadde grepet inn.

I etterkant er over 100 mennesker blitt arrestert, inkludert et dusin politifolk. Men man har ikke egentlig fått klarhet i hva som skjedde eller hva som førte til bortføringen av de 43 studentene. På søppelfyllingen hvor de kriminelle organisasjonene påstår at de ha dumpet og brent likene, har man bare funnet benrester etter én av dem.

Det som skjedde sjokkerte en hel verden, men bortføringer og drap er ikke noe nytt i Mexico eller i Latin-Amerika generelt. Mexico har fått mye oppmerksomhet for en voldsbølge som skjøt fart etter 2006 da daværende president Felipe Calderón erklærte krig mot narkokartellene og satte inn 60 000 militære i kampen. Etter det er sannsynligvis rundt 130 000 drept i forbindelse med organisert kriminalitet, uten at man egentlig har noe formelt «regnskap» å vise til etter 2012 (og tallene som ble publisert før det også er ganske tvilsomme). I følge offisielle tall er rundt 23 000 forsvunne. Det inkluderer imidlertid ikke alle de fattige mellomamerikanske migrantene på vei mot USA som forsvinner hvert år.

Men situasjonen er egentlig verre i nabolandene i sør. El Salvador har hatt et enormt voldsproblem siden kort tid etter at borgerkrigen tok slutt i 1992. De siste ukene har man sett en utvikling som kan likne på en ny borgerkrig – mellom militæret og ungdomsgjengene – etter at en «våpenhvile» fra 2012 brøt sammen i fjor. Men i nabolandet Honduras er situasjonen enda verre. Honduras var lenge et fattig og autoritært, men relativt fredelig land. Det er det ikke lenger. De siste årene har Honduras hatt en drapsrate høyere enn Afghanistan: inkludert både terror- og krigsofre og andre former for mord der. I Guatemala har mordraten gått litt ned de siste årene, men fremdeles ligger landet på topp 10 lista i verden. Det samme gjør Venezuela (nummer 2 på lista) og Colombia, mens Brasil følger like etter.

  1. Situasjonen i Latin-Amerika

Selv om det er store variasjoner mellom landene så ligger Latin-Amerika som region på topp når det gjelder mordrater. En tredjedel av alle drap i verden foregår i Latin-Amerika, selv om regionen bare har 8% av verdens befolkning. Det er store forskjeller mellom landene, men nesten alle ligger langt over verdens gjennomsnitt.  På listen over de 50 voldeligste byene i verden finner vi 34 latinamerikanske byer. De øvrige er fra USA og Sør-Afrika. I San Pedro Sula i Honduras – verdens voldeligste by – ble det registrert 171 drap per 100 000 innbyggere i 2013. Det er som om vi i Oslo skulle hatt over 1100 drap i året, eller rundt 3 drap om dagen. I virkeligheten har Oslo hatt mellom 6 og 11 drap i året. I fjor ble 6 personer drept i Oslo, og 26 i hele landet.  Brasil har det høyeste antallet byer på lista; 19 av verdens 50 mest voldelige byer ligger i Brasil.

Dette var helt klart ikke det vi her i Norge så for oss skulle skje da man gikk inn i fredsprosessen i Guatemala, eller støttet demokratibevegelsene i Sør-Amerika.

Man har fått til mye av det man håpet på: For det første har hele regionen formelle demokratier, mens for 30 år siden bare 3 av 20 land kunne kalle seg demokrati. Det er mye å si om mange av disse demokratiene, men uansett så er det en stor bragd at regionen kjent for brutale diktatur, ble demokratisk. De siste 10-15 årene har man også sett en betydelig fattigdomsreduksjon og en viss reduksjon i den økonomiske ulikheten. Så hvorfor har vi da sett denne økningen i vold?

  1. Forklaringene på voldsbølgen

Det både etterforskes og forskes mye på dette, også litt her ved Universitetet i Oslo. Ingen kommer til å komme opp med klare svar. De vanligste svarene i offentlig debatt er landspesifikke og peker på for eksempel chavismens betydning i Venezuela, kuppet i Honduras eller den mexicanske statens langsiktige korrupsjon og voldsbruk. Men ser vi på generelle forklaringsvariable variable, kan vi peke på fem:

  1. Den første er den ekstreme sosiale og økonomiske ulikheten i Latin-Amerika. Fra sent på 1990-tallet ble det påvist en klar sammenheng mellom vold og kriminalitet på den ene siden og ulikhet på den andre. For de fleste av oss er forklaringen åpenbar. Når noen er systematisk ekskludert fra goder man ser finnes, er fristelsen stor til å stjele.  Det er ikke bare stor grad av ulikhet, men også lav sosial mobilitet som gjør at man som fattig har svært liten mulighet til å slå seg frem på lovlig vis for eksempel i det private næringslivet. Det fører til systematisk eksklusjon og kriminelle aktiviteter som eneste alternativet for å komme seg opp og frem for mange.

Men det er tre problemer med denne forklaringen.

  1. For det første så vi alle kvantitative undersøkelser av sammenhengen mellom vold og ulikhet være preget av at Latin-Amerika både er verdens mest ulike region og verdens mest voldelige. Så vi vil nesten uansett få slike utslag uten at det egentlig forklarer noe.
  2.  For det andre så er sammenhengen langt mindre klar på landnivå.  Chile og Bolivia er for eksempel blant de landene i Latin-Amerika med aller høyest grad av ulikhet, men her er voldsnivået langt lavere enn i for eksempel Guatemala og Brasil som også har svært høy ulikhet. El Salvador har bare middels ulikhet men har ligget jevnt på topp når det gjelder vold de siste 20 årene og kanskje mye lenger tilbake.
  3. For det tredje så har det jo faktisk skjedd for bedringer i ulikheten de siste 10 årene, så hvorfor denne voldsbølgen akkurat nå?

 

  1. En annen hovedforklaring er endringer i den globale narkotikahandelen. I Latin-Amerika produseres mesteparten av verdens kokain, en god del av heroinen og kannabis, og i økende grad syntetiske stoffer. Kokainen skiller seg ut ved ekstremt høye profittmarginer og ved å være lett å transportere. Hovedmarkedet var lenge USA, men kokainen konsumeres i økende grad i Europa, Asia, Sør-Afrika og Latin-Amerika selv, særlig Brasil og Argentina.Det at en så lukrativ business foregår utenfor den lovlige økonomien undergraver statlig myndighet, og genererer behov for en erstatning for lovlige måter å sørge for håndheving av avtaler og kontrakter. Det genererer igjen vold. Når man ikke kan si at: om ikke du betaler meg for leveransen så anmelder jeg deg til politiet, og går rettens vei, så blir lett trusler mot liv og helse en erstatning.

Problemet med denne forklaringen er at man har hatt narkotikahandel i Latin-Amerika gjennom mange tiår. I Mexico begynte smuglingen til USA med sprit under forbudstiden, og gikk så over til marihuana og opium fra midten av 1900-tallet, uten at det genererte samme type vold som vi ser i dag.

 

  1. En tredje hovedforklaring er USAs geopolitiske strategi i regionen. Siden tidlig på 1900-tallet har USA hatt et betydelig militært nærvær i regionen. USA har militærbaser i Colombia, Honduras, Brasil, og Cuba i tillegg til en rekke små land i Karibia. USA gir betydelig militærbistand til regionen, særlig Colombia, Mexico og Mellom-Amerika, og har stått for opplæring av latinamerikanske militære i mange tiår. De siste årene er det krigen mot narkotika som har vært den viktigste eksplisitte motivasjonen for militært nærvær, i tillegg til kampen mot FARC og ELN geriljaene i Colombia. USAs militære assistanse har ført til betydelig tilgang på våpen i mange land. Historisk har man også flere ganger satt innenlandske demokratiske og retts-institusjoner til side om gepolitiske strategier skulle tilsi det.Resultatet er både svekkede lokale institusjoner, og god tilgang på våpen, som er ytterlige styrket ved smugling over den USA-mexicanske grensen av våpen kjøpt lovlig i USA .

Dette er et viktig aspekt, men forklarer, igjen, ikke alt. For det første er det ikke bare i Latin-Amerika at USA har militært nærvær. USA har geopolitiske interesser i å kontrollere landområder også i andre deler av verden, og i en sammenlikning er ikke Latin-Amerika spesielt tett befolket av militærbaser.

For det andre har det vært en tydelig nedgang i USAs miltærbistand til regionen de siste ti årene, både på grunn av at USA har prioritert andre områder og egne budsjettbegrensninger.

 

  1. Den fjerde forklaringen er autoritære statsinstitusjoner. På tross av demokratisering har de fleste av statene i Latin-Amerika klare autoritære trekk. Slike endres ikke over natten, selv om man har innført nye former for institusjonell kontroll med sikte på overholdelse av menneskerettigheter og å operere i henhold til demokratiske prinsipper.  Autoritære stater bruker vold, og volden genererer i sin tur voldelige reaksjoner.                                                                    Problemet med denne forklaringen er selvsagt at autoritære stater ikke er nye.De fleste statene i Latin-Amerika har autoritære trekk og det har de alltid hatt, men det har ikke alltid generert like mye vold. 

Konklusjonen hittil er at vi kan ikke se på disse faktorene isolert. Ingen av dem forklarer situasjonen i seg selv, men alle bringer viktige elementer inn i bildet.

I den følgende skal jeg ikke prøve å bestemme hvilken av teoriene som har mest for seg. Jeg skal snarere illustrere hvordan disse elementene henger sammen og har skapt den situasjonen vi ser i dag. Jeg skal gjøre det ved å fortelle historien til en rekke personer som dere kanskje ikke kjenner - ikke for å påstå at disse personene er ansvarlige for det som har skjedd, selv om de alle har mye skyld - men fordi deres liv viser hvordan disse faktorene er sammenkoblet. Fokuset her kommer til å være på det nordlige Latin-Ameirka, og nok ikke være like relevant for å forstå det som skjer i for eksempel Brasil.

3.   Fra småkriminalitet til storpolitikk: bakgrunnen for voldsbølgen fortalt gjennom 10 livshistorier                                                                                                                 Jeg har lyst til å begynne med Juan Ramon Matta Ballesteros:Ramon Matta ble født i et fattig nabolag i Honduras, Tegucigalpa, La Joya, 1945. Han var yngst av fire brødre. Han skal ha vært en sjenert gutt, men skjulte det ved en ganske aggressiv atferd. Han hadde tidlig ambisjoner om å skaffe seg et bedre liv.   

Han begynte sin kriminelle løpebane med å byttehandle sprit mot mais og bønner. Det gikk over i handel med edelstener, før han flyttet til Mexico på 1960s tallet.

Der ble han kjent med Cubanske Alberto Sicilia Falcón. Falcón var jevnaldrende med Matta, og hadde dradd fra Cuba da Fidel Castro tok makten i 1959. Han dro til Miami hvor han etter hver vervet seg til USAs militære styrker, og deltok i etterretningsarbeid. På den bakgrunnen etablerte han et nettverk av heroin- og marihuanasmuglere med utgangspunkt i Tijuana.

På den tiden var det kjent at man kunne bytte en AK-47 mot et tonn marihuana.  Sicilia etablerte kontakt med geriljagrupper i Guerrero (hjemstaten til de 43 studentene), som produserte marihuana og heroin, som Alberto fikk byttet mot våpen. Dette var en av de første organiserte bytteringene med våpen fra USA. I dag er dette big buisness. Den siste studien jeg så på det viste at 253 000 våpen blir smuglet fra USA til Mexico i året. Bakgrunnen er at det vanskeligere å skaffe våpen i Mexico enn i USA på grunn av et tungrodd system for å søke om bæretillatelse. Det er nå en våpenhandler hver 500 meter langs grensa til USA.

 Sicilia Falcon bevegde seg i politiske elite-sirkler, og var blant annet kjæreste med Irma Serrano, tidligere kjæresten til den Mexicanske presidenten Gustavo Díaz Ordáz. Han dadde også koblinger til senere president Luis Echeverría, som var Innenriksminister under Díaz Ordáz og en av dem som hadde ansvaret for den store massakren på studentene på Tlalteloco plassen in 1968. Det var som kjent for å markere årsdagen for denne massakren den 2. okober, at studentene fra Ayotzinapa samlet inn penger i Iguala den 26. September da de ble kidnappet og sannsynligvis drept.

Alberto Sicilia Falcon introduserte Matta til Cali kartellet i Colombia. Sammen så utviklet Sicilia og Matta sammen med Cali kartellets Santiago Ocampo Zuluaga Latin-Amerikas mektigste narkoallianse. De hadde støtte fra General Trujillo i Panama som ga dem fri tilgang til Panamas territorie. I Sør hadde de kontakt med det peruanske militærregimet som kontrollerte de viktige koka-produserende områdene, ledet av Belaude.

 Sammen med Matta etablerte Sicilia videre kontakt med Miguel Angel Felix Gallardo, ofte kalt El Padrino - Gudfaren. Han var en tidligere mexicansk politioffiser, som etterhvert ble sjef for Guadalajara kartellet. Via Matta fikk Gudfaren kontakt med Cali kartellet og det ble utgangspunktet for den såkalte «mexicanske trampolinen: smulginen av kokain fra Colombia via Mexico.

Matta bygget seg opp et forretningsimperium i Honduras. Han investerte i tobakk, kaffe, krydder, kveg og meieriprodukter og hadde flere tusen ansatte. Han etablerte også flyselskapet SETCO som ble brukt av Contras til kokainsmugling til USA mot våpen som ble brukt i krigen mot Sandinistene i Nicaragua (senere Iran-Contras skandalen).  Han kontrollerte etter hvert Honduransk politikk og finansierte kuppet som bragte hærsjefen Policarpio Paz García til makten i 1978.

Allerede i 1971 erklærte president Nixon i USA den såkalte «krigen mot narkotika». Matta så etterhvert nettet snøre seg sammen og flyttet til Spania i 1979. Han bodde i Madrid frem til 1985, og organiserte derfra transport av kokain fra Colombia til California. Han investerte også betydelig i turisme og eiendom.

Mattas betydning er vanskelig å forstå uten også å ha i mente situasjonen lenger sør i Latin-Amerika, og at Ronald Reagan kom til makten i USA i 1981. Han var overbevist om at det fantes et komplott hvor Cuba og regjeringen i Nicaragua – etter den sandinistiske revolusjonen – drev narkotikahandel for å finansiere både krigen mot kontras i Nicaragua og den El Salvadoranske geriljaen FMLN. For Ronald Reagan ble krigen mot narkotika og mot kommunismen det samme. Hans strategi for å knekke dette, var å støtte Contras bevegelsen, med base i Honduras og delvis Costa Rica. Men kongressen og senatet – med nåværende visepresident John Kerry i spissen – ville ikke finansiere planen. For å skaffe penger begynte hans nettverk i CIA derfor å selge våpen til Iran, og kanaliserte pengene til Contras, supplert med – ja – kanskje ikke uventet – inntekter fra CIAs eget engasjement i narkotikahandelen, med general Manuel Noriega – minister under General Trujillo, nå Panamas diktator som en viktig brikke.

I Mexico fortsatte «gudfaren» å frakte kokain til USA. Mye tyder på at han var beskyttet både av mexicanske Dirección Federal de Seguridad (DFS) og CIA fordi også han støttet Contras. Men mot slutten av 1980-tallet – da Iran-Contras skandalen var i ferd med å rulles opp, satte Drug Enforcement Agency (DEA) en helt ny offensiv inn mot Mexico, med «super-cop» Kiki Camarena med ansvar for å ta gudfaren. Han kom på sporet av hans bedrifter, men ble drept før kan kom så langt som å ta ham. I etterkant ble El Padrino tatt, sammen med Matta og Rafael Caro Quinetro, for drapet. Mange mener at det egentlig var CIA som drepte Kiki Camarena. Men uansett endret fengslingen av El Padrino Mexicos narkokultur for alltid noe vi skal komme tilbake til.

Ramon Matta klarte først og rømme og dro til Honduras hvor han bygget seg opp som de fattiges velgjører. I 1988, tilbød han seg å betale hele Honduras sin utenlandsgjeld. Den var da på $1,221,119,000.00. (rundt 7 milliarder kroner). Det høres kanskje ikke så voldsomt mye ut, men det tilsvarte på det det tidspunktet 90.2 prosent av Honduras sitt Brutto Nasjonal Produkt (BNP)

Han ble arrestert i Honduras i 1988 og utlevert til USA. Det gjorde han på tross av at konstitusjonen eksplisitt forbyr utlevering på den måten. Opresident Paz García var ikke kjent som noen brilliant statsleder (han ble ofte kalt Incapaz García), men skjønte at det var på tide å bli kvitt Matta på tross av at han hadde hjulpet ham til makten. Da han ble konfrontert med at det var ulovlig skal han ha sagt: «Jeg kommer til å bryte konstitusjonen så mange ganger det kreves om det er for å redde Honduras» , implisitt fra en slik fyr.

Samtidig kom George H. W. Bush til makten i USA. Panamas Manuel Noriega hadde da allerede vist seg som en brysom alliert, og USA invaderte landet og kvittet seg med Noriega i 1989. Invasjoner er aldri populære i Latin-Amerika og Bush Sr. prøvde å veie opp for det med å foreslå et frihandelsområde som skulle strekke seg fra Alaska til Tierra del Fuego, som et forsøk på å skape alternative utviklingsveier. Samtidig ble anti-narkotikakampanjen i Bolivia, Peru, og Colombia blir stadig mer militarisert. I Nicaragua ble det avholdt valg i 1990 som opposisjonen til Sandinistene vant, mens man i El Salvador fikk en fredsavtale i 1992. Dermed var to av de blodige borgerkrigene slutt. Det som var igjen i El Salvador var oppløste lokalsamfunn, et knekt jordbruk, massevis av våpen, og rester av dødsskvadroner som ikke er blitt demobilisert fordi de ikke er formelt anerkjent.

Bush ble avløst av Bill Clinton, som var demokratiforkjemperen fremfor noen, men først måtte bli kvitt narkotikaproblemet. Hans virkemiddel var Plan Colombia. Under Plan Colombia ble milliarder pøst inn i Colombia for å knekke Noriegas og Mattas gamle venner i Medellin og Cali – og uheldigvis også tusenvis av småbønder som levde av å dyrke kokablader i Colombia og nabolandene Bolivia og Peru. Bolivianerne gikk kraftig lei og fikk etterhvert valgt sin egen kokabonde som president 10 år senere. Opprinnelig var finansieringsplanen for Plan Colombia på 7,5 milliarder dollar, rundt 10 prosent av hele Colombias BNP på det tidspunktet,

Clinton arvet planen om et frihandelsområde og stod sterkt bak en kombinasjon av markedsorientert strategi, og demokrati for Latin-Amerika. På hjemmebane ble strategien endret til å være fokusert på å redusere narkotikaforbruket, men samtidig ble loven som gjør at alle flyktninger med et kriminelt rulleblad kunne sendes hjem vedtatt i 1995. Her startetr flylastene med fattige salvadoranske gutter som var blitt innrullet i gjenger i Los Angeles området. De kom hjem til et El Salvador mange ikke kjennte, hvor det verkenfantes jobber eller utdannelse, men rikelig med våpen.

Hvis vi nå flytter blikket litt mot nord så skal vi hilse på denne karen: Han heter Joaquín Guzmán.     

Han er nok en fattiggutt. Vokst opp i fjellene i den nordvestlige delstaten Sinaloa i Mexico. Han skal ha hatt tre eldre brødre som døde, to yngre søstre og fire yngre brødre. Faren var sannsynligvis «gomero» - han produserte opiumsvalmuer i tillegg til å drive med kveg. Chapo begynte med å fly heroin fra Sierra Madre fjellene til byer på andre siden av grensa til USA. Alle som ikke kom med fangsten i tide fikk en kule i hodet.

Respekten han klart å bygge opp gjorde at han ble rekruttert av vår venn Miguel Angel Felix Gallardo – El Padrino. I fengsel for drapet på Kiki Camarena bestemte El Padrino seg for å dele opp sitt imperium i ulike «plazas»: Arrellano Felix brødrene fikk Tijuana korridoren, Carillo Fuentes fikk Juarez og Chapo Guzmán sammen med sin nære allierte Ismael Mayo Zambada fikk Baja California.

Utover på 1990-tallet begynte Plan Colombia å få effekt. Pablo Escobar, Medellin kartellets leder, Ble drept i 1993, Cali-kartellet overtok en periode, før også deres ledere ble drept eller tatt. Dermed var bordet dekket for at de mexicanske gruppene skulle klatre opp i en helt ny divisjon – som ledere for hele kokainhandelen mellom den andinske regionen og USA.

Dermed tilspisset situasjonen seg mellom de ulike delene av det Mexicanske nettverket.  Det gikk fra først å være en desentralisert struktur, til å utvikle seg konflikter om kontroll med ulike områder mellom gruppene, og videre til en fragmentering og diversifisering.

For å forstå hvordan det skjedde må vi spole litt tilbake til George H.W. Bush og Bill Clinton. Som sagt presset Clinton sterkt på for demokratisering i Latin-Amerika – av gode grunner. Under George H.W. Bush hadde Mexico forhandlet NAFTA som en nøkkelbrikke i oppbyggingen av et frihandelsområde  for hele las Amerikas. Mexico skulle bli showcase for et demokratisk markedsstyrt Latin-Amerika. Men det var et stort problem: det institusjonelle revolusjonspartiet (PRI) som hadde sittet med makten siden 1929, etter blant annet å ha nedkjempet geriljaene i - ja: Guerrero og Chihuahua, nå styrt av Carillo Fuentes brødrene. PRI hadde vært en nyttig alliert i NAFTA og i å innføre en rekke markedsreformer i Mexico, men PRI hadde gjennom alle år holdt hånden over narkohandlere på to betingelser: hold voldsnivået nede og sørg for å reinvestere profitten i hjemlandet.  Dette var den såkalte Paz Priista: PRI freden.

Amerikanerne hadde lite imot produksjonen av opium og heroin i Mexico særlig etter Vietnamkrigen da etterspørselen økte eksplosivt i USA, men når det dreide seg om å beskytte kokainhandelen som man også så at finansierte geriljabevegelser så langt sør som i Peru, så var situasjonen en annen.

Utover på 1980-tallet kom derfor gradvise reformer, og i 2000 tapte PRI- kandidaten for første gang et presidentvalg. Det var stor optimisme i Mexico: PRI som i alle år hadde stått for å sette klientilisme og korrupsjon i system skulle bort fra makten. Volden i Mexico var på et historisk lavt nivå, og i Mellom-Amerika var også Guatemalas borgerkrig slutt. .

Chapo Guzman satt da i et høysikkerhetsfengsel etter å ha blitt tatt i Guatemala i 1993. Men i PRIs gjennomkorrupte Mexico klarte Chapo å rømme i 2001. Scenen var satt for et nytt politisk spill: det holdt ikke lenger å holde seg inne med PRI: man måtte satse på kontroll med alle partier – og først og fremst det som så ut til å vinne valg, enten på lokalt nivå eller på delstatlig eller – også sannsynligvis på føderalt nivå. I følge Edgardo Buscaglia er nå 70 prosent av kommunene i Mexico styrt av kriminelle organisasjoner.

Mer stod på spill og store summer ble investert. Samtidig åpnet den stadige strømmen av mennesker og varer over grensen til USA for uante nye muligheter for smugling. Chapo Guzmán var pioneren bak å grave tuneller ved hjelp av å kidnappe fattige, desperate migranter på vei fra Mellom-Amerika til USA. Han omgjorde sitt lille landsbyforetak til et transnasjonalt selskap med forgreininger over hele verden.

Mens hans imperium vokste, så gjorde også utfordringene det. På østkysten hadde gulfkartellet regjert siden Juan García Abrego reorganiserte smuglerruter for sprit etablert der under forbudstiden i USA.

Men det som virkelig forandret voldssituasjonen var etableringen av Los Zetas i 1999. De første Zetas hadde fått opplæring i USA ved School of the Americas. Arturo Guzmán Decena, også kalt Z-1,  var født i en fattig landsby i Puebla i Mexico og vervet seg til hæren for å slippe vekk fra fattigdommen. Han ble medlem av Grupo Aeromóvil de Fuerzas Especiales som ble etablert for å nedkjempe Zapatistene. Han fikk spesialopplæring også hos israelske sikkerhetsstyrker. Han rekrutterte andre mexicanske militære, inkludert Heriberto Lazcano, også fra fattige kår, men også de guatemalanske topptrente elitestyrkene: Kaibiles som nå var arbeidsledige etter at fredsavtalen ble inngått i Guatemala i 1996. Heriberto Lazcano ble lederfor Zetas frem til 2012 etter at Guzman ble drept i 2002. Han hadde både en bakgrunn i fattigdom, og militær spesialtrening til felles med Guzmán. Og under ham stod Zetas i spissen for å bringe volden i Mexico til nye høyder. 

Zetas ble straks hyret inn som Gulfkartellets hitmen, men kom etter hvert i konflikt med Gulfkartellet og brøt med dem i 2010. En rekke nye allianser ble etablert og så brutt, og rundt 2005 begynte det å slå ut på drapstatistikken.. I 2006 fant den nyvalgte presidenten Felipe Calderón ut at han måtte starte sin egen narkokrig, 35 år etter at Nixon hadde startet sin. Det gjorde han ved å sette 60 000 mann inn i krigen, først i sin hjemstat Michoacán.

USA trådte til, med en ny plan, som først skulle hett Plan Mexico. Men kritikken mot Plan Colombia var nå så sterk at man byttet navn til Plan Mérida. Prinsippet var det samme: drep eller ta til fange toppene i kartellene så løses det hele opp. Men budsjettet var langt mindre: i utgangspunktet 1,6 milliarder dollar.

Men de hadde forregnet seg på fire ting:

  1. At strukturen på de kriminelle organisasjonene var i ferd med å endre seg. Mange hadde etablert en cellestruktur og Zetas opererte etter Franchise prinsippet. Det betydde at delene levde godt uten et hode.
  2. At militær avhopping førte til at jo bedre utstyrt og trent de militære ble, så gjaldt det samme for de kriminelle.
  3. At mens Plan Colombia førte til at tyngdepunktet flyttet nordover til Mexico, så hadde de mexicanske gruppene «avlastningsområde» i sør. Særlig Honduras var attraktivt etter kuppet i 2009 som medførte en oppløsning av interne sikkerhetsstrukturer. Men også Peten-jungelen i Guatemala. Her ble det etablert celler både av Sinaloa-kartellet og los Zetas.
  4. Fattigdommen, særlig på landsbygda fremdeles var omfattende, og så lenge store grupper av fattige blir systematisk ekskludert fra alle andre måter å klatre oppover stigen på, så vil de kriminelle organisasjonene alltid ha et rekrutteringsgrunnlag. Og så lenge staten ikke er tilstede for å beskytte lokalbefolkningen, så vil den alltid søke beskyttelse fra den nærmeste organisasjonen som har maktmidler og tilbyr å bruke dem mot ytre fiender mot indre lojalitet.

I 2012 var Calderóns periode slutt.  121 000 mennesker hadde lidt en død som følge av voldsbruk i hans presidentperiode. Frem til 2011 registrerte man hvor mange som var døde i forbindelse med organisert kriminalitet. Toppen ble nådd i 2010 med 15 000. Selv om det ikke finnes offisielle kilder, så hevder uavhengige kilder at tallet for 2014 er nede i 8 000.                                                                                                              

4. Tilbake til Guerrero: En historie av institusjonell dobbeltmoral og devaluering av menneskeverd                                                                                                                Vi skal tilbake til Guerrero der de 43 studentene forsvant, for å se det fra en av Mexicos fattigste delstater.  I Guerrero har man produsert heroin og cannabis i årevis i samarbeid med skiftende allianser av kriminelle organisasjoner. Etter kampene mellom de ulike fraksjonene så oppstod det et maktvakuum i Guerrero i 2008. Det ble fylt med en lokal kriminell organisasjon: Guerreros Unidos, basert på en blanding av å tilby beskyttelse og ulik kriminell aktivitet: menneskehandel, narkohandel, pengeupressing etc.

En av de viktigste familiene i denne mafiaen var familien til Maria de los Angeles Piñeda Villa, som var gift med ordføreren i Iguala José Luis Abarca. Iguala var som dere kanskje husker byen som de 43 studentene dro til for å samle inn penger til. Hun hadde ambisjoner om å bli den nye ordføreren i Iguala og holdt et valgmøte den samme ulykksalige dagen.

José Luis Abarca tilhørte tidligere PRI som kom tilbake til makten i 2012. Han brøt med partiet og gikk til venstrepartiet PRD, men føderalstaten så likevel gjennom fingrene med tidligere lovrudd – muligens som en del av et forsøk på å gjennopprette PRI-freden: Paz priista, som var basert på implisitt samarbeid med kriminelle, utstrakt klientilisme og korrupsjon, og undertrykkelse av dissidenter.

Ingen vet nøyaktig hvorfor de ble bortført av politiet, sannsynligvis med viten og samtykke av militære, og aktiv deltakelse av Guerreros Unidos, og etter all sannsynlighet drept. Var det fordi de som aktivister protesterte mot en politisk kultur basert på vold og undertrykking, og å holde et flertall av befolkningen så fattige at de med glede bytter et liv i slit og fattigdom mot et kort, om enn muligens gloriøst liv i kriminelle aktiviteter? Var det fordi de kom bort i noe de ikke skulle ha visst? En teori er at en buss de hadde kapret var proppfull av kokain på vei direkteruta fra Guerrero til Chicago.

Det kommer vi kanskje aldri til å få vite.

Vi kommer heller aldri til å finne noen klar forklaring på voldsbølgen i Latin-Amerika. Det jeg har forsøkt å sansynliggjøre ved å fortelle disse historiene er hvordan de fem faktorene jeg startet med henger sammen og sammen skaper en situasjon av vold, særlig i situasjoner med omveltninger og institusjonelle endringer som gjør eksplisitte og implisitte fredsavtaler skjøre.

Latin-Amerika har alltid ligget nær USA, har i uminnelige tider vært åsted for narkohandel, har en lang tradisjon med autoritære stater, flommer over av våpen, og har alltid vært preget av store sosiale og økonomiske ulikheter.

Disse har virket sammen i enkeltmenneskers historie og i å forme hele regionen. Sammen har disse faktorene skapt politiske strukturer som i langt større grad aksepterer voldsbruk enn fredelige protester for strukturell endring. Derfor er vi i dag vitne til en voldsbølge, som om den endrer form, sannsynligvis vil fortsette i lang tid fremover.

 

Emneord: geopolitikk, USA, Panama, Colombia, Honduras, vold, Narkotikahandel, Mexico Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 7. aug. 2015 11:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere