Latin-Amerika på dørstokken: en kontroversiell Hispaniola-konferanse, en historisk æresdoktor og et viktig Brasil-valg

Av og til virker Latin-Amerika veldig langt borte, andre ganger rett på dørstokken. De siste ukene har det i alle fall for en del av oss i forskningsverdenen føltes som det siste – av flere årsaker. Stikkord er: utnevning av Alicia Bárcena som æresdoktor ved Universitetet i Oslo, og begynnelsen på prosessen som vil gjøre Norge til medlem av CEPAL, et Brasil som står foran et valg med avgjørende betydning for Norges største bistandssatsning, og sist – og ikke minst selv om det handler om et lite land: den NorLARNet-støttede konferansen om menneskerettighetskrisen på Hispaniola som har vakt  internasjonal oppsikt og fått regjeringen i den Dominikanske Republikk til å sende en representant. Alt minner oss på at verden er blitt liten.

Nasjonalitet og menneskerettigheter på Hispaniola. For å ta det siste først: Torsdag og fredag neste uke (18-19 September) arrangeres konferansen Hispaniola 2014: justice, nationality and migration, med støtte fra blant annet NorLARNet. Bakgrunnen for konferansen er avgjørelsen i den dominikanske konstitusjonsdomstolen i september i fjor, som gir en konstitusjonsendring fra 2010 tilbakevirkende kraft helt tilbake til 1929. Konstitusjonsendringen innebar at man (med noen unntak) i retten til statsborgerskap går fra jus soli (at man får statsborgerskap i landet man er født) til jus sanguinis (at man får statsborgerskap i landet er ens slekt er fra). Det betyr at barn født i den Dominikanske Republikk bare vil få statsborgerskap om deres foreldre er dominikanske statsborgere. Målet var ganske klart: å unngå at grupper med haitiansk opprinnelse får samme rettigheter i DR som de som har dominikansk opprinnelse. Når konstitusjonsendringen ved dommen fra 2013 ble gitt tilbakevirkende kraft betød det at intill 670 000 mennesker haitiansk opprinnelse født i den Dominikanske Republikk ble truet med å miste statsborgerskapet. (Se kronikk av konferansearrangørene Leiv Marsteintredet og Jørgen Sørlie Yri fra 2013 for en god forklaring av dommen, og innlegg av Yri om konsekvensene for de som mister statsborgerskapet). I mai 2014 ble det gjort endringer som gjorde at situasjonen ble mindre dramatisk enn først antatt, men situasjonen er fremdeles uavklart for store grupper av etterkommere etter haitianere i den Dominikanske Republikk.   

Konferansen handler imidlertid om mer enn dette. Den søker å sette avgjørelsen fra i fjor i en historisk og politisk kontekst av forskjeller i levekår, rasisme, nasjonalisme og utviklingen av rettssystemet, og det har satt sinnene i kok. At det er problematisk for den Dominikanske Republikk å ha en nabo som er så preget av fattigdom og politisk kaos som Haiti, er ikke veldig vanskelig å forstå.  Men det rettferdiggjør neppe den type e-poster som alle som på en eller annen måte har vært i befatning med organisering av konferansen har fått der vi blant annet blir beskyldt for å støtte en haitiansk invasjon av Dominikanske Republikk. Regjeringen og kongressen i Dominikanske Republikk har også protestert på mot denne type arrangement i utlandet, og den dominikanske viseutenriksministeren, Alejandra Liriano, med følge har meldt sin ankomst og bedt om å få taletid. Det får hun på konferansen siste dag, og hun vil bruke tiden til å snakke om dialogen som er satt i gang med haitianske myndigheter. Kuriøst nok er et møte i denne dialogen som skulle funnet sted denne uka utsatt siden så mange fra dominikansk UD er på reise.....

Alle vil vi vel gjerne være relevante når vi arrangerer konferanser, og det har arrangørene i alle fall fått til her. Reaksjonen minner oss også om at selv om den geografiske avstanden er lang, så flyter informasjon fort. Samtidig er det ofte vanskelig å formidle hva som er den virkelige hensikten med arrangementer i en akademisk kontekst langt borte til aktører som sitter midt oppe i polariserte konflikter, der troen på en kunnskapsbasert dialog er forsvinnende liten. NorLARNet har ved tidligere anledninger faktisk fått til en god og kunnskapsbasert dialog om mange betente tema. Jeg er sikker på at det også vil bli resultatet denne gang – og forhåpentligvis kan Liriano dra hjem med følelsen av at alle synspunkt er grundig diskutert og belyst.  

Marina Silva og Amazonasfondet. Den andre viktige saken som har bragt Latin-Amerika nærmere har vært det politiske jordskjelvet i Brasil hvor Norges-venn og mijlø-yndling Marina Silva har seilt opp som sittende president Dilma Rouseffs tøffeste utfordrer. Jeg skrev om at valget i Colombia ville være et skjebnevalg for en av Norges viktigste satsninger i Latin-Amerika, nemlig fredsforhandlingene. Men om fredsprossessen i Colombia ar vært en viktig politisk satsning, så har Amazonasfondet overgått alt i økonomiske størrelse. Det er liten tvil om at Marina Silva vil føre en politikk langt mer i tråd med Amazonasfondets målsetning enn dagens president Dilma Rouseff. Men det er også et av de få tingene som er sikkert når det gjelder Marina Silva. Hun representerer sosialistpartiet, men er langt fra en yndling på den latinamerikanske venstresiden; hun har bakgrunn som fattigjente, men har noen av de store brasilianske selskapene i ryggen; hun er støttet av den urbane middelklassen, men har et syn på verdispørsmål som homofile ekteskap og abort som vi vanligvis finner på den tradisjonelle landsbygda. Hun profiterer på opposisjonen mot den sittende regjeringen, fotball VM, korrupsjon, politikerklassens dekadens og det brasilianske arbeiderpartiet (PT), men det er langt mindre sikkert at de som støtter henne er i mot alt det PT representerer. Og like usikkert er det vel om Marina Silva, selv om hun er anti-establishment i egen (lille) person, egentlig vil være i stand til å endre brasiliansk politikk i tråd med det hennes støttespillere ønsker, gitt det som kan bli en komplisert kongress-sammensetning. Mange spørsmål – få svar her, men for de som er i Oslo, vil Brasilsamtalen tirsdag 16. september kunne klargjøre noe i alle fall.

Alicia Barcena som æresdoktor. Den tredje saken har ikke bare bragt Latin-Amerika nærmere, men på mange måter vært historisk. Det er utnevnelsen av Alicia Barcena, Generalsekretær i FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika (ECLAC/CEPAL), som æresdoktor ved Universitetet i Oslo som den første latinamerikaner som noensinne har fått en slik tittel. Det var en begivenhet som både var tung av pomp og prakt (første gang jeg iallfall er blitt invitert til en middag med antrekk «Galla med dekorasjoner») og med stor praktisk betydning. Den praktiske betydningen var på to nivåer: for det første så styrket det samarbeidet mellom CEPAL og Universitetet i Oslo. Jeg har skrevet mye dette samarbeidet tidligere, men det har stort sett bare interessert engere kretser av latinamerikanister. Nå fikk Bárcena en fullstappet Aula som publikum siden hun som den eneste av æresdoktorene som ble utnevnt av rektor direkte, fikk holde takketalen i Aulaen. Den brukte hun til å snakke om vår felles oppgave i å redde denne planeten, og hun gjorde det på en måte som gikk rett til hjertet på alle de jeg snakket med i alle fall. Nå er omfattende samarbeid planlagt mellom Bárcena og rektor Ole Petter Ottesen omkring global helse. Og den gjensidige interessen tyder på at samarbeidet ikke kommer til å stoppe med det. For det andre styrket det samarbeidet mellom CEPAL og Norge. Selv om CEPAL-samarbeidet kom i stand under Heikki Holmås, så ba Utenriksminister Børge Brende Alicia Bárcena om å sette i gang prosessen som kan gjøre Norge til en ikke-regionalt medlem av CEPAL for første gang i historien, og de to snakket om å videreføre ulikhetsinitiativet, men denne gangen med vekt på utdanning som ligger den nåværende regjeringens hjerte nærmere.

Ingen av disse sakene har skapt de store overskriftene. Til det er det for mye annet som skjer i verden. Men på tross av det, er Latin-Amerika kommet nærmere. Latin-Amerika er ikke irrelevant i Norge og Norge er ikke irrelevant i Latin-Amerika. Og det er heller ikke norsk forskning og akademia. Det er oppløftende men det forplikter også – til å ta viktige spørsmål på alvor og aldri senke kravene til etterrettelighet og grundighet i vår forskning og formidling, selv om det sannsynligvis er færre som har førstehåndskjennskap til temaene som vil gå det etter i sømmene enn hva som hadde vært tilfelle hadde vi jobbet med Norge.

 
Emneord: statsborgerskap, forskningssamarbeid, konstitusjon, menneskerettigheter, Brasil, Valg, Dominikanske Republikk, Mexico Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 28. apr. 2016 13:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere