Latin-Amerika og USAs presidentvalg: mellom glemsel og 80-talls gufs

 

Dagen før presidentvalget i USA kan vi slå fast at Latin-Amerika er blitt ignorert i årets valgkamp, på tross av intens kamp om latinamerikanske velgere. Det er kanskje ikke spesielt overraskende. Det som er nytt er at USAs presidentvalgkamp i langt større grad enn tidligere er blitt ignorert i Latin-Amerika. Det betyr ikke at det ikke er forskjell på Obamas og Romneys politikk overfor Latin-Amerika, men at USAs politikk ikke lenger er avgjørende for utviklingen i den vestlige hemisfære. Det burde Norge være glad for, og vite å forholde seg til.
Skal man dømme etter pressedekningen av valgkampen i USA i Norge og en rekke latinamerikanske land kan man begynne å lure på hvor USA sin bakgård egentlig er. Mens vi i Norge får detaljert dekning av utviklingen på nasjonalt og lokalt nivå døgnet rundt, sier for eksempel den internasjonale redaktøren av en argentinske storavisen Clarin at man ikke har sett det som viktig å følge valgkampen i detaljFra Brasil rapporteres det at valget skaper liten entusiasme, og til og med i Mexico er det andre saker som har stått høyere på dagsordenen, selv om valget selvsagt omtales og diskuteres.
80-talls imperialisme eller tvetydig multilateralisme
Årsaken er at det er blitt en større grad av balanse i forholdet mellom USA og Latin-Amerika. Men at Latin-Amerika er blitt oversett i valgkampen betyr ikke nødvendigvis at Latin-Amerika vill bli uviktig for USAs utenrikspolitikk i etterkant av valget, i alle fall ikke dersom Mitt Romney vinner. En sammenlikning av Romneys og Obamas visjoner for Latin-Amerika viser at det bare finnes ett utenrikspolitisk prosjekt i USA som inkluderer Latin-Amerika. Det er Mitt Romneys prosjekt om å gjenreise USAs lederskap i verden. Det inkluderer tre politikkområder hvor Latin-Amerika er tiltenkt en rolle. For det første vil man gjenreise USA som en økonomisk stormakt. Latin-Amerikas rolle er å bidra til å minske USAs voksende handelsunderskudd, et underskudd som ikke minst er voksende i forhold til Latin-Amerika. For det andre vil man utbre USAs verdier. Hovedfienden i Latin-Amerika er det «bolivarianske» prosjektet, og i Romney’s White Paper om USAs rolle i verden, blir Venezuela og Cuba slått i hardtkorn med Nord-Korea og Iran som land som er med på å destabilisere verden og utbre verdier som er «diametralt motsatte til våre egne». Et nytt økonomisk initiativ i Latin Amerika «Kampanjen for økonomiske muligheter» (Campaign for Economic Opportunities) skal være med å demme opp for utbredelsen av det «bolivarianske» prosjektet. Det er ett av 8 punkter på et program for prioriterte tiltak som skal settes i gang i løpet av de første 100 dagene, og skape utgangspunkt for «Reagan Economic Zone» som skal omfatte hele den vestlige hemisfære. Det tredje er at Romney vil gjenreise USAs militærmakt. I Latin Amerika skal den brukes for å demme opp for konflikter som bandittlandene i regionen, Cuba og Venezuela, holder på å lage, blant annet med Venezuelas naboland, Colombia. Men den viktigste bruken er å bekjempe narko-terrorismen. Det skal gjøres med blant annet en Joint Task Force on Crime and Terrorism og å fullføre muren som bygges langs grensen mellom Mexico og USA. 
Det er vanskelig å ta Romneys Latin-Amerika visjon alvorlig, og det er kanskje det de latinamerikanske landene også sliter med. En «Reagan economic zone» høres ut som en dårlig vits fra 80-tallet, og hans forestilling om Latin-Amerika som delt av en dyp konflikt mellom Cuba og Venezuela og de andre «bolivarianske» landene på den ene siden og Colombia og de andre «demokratiske landene» på den andre, som hans visjon bygger på, savner rot i virkeligheten. Man kan lure på om hans rådgivere i det hele tatt har fulgt med på utviklingen i regionen de siste ti årene. Det er nok å nevne at et samlet Latin-Amerika ønsker Cuba inn igjen i Organisasjonen for Amerikanske Stater, at forholdet mellom Venezuela og Cuba på den ene siden og Colombia på den andre er så godt nå at de to førstnevnte landene er blitt gitt viktige roller i den colombianske fredsprosessen, og at de to regionale organisasjonene (UNASUR i Sør-Amerika og CELAC som omfatter hele regionen) blir stadig mer vektlagt. Man behøver ikke gå til andre ytterlighet og påstå full harmoni i Latin-Amerika for å se at Romneys Latin-Amerika syn er foreldet, feilaktig og først og fremst er formulert ut i fra et ønske om å kontrollere regionen.
Men Obama har heller ingen strålende resultater å vise til når det gjelder Latin-Amerika. Snarere er hans regjeringstid en historie av halvhjertede initiativer, og prinsipper som er ofret i interne hestehandler med republikanerne. Samarbeidet og multilateralismen i forhold til Latin-Amerika som det ble snakket varmt om i 2009 er blitt stadig vanskeligere å få øye på. Obama støttet immigrasjons-reformen «the DREAM-act», som ble nedstemt i Senatet, men stod også for rekord deportering av latinamerikanske immigranter. Obama lot seg presse da republikanerne i kongressen stilte som ultimatum for å godkjenne Arturo Valenzuela som under-sekretær for den vestlige hemisfære, mot at man anerkjente kupp-regimet i Honduras. Videre har han løsnet på reiserestriksjonen til Cuba men holdt på blokaden, og hans gode forhold til latinamerikanske regjeringsleder har i liten grad blitt fulgt opp med konkrete samarbeidsinitiativ. Samtidig økte militærbistanden til Latin-Amerika frem til 2010 og den IV flåten ble gjenetablert. Hovedinntrykket etter fire år med Obama er at Latin-Amerika har vært et side-show. USA har militære og økonomiske interesser i regionen, som de har ivaretatt på ulike måter, men man har manglet en overordnet politisk strategi.
Heller ignorert enn dominert
Obamas relative popularitet i Latin-Amerika vitner kanskje først og fremst om at man heller vil bli ignorert enn dominert. Obama er også populær hos latinamerikanske velgerne i USA, om enn av andre årsaker. Av de rundt 50 millioner innvandrerne med latinamerikansk bakgrunn i USA, er 24 millioner registrerte velgere og av demi vil 69 prosent stemme Obama mens 21 prosent velger Romney og 10 prosent fremdeles er usikre i følge meningsmålinger. Mens mange ikke er fornøyd med Obama så er de overbevist om at ting kan bli langt verre under Romney som blir sett på som «latino-fiendtlig». Det gjelder slett ikke bare migrasjonspolitikk, men også i forhold til utdanning og økonomiske muligheter.
Et Romney-styrt USA kan virke ganske skremmende på de av oss som ikke ønsker seg tilbake til 80-tallet og den kalde krigen. Når dette ikke skaper voldsomme reaksjoner i Latin-Amerika er det kanskje fordi man har råd til å ignorere USA i langt større grad enn før. Mens USA i 2000 stod for 50 prosent av all latinamerikansk import, er tallet nå 30, og mens USA var marked for 60 prosent av eksporten er det sunket til 40. I en nylig undersøkelse utført av det kjente Chilenske meningsmålingsinstituttet Latinobarómetro, sa bare 10 prosent at USA var landet som i størst grad utøver lederskap i Latin-Amerika. USA er nå bare den tredje viktigste våpenleverandøren til Latin-Amerika, etter Russland og Frankrike. Lista er med andre ord lang over indikatorer på at USA er mindre viktig for Latin-Amerika enn det har vært på lenge, selv om det er betydelige forskjeller mellom det mer USA avhengige Mexico, Mellom-Amerika og Karibia på den ene siden og Sør-Amerika på den andre.  
Alt i alt er Latin-Amerika langt mindre avhengig av USA enn før. Men de er heller ikke så USA-fiendtlige som mytene vil ha det til. Latinamerikanernes oppfatning av USA var på et historisk lavmål da Obama vant valget i 2008 og har forbedret seg betydelig siden det. Men til og med i 2008, hadde 58 prosent av latinamerikanerne et positivt inntrykk av USA, og det er økt til 72 prosent i 2011. Blant Salvadoranere og Honduranere, som er de mest positive, er det 89 prosent som har et godt inntrykk av USA. Også Obamas personlige popularitet er betydelig.
Bildet er med andre ord et mer balansert forhold mellom USA og Latin-Amerika – et som de siste fire årene har budt på visse uoverensstemmelser: om forholdet til Iran, om toll på biodrivstoff, om narkotikapolitikk, om Julian Assanges asylsøknad, om migrasjonspolitikk, om etablering av USAs militærbaser i Colombia og håndtering av kuppet i Honduras. Men det har ikke vært noen store konflikter. En Romney administrasjon kan føre til langt større konflikt potensiale, og ikke minst styrkning av de kreftene internt i Latin-Amerika som ønsker større grad av militarisering.
Betydning for Norges forhold til Latin Amerika
Spørsmålet er hva dette har å si for Norges Latin-Amerika engasjement. Den mest umiddelbare bekymringen er hva det kan ha å si for fredsforhandlingene i Colombia som Norge er engasjert i. USA er ikke blant landene som følger prosessen, men vil sannsynligvis komme inn i bildet når man skal begynne å diskutere det punktet på forhandlingsagendaen som gjelder narkotikapolitikk. Med en administrasjon i USA som kun ser militært engasjement som løsningen på narkotikahandelen, kan det vanskeliggjøre forhandlingene. Det kan heller ikke føre noe godt med seg om man, som man sier, ønsker å skape større splid mellom de latinamerikanske landene for å utbre USAs verdier.
Men hva det vil ha å si for Norge vil selvsagt avhenge av hva slags strategi Norge vil føre. For et par uker siden presenterte Høyre sin utviklingspolitikk og der ble heller ikke Latin-Amerika nevnt med et ord. Peter Gitmark klargjorde at det var fordi Latin-Amerika, sammen med alle andre land utenfor Afrika, faller ut av norsk utviklingsstrategi om Høyre kommer til makten. Det er noe Gitmark har ment lenge men han har nå tydeligvis fått hele partiet med på det.
Erik Solheim sa i 2009 at det var det verst tenkelige tidspunkt å bryte med Latin-Amerika. Jeg synes tidspunktet ikke er så mye bedre nå. Uansett om Obama eller Romney vinner i morgen så vil Latin-Amerika fortsette sin vei mot å minske avhengigheten av USA og knytte sterkere bånd til andre områder og stormakter. Å etablere tette bånd med Latin-Amerika er en del av å tilpasse seg en ny global situasjon. Om Romney skulle vinne, trenger også Latin-Amerika mer enn noen gang at andre eksterne aktører er motvekter til presset som vil komme mot å falle tilbake til 80-tallets konflikter. Det er noe Norge burde bidra til.
 
Emneord: Presidentvalg, Mexico, Venezuela, Argentina, USA, utenrikspolitikk, Brasil, Cuba, Colombia Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 28. apr. 2016 13:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere