Latin-Amerika og transnasjonal organisert kriminalitet som utenrikspolitikk

Transnasjonal organisert kriminalitet har gått fra å være en politisak til å bli et utenrikspolitisk anliggende. I sommer kom USA med sin strategi for å konfrontere fenomenet og nå er utenriksdepartementet i Norge i gang med sitt «white paper»  (melding til stortinget) om temaet. Et fokus på transnasjonal organisert kriminalitet som et anliggende for utenrikspolitikk kan føre Mellom-Amerika tilbake på den internasjonale agendaen. Det er ikke bare godt nytt.
Transnasjonal organisert kriminalitet har tradisjonelt vært politiets, Interpol, FBI og andre spesialenheters domene. Det er i alle fall to kjensgjerninger som har gjort at det nå blir et tema for utenrikspolitikk generelt. Det ene er at mens de legale økonomiene sliter (i alle fall i USA og Europa) så genererer transnasjonal kriminalitet inntekter i Donald Duck-tall klassen (én beregning viser at totale inntekter beløper seg til 2,1 trillioner dollar årlig). Det andre er at krig ikke lenger er viktigste årsaken til voldelige drap: flere drepes som følge av kriminell aktivitet enn i krig og en stor andel av disse drapene er relatert til transnasjonal organisert kriminalitet.
Mexico og Mellom-Amerika er blant områdene som pekes ut som de som i størst grad er påvirket av transnasjonal organisert kriminalitet. FNs organisasjon mot narkotika og kriminalitet (UNODC) har lenge hatt fokus på regionen, og den er også sentral i den nyeste rapporten om globalisering og transnasjonal organisert kriminalitet. Mexicanere og mellomamerikanere, særlig fra det nordlige triangelet (El Salvador, Guatemala og Honduras) trenger for så vidt ikke FN til å fortelle seg det. Tallenes tale er mer enn tydelige nok: Rundt 50 000 mennesker er ifølge offisielle tall drept i den såkalte narkokrigen i Mexico siden 2006, mens situasjonen totalt sett er langt verre i El Salvador, Guatemala og Honduras, som registrerte henholdsvis 4 354, 5 618 og 6 723 drap i fjor.  Det er Honduras som har hatt den største økningen og som nå er på verdenstoppen i drapsrater. Den nordlige industribyen San Pedro Sula i Honduras har nå overtatt for Ciudad Juárez som den farligste byen i Amerika, med en drapsrate på 158 per 100,000 innbyggere.
Dette er også et tema NorLARnet har satt fokus på ved flere anledninger. Mens voldsproblematikkene i Mellom-Amerika har mange årsaker, er det liten tvil om at transnasjonale grupper, først og fremst Sinaloa kartellet og los Zetas med opprinnelse i Mexico, samt colombianske grupperinger, og deres etablering av allianser med lokale aktører har gjort situasjonen langt verre, særlig i Guatemala og Honduras.
 Det er også åpenbart at de små landene i Mellom-Amerika i langt større grad enn Mexico trenger hjelp utenfra for å konfrontere problemet. Norge ønsker å legge seg på en multilateral linje og ser for seg et engasjement som bygger videre på FN konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet (Palermo-konvensjonen)  som legger vekt på oppbygging av lovgivning og rettsystemer på nasjonalt nivå og internasjonalt samarbeid om informasjonsutveksling, rettsprosesser etc. Likevel er slik i det internasjonale systemet at handling ikke følger ord før noen viktige, store aktører legger bredsiden til fordi de har interesse av det. Det er det som nå har skjedd når USA har definert transnasjonal kriminalitet som en høyt prioritert trussel mot nasjonal sikkerhet. På bakgrunn av hva som historisk har skjedd i Mexico og Mellom-Amerika når man blir definert som et spørsmål om nasjonal sikkerhet i nabolandet i nord, er det god grunn til å følge nøye med på hva som skjer fremover.
USAs nye strategi legger vekt på delt ansvar for problemene med transnasjonal organisert kriminalitet i og med at USA er hovedleverandøren av cash og våpen til denne aktiviteten.De ulovlige markedene i USA for kokain og andre narkotiske stoffer er utvilsomt den viktigste forutsetningen for eksistensen av transnasjonal organisert kriminalitet i Latin-Amerika. Den nye strategien innebærer økt vekt på å stoppe illegal eksport av våpen sørover og behandling og forebygging av narkotikamisbruk på hjemmebane.
Likevel er det mange utviklingstrekk som gir grunn til bekymring. Den viktigste er den økte militariseringen av sikkerhetssektoren som vi har sett i land etter land i det nordlige Latin-Amerika med bifall og delvis støtte fra USA. Ikke bare er militæret satt inn i kampen mot organisert kriminalitet, i løpet av høsten ble forsvarsministre med sivil bakgrunn byttet ut med militære i Honduras og El Salvador, samtidig som Guatemalas nylig tiltrådte ex-General president, Otto Pérez Molina, utnevnte en høyt rangert militær som forsvarsminister. I tilfellet El Salvador er det i etterkant uttrykt bekymring for at utskiftningen skjedde under press fra USA. Dette skjer samtidig med at det er bedre og bedre dokumentert at militærets engasjement i kriminalitetsbekjempelse har få fordeler men har bragt med seg økte menneskerettighetsovergrep utført av militære.
Den store faren nå er at kampen mot transnasjonal organisert kriminalitet overtar plassen etter kommunismen og terrorismen som en trussel som rettferdiggjør ethvert virkemiddel, og som blir ansett for å ha viktige fellestrekk i alle deler av verden, uavhengig av lokal kontekst. Det betyr også at man analyserer det uavhengig av den spesifikke politiske situasjonen i hvert enkelt land og det enkelte geografiske område. En slik analyse har muliggjort at USA nå uttrykker dyp bekymring for situasjonen i Honduras uten å se på hvordan kuppet i 2009 banet vei for en betydelig økning av transnasjonale kriminelle organisasjoners tilstedeværelse og innflytelse. Etter fordømming umiddelbart etter kuppet var USA raskt ute med å legitimere regimet som kom til makten etter kuppet. USA så på valget arrangert av kuppmakerne som en løsning på den politiske krisen, mens krisen i virkeligheten har vedvart og skapt en kontekst der den politiske volden øker parallelt med volden med utspring i organisert kriminalitet og det ene er vanskelig å skille fra det andre. Deler av Honduras regnes nå for å være fullstendig kontrollert av narkotrafikk organisasjonene.
Erfaringene fra Honduras viser at det ikke bare er slik at organisert kriminalitet er en trussel mot demokratiet, slik det hevdes fra flere hold;  trusler mot demokratiet åpner også for økt innflytelse av transnasjonal organisert kriminalitet. Og de truslene er aldri bare transnasjonale; men også i høyeste grad nasjonale og statlige.
Norge har en sjanse til å være med på å skape en motvekt til den tilnærmingen som til nå har vært dominerende. I en slik er det viktig å ikke bare legge til grunn menneskerettigheter, men også demokrati. Og ikke minst er det viktig å trekke på og bygge videre den kunnskapen om politikk, samfunn og økonomi i Mexico og Mellom-Amerika som er nødvendig for å sikre at kampen mot transnasjonal kriminalitet ikke føres ut fra eksterne stormakters interesser.
Emneord: Organisert kriminalitet, Guatemala, USA, utenrikspolitikk, Mexico, narkotrafikk, El Salvador, Honduras Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 12. mai 2017 11:52

USA er de kriminelles godtebutikk

I det perfekte marked er det ikke rom for monopoler. I den kriminelle verden er monopolet den ultimate forretningsidee. Som blomstrer på toppen av en ideologisk søppelhaug av forbud, trangsynthet og superliberalisme. Sex, vold, dop og annet er blitt en industri, på linje med bilindustrien, jakten på naturrressurser og annen skitten forretningsvirksomhet.

Som sine motparter innen olje, gruve, korn og annet, ønsker de kriminelle å utnytte tilgang på ressurser og etterspørselen i markedet optimalt. Konsentrasjon, diversifisering og innovasjon. Sålenge etterspørselen er der og nye "produkter" kan skreddersyes og nye behov skapes, kan ikke vi bekjempe denne kriminaliteten.

Penger, våpen og høyteknologi strømmer den ene veien. Småjenter, dop og utpressere den andre. Internasjonal kriminell virksomhet er først og framst et ideologisk problem som igjen er knyttet til et økonimisk system hvor overproduksjon hører til krisenes vesen, og hvor knapphet gjennom monopolisering er drømmescenarioet. Apple er et godt eksempel for tiden.

Krigen mot dop-produsenter og smuglere kunne USA ha vunnet for mange år siden. Amerikanske bønder kunne glatt produsert det meste, designer dop kunne vært produsert i laboratorier, kombinert med gratis tilgjengelighet og annet, hadde det ikke vært mulig å tjene penger på dette. Nysjerrigheten blant unge ville falt dramatisk, "cool" faktoren hos langerne og andre idealer blitt borte. Selvsagt ville amerikanske våpensmugglere og andre som gjør seg rike på etterspørselen av "militær teknologi" og betalingsvilligheten til de søkkrikre kriminelle, fått problemer. Mye "god" business ville gått i oppløsning.

Kan dra en tilsvarende vurdering av amerikansk pornoproduksjon med internettdistribusjon knyttet opp mot vestlig traficking og prostitusjonsnettverk. Tilsvarende med bøllene som eksporteres for å drive utpressing, ran og røveri.

Virksomheten er også tett knyttet opp mot arbeidsledighet, enorme sosiale forskjeller, gamle privilegiestrukturer og mye annet. Tviler sterkt på at vi med dagens kapitalistiske system og tankegods effektivt kan bekjempe dette. Håpet er at man i framtiden kan se noen viktige sammenhenger. å løfte dette temaet opp på et politisk nivå er kanskje et riktig skritt. Men når de kriminelle har bedre våpen "made in USA, Russia and Israel" og mer penger til å belønne sine undersåtter er koopterte stater og statsløse land bare en begynnelse...

Skrevet av: Svein Erik Duus

anonym@webid.uio.no - 4. feb. 2012 08:29

Takk for kommentar! Tror nok

Takk for kommentar! Tror nok at også legale kapitalister gjerne ville hatt monopol og gjort det de kunne for å sikre seg det om ikke det var for regulering av markeder. Og så lenge man internasjonalt nekter å diskutere nye former for å regulere illegale markeder vil kriminelle grupperinger bruke alle virkemidler for å kjempe om markedsandeler. Er helt enig i at for å få gjort noe med dette må man bytte ut den militære strategien med en kombinasjon av en grunnleggende debatt om den internasjonale reguleringen av dette og fokus på den sosiale situasjonen, særlig for ungdommer i marginaliserte områder. Det krever en helt annen åpnehet enn det man ser i dag i forhold til problematikken. Så vidt meg bekjent er det ingen som har tatt opp tråden etter at Colombias president Juan Manuel Santos lanserte ideen om en ny global debatt om regulering av narkohandel i November. Mens man altså nå sender 4000 nye tropper til Michoacan og Honduras president Pepe Lobo har lovet at han skal skifte navn hvis ikke han får til en betydelig reduksjon i drap og kriminalitet innen 2014. Debatten om hans nye navn er allerede i gang.

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 4. feb. 2012 14:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere