Latin-Amerika og Midt-Østen: en ambivalent relasjon i endring

(1) For en historisk analyse av dette, se: http://www.foreignaffairs.com/articles/41872/robert-d-crassweller/israel-and-latin-america-the-military-connection. (2) For en god analyse av utviklingen av forholdet mellom Latin-Amerika og Palestina, se Cecilia Baeza, América latina y la cuestión palestina (1947-2012).

Mens store deler av det norske Latin-Amerika forskningsmiljøet satt klistret foran PCene sine i forrige uke, og utarbeidet tilsammen 56 søknader til forskningsrådets Latin-Amerika program, var verdens blikk rettet mot Midtøsten. Men nettopp i forholdet til Palestina-Israel konflikten er Latin-Amerikas endrede utenrikspolitikk særlig tydeliggjort. Den er i dag preget av uavhengighet, og forsøk på globalt lederskap, og om den ikke på langt nær kan kalles enhetlig, åpner den for viktige utenrikspolitiske allianser. Det var en av grunnene til at et Latin-Amerika program for å styrke kunnskapen om regionen ble opprettet, og bør være en viktig grunn for at det blir videreført.
Det var ingen overraskelse at nesten alle landene i Latin-Amerika stemte for resolusjonen i FNs generalforsamling som ga Palestina status som observatørstat; det gjorde også et stort flertall av verdens land generelt. Det som er nytt er at det verken er politisk farge på regjeringen eller avhengighet av USA som kan forklare stemmegivningen. Det kan derimot et ønske om å spille en konstruktiv rolle i Midt-Østen samt størrelsen og makten til henholdsvis palestinske og jødiske diasporaer, militære relasjoner til Israel (1), og økonomiske vurderinger
Latin-Amerika har vært av betydning for Midt-Østen helt siden landene unisont stemte for opprettelsen av en israelsk stat i 1949. Fra det tidspunktet og frem til de siste årene var Latin-Amerikas Palestina-politikk styrt av en blanding av økonomiske hensyn (avhengighet av olje fra de arabiske petro-statene), militære relasjoner (israelsk militær støtte til konservative diktaturer), men mellom rundt 1970 og 2000 først og fremst stormaktspolitikk (den dominerende rollen til USA, og Cubas og allierte sin opposisjon mot den) (2). De siste årene er det endret. Brasil har forsåøkt å spille en tydeligere og mer konstruktiv rolle i forholdt il konflikten og bidratt i ulike multilaterale fora. Brasil har stilt seg til rådighet som mekler i konflikten, men inntil det eventuelt kan bli aktuelt har man lagt hovedvekt på bistand og å styrke den politiske dialogen. Under Lula ble de palestinske områdene den viktigste mottakeren av brasiliansk humanitær bistand. Dilma har fulgt opp denne linjen og økte den brasilianske støtten til UNRWA i Gaza med 700 prosent, noe som gjør at Brasil er den største bidragsyteren blant BRICS landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Brasil har også vært pådriver for Sør-Amerika-araberland toppmøtene, hvorav det første ble avholdt i Brasil i 2005, og det siste i oktober i år i Lima. Første desember 2010 anerkjente Brasil formelt Palestina som en uavhengig stat basert på grensene før 6-dagers krigen i 1967, og en palestinsk ambassade ble etablert i Brasilia. Mens Venezuela, Cuba og Bolivia allerede før det var pro-Palestina og har etablert nære forhold til flere arabiske land, fulgte en rekke andre land i etterkant Brasil. Det gjaldt Argentina, Ecuador, Chile, Paraguay, Peru, Uruguay, Guyana, Suriname og den Dominikanske Republikk. Også landene i Mellom-Amerika fulgte opp, bortsett fra Panama og Guatemala, mens Mexico avventet situasjonen og Colombia klart sa nei.
Torsdagens avstemning viste en del interessante avvik fra den fordelingen av utenrikspolitiske posisjoner. De aller fleste landene stemte for, også tradisjonelt USA-vennlige og/eller konservative land som Mexico, Honduras, Chile og El Salvador. Det eneste landet som stemte mot resolusjonen var Panama, mens Colombia, Guatemala og Paraguay avsto fra å stemme. Det er flere små overraskelser som krever en forklaring her. For det første, hvorfor skilte Guatemala og Panama seg fra stemmegivningen til alle de andre landene Mellom-Amerika og alle bortsett fra Colombia og Paraguay i Sør-Amerika? Hvorfor stemte Mexico, som ikke tidligere har anerkjent Palestina som en uavhengig stat, for? Hvorfor går land med en ellers konservativ regjering, som Chile og Honduras, for palestinsk uavhengighet? Og hva har fått Paraguay til å ombestemme seg?  
Colombias avholdenhet fra å stemme var kanskje de minste overraskelsene. Ikke bare er Colombia det landet i Latin-Amerika som er mest avhengig av militær støtte fra USA. Enda viktigere er det nok at Israel er den colombianske statens viktigste våpenleverandør og at de to landene har nært militært og politisk samarbeid utover det.
Guatemala har vært mer vinglete i forholdet til Israel-Palestina konflikten de siste årene, men av andre grunner. Guatemala var et av de første landene til å anerkjenne staten Israel i 1949. Men som mange andre land i Latin-Amerika har Guatemala en betydelig palestinsk minoritet, og også en viktig kardemommeproduksjon som i all hovedsak (80 prosent) blir eksportert til arabiske land. Blant annet derfor helte tidligere president Alvaro Colom mot anerkjennelse av Palestina selv om offisiell politikk var å ikke ha noen politikk. Det som nok er tungen på vektskålen nå i tilfellet Guatemala er den svært sterke og innflytelsesrike pinsebevegelsen som setter forsvar av Israel høyt på dagsorden. Etter regjeringsskiftet tidligere i år, ble den tidligere evangeliske pastoren Haroldo Caballeros utenriksminister og det har nok vært avgjørende.
Når det gjelder Paraguay, så betyr avstemningen i FNs generalforsamling en endring i forhold til anerkjennelsen av Palestina i 2011. Siden det har det som kjent vært regjeringsskifte i Paraguay, i og med at President Fernando Lugo ble avsatt i juni i år. I August gjenopprettet den nye regjeringen, ledet av Lugos tidligere visepresident, Federico Franco, fulle diplomatiske forbindelser med Israel, og etablerte en ambassade i Tel Aviv. Israel la betydelig press på president Lugo for å ikke anerkjenne Palestina, og det er kanskje ingen overraskelse derfor at Lugos motstandere som nå sitter ved makten i realiteten omgjorde hans beslutning.
Chile og Honduras på sin side kan nok først og fremst forklares ved innenrikspolitikk.  En rekke land i Latin-Amerika, inkludert Chile, Honduras, El Salvador, Guatemala, Mexico, og Paraguay har ikke bare palestinske og libanesiske diasporaer, men viktigere: disse er en viktig del av den økonomiske og politiske eliten (blant annet Carlos Slim, Meixansk magnat og verdens rikeste mann). I Honduras og El Salvador er disse ledende innenfor næringsliv og en rekke tidligere latinamerikanske presidenter har opprinnelse i midtøsten, inkludert Carlos Flores Facussé (Honduras) og Antonio Saca (El Salvador). Chile antas å ha en minoritet på omkring 400 000 palestinere. Selv om disse er katolikker og integrert i samfunnet på de fleste måter utgjør de en viktig pressgruppe, som da har veid tyngre enn Chiles langvarige og nære militære forbindelser til Israel. Når det gjelder Mexico, så er spørsmålet hvorfor man stemte for en reell anerkjennelse av Palestina som man tidligere har vært i mot, og det to dager før den sittende Mexicanske regjeringen gikk av. Den offisielle forklaringen er at man ønsker å bidra konstruktivt til en løsning, og ser dette som veien å gå i dag. Om det forteller hele historien, vites ennå ikke.
Panama er imidlertid kanskje den største overraskelsen. Mens det fra offisielt hold pekes på betydningen av å finne løsning på en rekke konkrete spørsmål før en eventuell annerkjennelse, er sansynligvis det nære forholdet til Colombia også en viktig faktor for å forklare posisjonen, samt den betydelige jødiske næringslivseliten, ledet an av aktører som Btesh familien. Samtidig har president Martinelli angiveligvis sterke personlige økonomiske interesser i diamantindustrien i Israel.
Det mest interessante ved forrige ukes stemmegivning er imidlertid ikke de ulike beveggrunnene til små-landene, men at store toneangivende land, med Brasil i spissen, søker å føre en konsekvent strategi i forhold til Midtøsten og ønsker å gi konstruktive bidrag til en løsning på konflikten. Slike forhold var, i tillegg til økte økonomiske og miljøinteresser i Latin-Amerika en viktig motivasjon for å etablere en strategi for økt kunnskap om Latin-Amerika, og Latin-Amerikas videre relevans for globale spørsmål blir viktig for dens videreføring. At det er forskerinteresse for dette viste det faktum at forskningsrådet mottok 56 søknader til potten på 24 millioner. Siste ukas globale begivenheter viser at Latin-Amerikas relevans ikke vil reduseres med det første, og at kunnskapsoppbygning som kan bidra til gode analyser av Latin-Amerikas utvikling og globale rolle fremover bør fortsette.
  
Noter:

 

 

Emneord: Israel, USA, Chile, Guatemala, Ecuador, Mexico, Brasil, Honduras, Paletina, El Salvador, Uruguay, Venezuela, utenrikspolitikk, Cuba, Paraguay, Argentina, Peru, Panama Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 28. okt. 2016 10:54
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere