Latin-Amerika og en reisende statsråds teorier om utvikling

Det er fint at statsråder reiser, og vi som jobber med Latin-Amerika synes det er ekstra fint at de tar seg turen dit av og til. Men det er langt mer problematisk når statsråder baserer teorier om utvikling og bistand på inntrykk fra sine turer rundt omkring i verden, slik Erik Solheim gjorde sist uke etter at han i sin tid som miljø-og utviklingsminister blant annet hadde vært en hyppig gjest i Latin-Amerika. Hans påstander om utvikling strider mot vår egen historiske erfaring i Norge, en lang rekke forskningsresultater, og ikke minst de siste 20-30 års erfaring fra Latin Amerika.
Påstand nummer én er at økonomisk vekst er nødvendig for fattigdomsreduksjon, derfor må man rette bistanden inn mot dette og ikke mot kontantoverføringer til fattige. Det er vel få som er uenig i at økonomisk vekst gir grunnlag for fordeling. At det skal ha vært en motsetning mellom disse to tingene, er derimot litt verre å forstå. Ser vi på Norges historie så har tanken hele tiden vært at vekst er nødvendig for fordeling, men fordeling kan også bidra til vekst. Hvis man retter blikket mot Latin-Amerika har regjeringer i alle politiske avskygninger lagt vekt på vekst, men bare når man også har lagt vekt på fordeling har man faktisk oppnådd reduksjon i fattigdommen. Påstandene om at innsikten i vekstens fordeler er noe som tidligere har vært forbeholdt høyresida som kommer fram i samme intervju, burde også sjekkes mot politikken til sentrum-venstreregimene i Latin-Amerika.  De siste 10 årene, som har vært preget av sentrum-venstre regjeringenes dominans i Latin-Amerika, har vært historisk pga. av relativt jevn og høy økonomisk vekst. Denne har vært påvirket av globale råvarepriser og kinesisk etterspørselsvekst men også vært tilrettelagt og styrket ved hjelp av makroøkonomisk politikk og politikk for å styrke næringsutvikling og infrastruktur for å nevne noe – gjennomført av sentrum-venstre regjeringer.
Neste påstand er kanskje enda verre å forsvare: ved på peke på entreprenører som har vært viktige for Norges økonomiske vekst og utvikling, som Sam Eyde, viser han til at for å få veksten i gang må man legge til rette for privat næringsliv. Det er vel og bra, men Solheim viser her ikke bare en banal forståelse av historien til den norske kapitalismen, men gjør også den feilen som kanskje har fått størst negativ betydning i bistandens historie: nemlig å overføre erfaringer direkte fra en kontekst til en annen uten å reflektere over et mylder av forskjeller i forutsetninger. Blant de viktige i den norske konteksten var tilgang på ingeniører (som påpekt av Kalle Moene i et innlegg dagen etter), etablerte statsinstitusjoner og ikke minst konstitusjonslovgivningen av 1905. Går vi tilbake til Latin-Amerika er det relativt åpenbart at det er i periodene hvor man har hatt en blandingsøkonomi med betydelig statlig styring hvor man har hatt sterk økonomisk vekst. Historisk sett har vekstratene i Latin-Amerika vært høyest i perioden 1967-1974 og 2003-2012 (med unntak av 2008-9), mens perioden mellom 1980 og 2000 som var den nyliberale politikkens periode var karakterisert av lav og/eller svært ujevn vekst. Årsakene er mange og internasjonale forhold som råvarepriser spiller alltid en rolle i Latin-Amerika, men det er heller ingen tvil om at veksten i dag også er drevet frem av statlige institusjoner i samarbeid med private aktører.
Dette argumentet brukes videre til å forsvare bistand i form av investeringer til private næringsdrivende. Det kan sikkert være en god idé i enkelte sammenhenger, men det er jo et morsomt eksperiment å tenke seg hva som hadde skjedd om man ikke hadde hatt konsesjonslover og det var USAID og IFC som var hovedeierne i Norsk Hydro…..
Etter denne salven kommer påstanden om at noen må bli veldig rike for at andre skal trekkes ut av fattigdommen. Her burde Latin-Amerika ha mye å bidra med siden er det noe den regionen har nok av så er det super-milliardærer. Det er ikke for ingenting at verdens rikeste mann, Carlos Slim, er Mexicaner og at regionen så lenge statistikk har vært ført har vært verdensledende når det gjelder sosial ulikhet. Men igjen svikter logikken. Ikke bare viser internasjonal forskning negative virkninger av inntektskonsentrasjon hos de aller rikeste. Også en historisk analyse av Latin-Amerika viser at selv om vi har eksempler der rikere er blitt rikere samtidig som det er blitt færre fattige (for eksempel i Chile de siste 20 årene), så har vi også rikelig eksempler på det motsatte. Egentlig er det aller meste av Latin-Amerikas historie et eksempel på det, men trenger man konkrete eksempler, så se på Argentina og Mexico på 1990-tallet.  
Så toppes smørbrødlisten av en påstand om at man ikke bør kreve demokrati av bistandsmottakere: det er noe som kommer av seg selv når man har oppnådd tilstrekkelig økonomisk vekst og utvikling. Vi som er skeptiske til slike generelle utsagnstiller gjerne spørsmålene «hva slags demokrati» og «hva slags utvikling». Men selv om man skulle akseptere premissene er svaret sannsynligvis feil. Dette spørsmålet har vært forsket på siden 50-tallet og det meste tyder på at det slettes ikke er slik at utvikling fører til demokrati. Derimot fant en nylig forsvart doktorgrad fra universitetet i Oslo at demokratier scorer bedre på økonomiske vekst og utvikling.
Men det som kanskje gjør en mest motløs ved å lese dette er ikke faktiske feil og unøyaktigheter men snarere at Solheim, etter utallige reiser i blant annet Latin-Amerika og etter å ha vært med på å finansiere Latin-Amerika forskning og utviklingsforskning kommer med så grunne og unyanserte påstander og hyller økonomisk vekst uten å ta innover seg årtiers forskning og debatt om sosiale, menneskelig og miljømessige konsekvenser av et ensidig fokus på vekst og modernisering.
Jeg har tro på at det er mye å lære av Latin-Amerika på godt og vondt, på samme måte som det kanskje er et og annet å lære bort basert på norske erfaringer. Men det krever en detaljert analyse og forsiktig omgang med historiske og nåtidige data. Til det strekker ikke reiseinntrykk til. Vi i forsknings verden får ta vår del av skylda for å ikke ha gjort jobben vår bedre når det gjelder formidling. Eller kanskje dette rett og slett ironisk nok er beviset på at de mest radikale moderniseringskritikerne hadde rett: rasjonalitet er en illusjon, følelser vinner over forskning og vi har aldri vært moderne.
Emneord: forksning, Argentina, Mexico, utviklingsteori, fattigdomsreduksjon, Utvkling, Norge Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 28. okt. 2016 10:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere