Latin-Amerika i en ny blå-blå utenrikspolitikk: urfolk ut, SPU inn?

Regjeringsplattformen for en ny blå-blå regjering er lagt frem. Fra før har Høyre og Frp signalisert at man ønsker å kutte bistanden til Latin-Amerika, og mange har vært spent på hva et regjeringsskifte vil ha å si for forholdet til Latin-Amerika generelt. Regjeringsplattformen gir ikke mange svar på det, men én ting er verd å merke seg: I utviklingspolitikken vil man legge vekt på demokrati, menneskerettigheter og beskyttelse av minoriteter, men blant minoritetene som trenger beskyttelse nevnes ikke urfolk eller etniske minoriteter.  Samtidig vil man stå ved klimaforliket og øke støtte til investeringer i framvoksende økonomier. Det betyr at i pengevolum er det ikke sikkert at relasjonene til Latin-Amerika vil reduseres mye, men at viktige satsninger som har gjort Norge til en aktør med økende betydning i Latin-Amerika de siste åtte årene kan ta slutt.
Latin-Amerika er de siste årene blitt en betydelig mottaker av Norsk bistand, i all hovedsak på grunn av Brasil som ironisk nok de siste årene har vært blant Norges 10 største bistandsmottakere. Den borgerlige opposisjonen har kritisert bistanden til Latin-Amerika og hevdet at man her har ressurser til å redusere fattigdommen uten norsk innsats. Man har derfor signalisert kutt.
Det er imidlertid uklart hva som skal kuttes. Som jeg har diskutert i en tidligere blogg er nesten all bistanden til Latin-Amerika enten bistand til klimatiltak (først og fremst Amazonasfondet), som er et resultat av det tverrpolitiske klimaforliket som ligger fast, eller det er bistand gitt via Norfund, som skal hjelpe norsk næringsliv til å etablere seg i fattige land. Dette er også et område som den nye regjeringen vil styrke.
Mye av beskrivelsen av utviklingspolitikken i regjeringsplattformen dreier seg om styrkning av demokrati og menneskerettigheter. Det er også de helt sentrale områdene for den nåværende regionalbevilgningen til Latin-Amerika. Det eneste temaet, som i dag er gjenstand for bistand og som ikke vil falle inn under denne regjeringsplattformens åpenbare satsninger, er bistanden til styrkning av urfolks rettigheter. Det har vært en sentral prioritet for den nåværende regjeringen, og blant annet begrunnelsen for opprettholdelse av en ambassade i Guatemala.
På tross av sammenfall på mange områder, vil nok imidlertid setningen som står om at man ønsker en tematisk og geografisk konsentrasjon av bistanden, uansett gjøre bistand til Latin-Amerika utsatt for hugg. Men det betyr ikke nødvendigvis at Latin-Amerika vil falle ut av norsk utenrikspolitikk. Regjeringen vil tydeligvis snarere legge vekt på handels- og investeringsrelasjoner, med sentral vekt på økt frihandel. I tillegg signaliseres det at det under Statens Pensjonsfond Utland (SPU) skal opprettes et investeringsfond rettet mot investeringer i fattige land og fremvoksende økonomier, noe som helt klart kan omfatte Latin-Amerika. Regjeringsplattformen legger også opp til styrkning av forskning og utdanning og vi kan jo bare håpe at det også vil omfatte ulike former for forskningssamarbeid med Latin-Amerika.
Jeg på min side har full respekt for at en regjering må prioritere hardt i bistandspolitikken. Jeg har ikke tenkt å melde meg på i koret av interessegrupper som mener enhver utviklingspolitikk som ivaretar deres geografiske eller tematiske interessefelt (måtte det være seg helse, funksjonshemmede, veier, utdanning, fiskerier eller landbruk) er god, mens den som ikke gjør det er dårlig. Det man bør prøve å unngå er imidlertid at det nettverket av kontakter og partnere som har vært bygget opp i regionen i forhold til strategiske satsninger på blant annet menneskerettigheter, demokrati og urfolksrettigheter, brytes ned på grunn av manglende politisk interesse. De gode endringskreftene i Latin-Amerika trenger alliansepartnere, selv om det finnes ressurser innenfor regionen selv til å bekjempe fattigdom. Fruktene av en slik langsiktig oppbygging av nettverk har man blant annet sett i fredsforhandlingene i Colombia der Norge ikke har spilt en stor rolle, men likevel en strategisk viktig en. Det ville være veldig uheldig om slike prosesser tar slutt på grunn av et regjeringsskifte.
En slik nettverksbygging tuftet på et bredt engasjement for demokrati, menneskerettigheter, fred og fattigdomsreduksjon kan ikke bare gi Norge mulighet til å spille en viktig rolle i prosesser som først og fremst kommer landene i regionen til gode. Det er også viktig for å sikre det som regjeringsplattformen legger vekt på: norske egeninteresser. Om Norges engasjement i Latin-Amerika fremover blir tuftet mer på SPU-investeringer, Norfund og handelsrelasjoner så er det kanskje viktigere enn noensinne at også andre satsninger videreføres for å ha noe å bygge på når konfliktene om naturressurser, arbeidsvilkår eller investeringsbeskyttelse oppstår. Å bygge opp nettverk og relasjoner tar tid. Å bryte dem ned er jeg redd kan gjøres ganske raskt.
Emneord: utenrikspolitikk, Bistand, Brasil, investeringer, Demokrati, handel, Urfolk, Norge, menneskerettigheter Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 7. aug. 2015 11:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere