Latin-Amerika bare interessant for "hysteriske LAG-damer med Inka-lue"?

Jeg har fått mange rare spørsmål om Latin-Amerika fra journalister, men i forrige uke fikk jeg kanskje det som i størst grad har satt meg ut: «Men du, er det ikke egentlig bare hysteriske LAG-damer med Inka-lue som er interesserte i Latin-Amerika?». Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne å svare på et slikt spørsmål (eller om man skal svare).  En oppfatning om at Latin-Amerika er fjernt og uinteressant for andre enn noen ganske få, litt eksentriske aktivister, er både et symptom på og en årsak til at Latin-Amerika forblir marginalt i den norske offentligheten. NorLARNet har et ansvar for å gjøre noe med det, men står i den jobben overfor minst to grunnleggende utfordringer.
Den første utfordringen ligger i hvordan å få frem nyanser i et sort-hvitt mediebilde. NorLARNet skal formidle forskning. Det ligger i forskningens natur at man søker å nyansere og få frem sider av virkeligheten som ikke er åpenbare og som ofte bryter med gjengse oppfatninger. Men for å få oppmerksomhet i mediebildet om Latin-Amerika, som både er langt unna og langt nede på dagsordenen, må ting være sort-hvitt. Man må enten komme med noe helt fantastisk positivt, eller noe dramatisk negativt. Det sies at i mørket er alle katter grå, men jeg har kommet til at på lang avstand er de sorte eller hvite.  I praksis betyr det at det er ingen sak å få oppmerksomhet i media om en narkokrig som har krevd 50 000 liv, men noe helt annet å gå inn i de underliggende økonomiske og politiske prosessene som har ført til en slik situasjon. Venezuela blir enten fremstilt som en lysende ledestjerne på vei mot et fattigdomsfritt sosialistisk mønstersamfunn, eller et brutalt diktatur på vei mot total økonomisk kollaps. Brasil, på den andre siden, blir fremstilt som å være på vei mot stjernehimmelen av økonomiske stormakter som kan lede vei for resten av den fattige verden. De som peker på vedvarende miljø- eller utviklingsproblemer blir henvist til sutrekoret – med eller uten Inka-lue. Kvinner i Latin-Amerika er enten undertrykte ofre for en machokultur, hvor 10 år gamle jenter som er voldtatt av sin stefar blir nektet abort, eller de er presidenter. I en slik situasjon finner mange forskere det best å holde munn og heller kommunisere nyanserte forskningsfunn med sine forskerkolleger – i Norge eller i utlandet. Resultatet er at offentligheten forblir like unyansert.
Den andre utfordringen ligger i hvorvidt man skal vektlegge det særegent latinamerikanske eller det som kan virke gjenkjennelig og ikke så fremmed. Det er på mange måter stereotypiene som «selger best», men samtidig bidrar de til å sementere bildet vi har av Latin-Amerika, og det er bildet av noe eksotisk som kan være morsomt på ferie men som i det store og hele er uviktig. Men dilemmaet er mer grunnleggende enn som så. En del av stereotypiene om Latin-Amerika dreier seg om urfolkskultur: om Inka-luer, panfløyter og ponchoer. Urfolkskultur er en del av Latin-Amerika og vi kan ikke slutte å snakke om urfolk for å kvitte oss med stereotypiene. Vi må heller søke å formidle et mer nyansert bilde av hva denne kulturen faktisk betyr, innholdet i ulike tankesett og levemåter, og diversiteten i livsstil og kultur blant grupper og individer av urfolk. Men igjen støter vi på sort-hvitt prinsippet: vi får enten historier om indianere i dress og slips med PhD fra Harvard, ellers så forblir de panfløytespillende småbønder i Andesfjellene.
Dilemmaet dreier seg også om akademiske perspektiver: vi kan invitere hit latinamerikanske forskere som figurerer høyt på internasjonale siteringsindekser, eller forskere som har formulert tanker og perspektiver som har bidratt til en ny forståelse av virkeligheten for brede grupper av latinamerikanere. I forrige uke var vi så heldige å få hit en som oppfyller begge disse kravene, Enrique Dussel. Han har gjennom mange tiår formulert og formidlet et spesifikt latinamerikansk perspektiv på historien og tenkning rundt generelle vitenskapelige spørsmål, ikke bare de som har med Latin-Amerika å gjøre, og det i nær dialog med verdens fremste filosofer, og han har publisert over hele verden. Hans tenkning er egnet til å få oss til å reflektere over vår egne oppfatninger av hvordan verden henger sammen; ikke bare over virkeligheten på den andre siden av Atlanteren.
Men samtidig ligger risikoen der for at hans budskap setter Latin-Amerika i en offerrolle. Latin-Amerika er regionen som ble utplyndret og kolonisert igjennom århundrer og som blir dominert av global kapitalisme og eksterne stormakter i dag. Og dagens fattigdom, eksklusjon og sosial misere er et direkte utslag av disse århundrenes utbytting. Dette bildet er selvsagt en viktig del av virkeligheten. Men virkeligheten i dag er også at fattigdommen reduseres betydelig i Latin-Amerika mens den øker i Europa. Dette kan ikke bare forklares ved at det er kommet regimer til makten i Latin-Amerika som motsetter seg den globale kapitalismen og søker å skape nye maktstrukturer i verden, for hvorvidt fattigdomsreduksjon og velferdsforbedring har skjedd i en kontekst av opposisjon mot global kapitalisme varierer mye. Bildet er med andre ord sammensatt og nyansert: Latin-Amerika er langt i fra bare et offer, historiens «underside» eller et reservoar av eksotiske opplevelser. Latin-Amerika er også nye ideer om demokrati og utvikling, muligheter for økonomisk og politisk samarbeid og selvsagt utrolig mye mer, på godt og vondt.
For meg er ikke egentlig spørsmålet hvorfor vi skal være interessert i Latin-Amerika, men hvorfor ikke. Latin-Amerika er en region med rundt 600 millioner innbyggere med en økonomisk, sosial, og politiske dynamikk som man må følge med på, på samme måte som man bør følge med på hva som skjer i USA eller Kina, eller som Latin-Amerika bør følge med på Europa. Lar man et stereotypt svart-hvitt bilde dominere mediene er det ikke bare allment fordummende, men på lengre sikt både politisk og økonomisk uklokt. Som Harald Martinsen minte oss om på NorLARNet konferansen i høst: for 10 år siden var Brasil en politisk og økonomisk bakevje som ingen brydde seg særskilt om. Mange skulle ønske at kunnskapsnivået om Brasil hadde vært litt høyere da næringslivet og litt senere politiske myndigheter fikk øynene opp for mulighetene som lå der. Leksa burde være at i en globalt integrert verden har vi ikke råd til å la en region marginaliseres i mediebildet. Jeg har tro på dialog og nyansert kunnskapsformidling, men innser at veien å gå er lang til vi kommer over stereotypier om latinamerikanere så vel som Latin-Amerika interesserte. Kanskje finnes det noen hysteriske LAG-damer med Inka-lue, men jeg har truffet flest engasjerte aktivister, forskere, næringslivsfolk og  byråkrater som faktisk føler behov for grundigere analyser av hva som skjer i Latin-Amerika.
Emneord: Brasil, Mexico, Venezuela, Kunnskapsformidling, medier, stereotypier Av Benedicte Bull
Publisert 23. apr. 2012 14:49 - Sist endret 7. aug. 2015 11:32

Stolt

I denne sammenhengen tror jeg faktisk at jeg hadde blitt stolt over ha blitt kalt en hysterisk LAG-dame med Inka-lue... På tross av manglende hysteri, LAG-medlemsskap, pupper og lue...

Skrevet av: Christian

anonym@webid.uio.no - 23. apr. 2012 13:32

Frigjøringsfilosofi

Takk Benedicte. Bra innlegg. Jeg vil bare kommentere et par ting:

1) "risikoen... for at (frigjøringsfilosofiens) budskap setter Latin-Amerika i en offerrolle".
Målet med frigjøringsfilosofien er overhodet ikke å opprettholde offerroller. Denne risikoen er bare et problem for de tilfellene hvor Latin-Amerika ikke har vært et offer i det globale systemet. Fordi, hvorfor skal det være et problem å anerkjenne en offerrolle, i de tilfellene hvor Latin-Amerika faktisk er/har vært integrert som et offer i det globale systemet? Det er opp til vitenskap å identifisere i hvilke tilfeller dette gjelder. I denne sammenhengen vil det også være viktig å skille mellom ulike aktører i Latin-Amerika, i.e. offer og undertrykker, og ulike kontekster, som mange frigjøringsfilosofer også gjør.
Risikoen her er derfor ikke frigjøringsfilosofien i seg selv, men hvordan dette perspektivet forstås og brukes for å analysere virkeligheten. Og jeg tror ikke dette er bare en utfordring for frigjøringsfilosofien, men for filosofien generelt.

2) “fattigdommen er på retrett også i land i Latin-Amerika som har spilt på lag med global kapitalisme”
Jeg tror ikke det finnes noen latinamerikanske land i dag, som ikke har spilt på lag med den globale kapitalismen.
Landet som har gjort den største innsatsen for å ikke "spille på lag med den globale kapitalismen" i Latin-Amerika er offer for en umenneskelig handelsblokade, som nesten hele verden fordømmer. Og til og med dette landet er nødt til å spille på lag med den globale kapitalismen, for å ikke slutte å eksistere. Jeg snakker selvfølgelig om Cuba.
Det har vært og fortsatt eksisterer ulike typer kapitalisme i Latin-Amerika, og dette systemet har aldri blitt erstattet med noe annet. Det har vært revolusjoner, av ulike slag, men disse har ikke alltid hatt som formål å “slutte å spille på lag” med den globale kapitalismen. Hvis de har gjort det, har de ikke klart å få dette til i praksis.
Jeg er enig med deg om at spørsmålet om hvorfor fattigdom er på retrett i Latin-Amerika er mer sammensatt, og det har ikke bare med interne faktorer i hvert land å gjøre, eller politikken til regjeringene. Men det hadde vært feil å påstå at Dussel (evt. frigjøringsfilosofien) sier noe annet. Det hadde også vært feil å redusere fokuset til frigjøringsfilosofien til bekjempelse av fattigdom.
Budskapet til frigjøringsfilosofien fokuserer først og fremst på frigjøring av de som faller utenfor vår beskrivelse av virkeligheten, og vår forståelse av menneskeheten, som er i tråd med denne virkeligheten. Men det handler også om frigjøring av de som ikke er direkte ekskludert, slik at de kan være mer komplette mennesker. Dussel vil si at det er en “totalitet”, eller Ellacuría vil kalle det bare en “ideologi”, som vi bruker til å relatere oss til verden, på godt og vondt. Men det vil alltid være ting som ligger utenfor dette ideologiske systemet. “De andre” (i følge etikken til Levinas), når det gjelder mennesker som faller utenfor våre begreper. I noen tilfeller, kan denne annerledesheten bidra til å rettferdiggjøre undertrykkelse, eller være i seg selv en form for diskriminering. Denne undertrykkelsen kan være økonomisk, men ikke nødvendigvis. Forslaget til frigjøringsfilosofien er nettopp å frigjøre oss fra disse systemene ("avideologisere", i følge Ellacuría), gjennom frigjøringsfilosofi, men også frigjøringspolitikk, og skape noe nytt, for å inkludere disse “andre” og oss selv. Men dette er en prosess som aldri slutter. Fordi vi vil alltid trenge “totaliteter” eller “ideologier” for å forholde oss til virkeligheten. Og disse vil alltid basere seg på en eller annen definisjon av det som "er", og det som "ikke er". Det er bare denne kontinuerlige og kritiske prosessen som fører til en riktig forståelse av integrering. Ja, det er et perspektiv som kan brukes til å analysere økonomiske systemer, og for å kritisere kapitalisme. Men frigjøringsfilosofien har også vært nyttig til å gjøre endringer innenfor kapitalismen, uten nødvendigvis å erstatte hele systemet. Den har kanskje bidratt først og fremst til å endre systemer innenfor systemet, i denne sammenhengen. Frigjøringsfilosofien har også vært viktig for å analysere andre politiske problemstillinger, som ikke forholder seg direkte til økonomien. For eksempel, i forhold til kulturelle rettigheter, diskriminering basert på kjønn, eller seksuell legning, religion, osv. Derfor er det viktig å understreke at frigjøringsfilosofi må ikke forveksles med marxisme, selv om man kan si at marxisme er en type frigjøringsfilosofi (i følge Dussel, for eksempel). Men frigjøringsfilosofi har en videre perspektiv enn marxisme.

Jeg synes at ditt innlegg er veldig i tråd med perspektivet til frigjøringsfilosofi. Du spør, hvorfor blir "Latin-Amerika" og Latin-Amerika-interesserte gjort til "de andre" (ie "hysteriske LAG-damer med Inka-lue"). Hva er det med vår forståelse av verden ("totalitet", eller "ideologi") som gjør dette kontinentet til et mørkt sted, med ingen eller få nyanser? Hvordan kan Norlarnet bidra til å belyse og endre dette? Jeg er veldig enig med deg om at det ikke holder med å bare øke kunnskapsnivået, eller kunnskapsmengden. Det er heller et spørsmål om hva slags kunnskap: "stereotypene"/"ideologiene"/"totalitetene", som ligger til grunn, og som brukes til å tolke kunnskapen. Det er her (frigjørings)filosofi er så relevant.

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 23. apr. 2012 16:32

Takk for veldig godt og

Takk for veldig godt og oppklarende innlegg. Når det gjelder det første poenget ditt så er jeg helt enig. Min bekymring har vel gått på at så lenge det er så vanskelig å formidle et så nyansert budskap som du bidrar med her (kanskje særlig under punkt to) så kan man lett sitte igjen med en slik oppfatning. Også helt enig i at det ikke nødvendigvis er noe problem å formidle at Latin-Amerika faktisk har vært og er et offer i visse sammenhenger, men om det er det eneste bildet som formidles så kan det være med på å forsterke stereotypier.

Når det gjelder det andre poenget ditt: om kapitalismen, så så jeg at det var en litt uheldig formulering og hadde endret den omtrent samtidig med at du skrev ditt innlegg. Er helt enig med deg i at det er ulike typer av kapitalismer man snakker om her og ingen har fjernet seg helt fra den globale kapitalismen.

Fattigdomsreduksjon var brukt som et eksempel, ikke som det eneste frigjøringsfilosofien er opptatt av. Frigjøringsfilosofien ville vel ikke snakket om "reduksjon": både fordi det er en kvanitativ størrelse og fordi man med et slikt begrep avfinner seg med fattigdom bare i mindre omfang.

Mye å ta fatt i, men først og fremst:takk for kommentarer. Det er helt klart mye vi bør følge opp her.

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 23. apr. 2012 19:15

Takk for et flott innlegg!

Takk for et flott innlegg!

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 24. apr. 2012 09:39

Latin-Amerika?

Bra innlegg Benedicte, her er noen av mine tanker:

Kankskje man kan begynne med å spørre seg om det i det hele tatt gir noen mening å snakke om "Latin-Amerika". "Europa" er til sammenligning først og fremst en geografisk-, og i nyere tid i stadig større grad en politisk/økonomisk (ref EU) betegnelse. "Alle" vet at Italia og Tyskland, Skandinavia og øst-Europa er helt forskjellige. Om du leser en brasiliansk avis kan du kanskje lese om "Europa" og EU, men sjelden om "Europeere". I stedet hører man om italienere, polakker, tyskere etc. "Latin-Amerika" er jo ikke engang en geografisk betegnelse, men som bl.a. Walter Mignolo (2005) påpeker et konstruert konsept med røtter i franske ambisjoner om innflytelse i Amerika. Det er et forsøk på å skape en identitet (latinsk), som kan motså "de andre" (britiske nord-amerika).

Det er derfor høyt problematisk å kalle regionen "latin-amerika" og innbyggerne der "latin-amerikanere". Ikke nok med at "Amerika" er et europeisk navn på en region som før europeerne kom allerede hadde inbyggere og kulturer med egne navn på landområdene sine. I tillegg utelukker begrepet "latin" alle ikke-latinske språk og kulturer i området. Hva med alle etterkommere av urfolk, afrikanere, asiater og nord-europeere som bor i området? Brasil er et eksempel på at innbyggerne ikke betegner seg selv som "latin-amerikanere" eller landet sitt som "latin-amerikansk".

Som Alberto er inne på tror jeg frigjøringsfilosofien er med på nettop å bekjempe kunstig skapte identiteter som setter grupper av mennesker i en ekskludert eller mindreverdig situasjon. Men samtidig ligger det en fare i å forsøke å definere regionen som "annerledes" enn "vesten". I tillegg til at man sett utenfra kan sementere bildet av "de andre" som Benedikte påpeker, kan politikere med tvilsomme intensjoner bruke dette til å innføre andre rettslige "standarder" i regionen. Enkelte muslimske og afrikanske lands motstand mot kvinners og homofiles rettigheter, med påstander om at dette er "vestlige" og dermed fremmede verdier, er skrekkeksempler. Derfor er jeg skeptiske til påstander som at "latin-amerika trenger latin-amerikanske løsninger". Statsapparatene i nesten samtlige land i regionen har ikke en god historie når det gjelder å respektere innbyggernes rettigheter, enten regimene har vært venstre eller høyre orienterte, diktatur eller demokrati.

Når det gjelder Brasil har den store politiske og øknomiske interessen i Norge gjort at flere medier har åpnet for stoff fra landet og gitt det en slags egen identitet. Men som Benedicte påpeker er bildet noe svart hvitt; På den ene siden historier om økonomisk vekst og fantastiske muligheter for norske bedrifter i DN og andre business orienterte aviser. På den andre enkelte kritiske artikler relatert til avskoging og miljø. Nyansene er det lite av, og noen reell forståelse av brasiliansk samfunn og politikk er langt unna.

Dessverre blir det ikke noe bedre av at mange aktører er ute etter å slå politisk mynt på utviklingen i regionen, noe som dessverre er ganske betegnende på den rødgrønne regjeringen og andre på venstresiden. Akademikere, politikere og debattanter forsøker å banke inn at sosialistiske regjeringer er årsaken til en bedret fattigdomssituasjon. Jeg har hørt på mange politiske taler og lest mange innlegg om Brasil, og nesten samtlige legger all ære for fattigdomsreduksjon og økonomisk vekst til Lula og PT. Ingen nevner at det var den foregående sentrum-høyre presidenten FHC som åpnet den brasilianske økonomien for omverdenen og stabiliserte den brasilianske valutaen gjennom "plano real" (som Lula og PT var sterkt imot), og dermed la grunnlaget for langsiktig økonomisk vekst. At det var FHC som innførte "Bolsa Escola" (senere utvidet til Bolsa Familia) er det vel knapt noen i Norge som vet. Det var også FHC regjeringen som dannet ANP (oljedirektoratet) og åpnet offshore-sektoren for utenlandsk deltagelse, så uten denne regjeringens reformer ville norske bedrifter ikke engang hatt tilgang til denne sektoren. At Lula regjeringen er innvolvert i en av tidenes største korrupsjonssaker i Brasil (som er til behandling i høyesterett i disse dager) tror jeg heller ikke er særlig kjent i Norge.

Misforstå meg rett, jeg tror venstrevinden og fokus på fattigdomsbekjempelse har vært viktig for å endre utviklingen i regionen. Men noen reell politisk analyse hvor nyansene kommer frem ser vi lite av. Dessverre er det også slik at norske partier og tenketanker på høyresiden innvolverer seg med og inviterer politiske debattanter fra latin-amerika som er ytterst konservative og kontroverielle. Om venstresiden i Norge har noe "skjev" kunnskap og politiske interesser knyttet til latin-amerika, kan det se ut som det er uvitenhet som dominerer på høyresiden.

Dessverre tror jeg ikke det blir veldig mye bedre av å invitere latin-amerikanske forelesere eller lese latin-amerikansk media; om bildet er svart hvitt på avstand kan det være fordi det faktisk er litt svart hvitt på nært hold også..

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 27. apr. 2012 15:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere