Klimaforhandlinger i oljeskiferens tidsalder: Cop20 og Latin-Amerikas muligheter for å vise globalt lederskap

I morgen drar klima- og miljøminister Tine Sundtoft til Lima for å lede den norske delegasjonen som allerede har vært i Peru en uke for å forhandle om mekanismer som kan legge til rette for en ny klimaavtale i Paris neste år. Så langt tyder lite på at de formelle resultatene kommer til å veie opp for klimautslippene som det innebærer å bringe 50 norske byråkrater til andre siden av jordkloden.  Dessverre vil sannsynligvis det mislykkede OPEC-møtet for to uker siden få større konsekvenser for det globale klimaet, i alle fall på kort sikt. Men Cop20 kan også være begynnelsen på en ny rolle for Latin-Amerika i global klimapolitikk – om man bruker anledningen til en mer omfattende debatt på hjemmebane.  

Cop20 har fått relativt liten medieoppmerksomhet her hjemme på tross av den tunge norske tilstedeværelsen. Det er nok først og fremst fordi det beste man kan oppnå er prosedyrer og avtaleelementer til et nytt forhandlingsmøte i Paris i 2015. Mediene har vel også friskt i minne forhandlingene i København i 2009, der man ikke kom frem til annet enn en ullen intensjon om å begrense oppvarmingen til 2 grader. Verken vertslandet eller andre såkalte «fremvoksende» økonomier er såkalte Annex 1 land i Kyoto-protokollen fra 1998. Det vil si at ingen av dem har påtatt seg utslippsreduksjonsforpliktelser. Det har for øvrig heller ikke verdens to største CO2-utslippsyndere, Kina og USA, og derfor er bare 10 prosent av utslipp omfattet av en global avtale. Derfor er en ny klimaavtale så maktpåliggende, men også så vanskelig. Avtalen som Kina og USA inngikk i forkant av Lima-toppmøtet, hvor USA lovte å redusere sine utslipp med 26 prosent før 2025 og Kina vil redusere utslipp etter 2030, skapte håp, men på tross av at de to kjempenes manglende vilje til å påta seg utslippsreduksjoner har vært et hovedhinder for fremskritt i klimaforhandlingene, så har ikke avtalen skapt et særlig mer dynamisk forhandlingsklima i Lima så langt.

Latin-Amerika står for en liten del av verdens klimautslipp og bare 5-6 tonn per innbygger mot USAs 20-22 og Europas 10-12. Det er derfor åpenbart at Latin-Amerika ikke er blant de mest sentrale aktørene i klimapolitikken, men man kunne tenke seg to mulige roller i forhold til global klimapolitikk i dagens geopolitiske kontekst.

Én nærliggende rolle for Latin-Amerika er å være opponenter til USA. USA er hovedansvarlig for dagens klimasituasjon og så lenge USA ikke gjør mer for å redusere egne utslipp, så tenker store grupper av latinamerikanere at det er liten grunn til at man selv skal gjøre det.

Betydningen av USAs politikk går selvsagt langt utover manglende vilje til å inngå forpliktende internasjonale klima-avtaler. Blant annet er USA en viktig årsak til dagens fallende oljepriser som vil bli en stor trussel mot klimaet.  Mer presist er en av de viktigste årsakene til at oljeprisen har falt fra nesten $115 i juni til rundt $70 i dag teknologien som har gjort at lett olje nedfelt i skiferformasjoner kan utvinnes. Skiferoljeproduksjon i Texas og Nord-Dakota har økt USAs oljeproduksjon med en tredjedel siden 2010. Mens skifergass kan erstatte miljøverstingen kull, krever skiferoljeproduksjon at man bruker «fracking» - å sprøyte store mengder vann og kjemikalier inn i skiferen – for å utvinne den. Det innebærer mellom 20 og 50 prosent større utslipp enn ved vanlig oljeproduksjon, selv om det er varierende også hvor miljøfiendtlig oljeskiferproduksjon er. Men den viktigste klima-effekten av oljeskifer-revolusjonen er likevel fallende oljepris, som bidrar til økt forbruk. Oljeskiferrevolusjonen har også gitt USA en sterkere posisjon i global oljepolitikk. Av kjente oljeskiferreserver ligger 75 mrd. fat i Russland, 48-58 mrd. i USA; og 32 mrd. i Kina, 27 mrd. ligger i Argentina, 13 mrd. i Venezuela og 13 mrd. i Mexico.  Som den argentinske økonomen Luis Argüero som var på besøk hos NorLARnet for et par uker siden vektla, så kan oljeskifer-reservene i området kalt Vaca Muerta redde en økonomi som er på god vei mot en ny, omfattende krise.

Men det de latinamerikanske landene mangler i forhold til USA er teknologi og kapital for å utvinne ressursene. Med lavere oljepris vil man også sannsynligvis se lavere investeringsvilje i land som Argentina og Venezuela (som også har en rekke andre kjennetegn som ikke er veldig attraktive for investorer).  Så selv om det er relativt billigere å investere i oljeskifer enn for eksempel i Brasils olje langt nede på havets bunn så vil man kunne se en stadig større dominans av klima-fiendtlige USA i en av de viktigste sektorene for utviklingen av globalt klima.

For en gangs skyld har derfor land som Venezuela – som er på vei mot en stadig dypere økonomisk avgrunn med fallende oljepris – felles interesser med verdens klimaforkjempere. Det samme gjelder Ecuador, som riktignok har andre bein å stå på og ikke har stilt seg i en fullt så sårbar situasjon som Venezuela.  At Venezuela nå langer ut mot USA for sin storstilte «fracking» er derfor på mange måter forståelig, og det vinner nok gjenklang blant folk flest i Latin-Amerika.

Men det vil likevel være langt mer konstruktivt om Latin-Amerika bygget videre på de tross alt betydelige positive miljøinitiativene i regionen, tok nasjonale miljø- og klimadebatter på alvor og bidro som positive endringsaktører i global klimadebatt. Det er mange tendenser som trekker i den retningen. I går ble de annonsert at 8 latinamerikanske land forpliktet seg til å plante 20 millioner hektar med skog før 2020 for å erstatte tapt skog, og Brasil har gjort mye for bremse avskogning i Amazonas.  På samme måte som Mexico tok en lederrolle som vertskap for klimaforhandlingene i Cancun i 2010, viser nå peruansk diplomati profesjonalitet som vertskap i Lima.

Problemet er at det er ofte langt fra realitetene i diplomatiske kretser og hva som skjer både på nasjonalt og lokalt plan. I Argentina har miljødebatten rundt skiferolje vært nesten fraværende på tross av den nært forestående storsatsningen. I vertslandet Peru innebærer presidentens nye utviklingsplan reduksjon i straff for miljøkriminalitet, og redusert behandlingstid for gruve og energi-lisenser, noe som kan være med på sette miljøhensyn til side. Og i flere og flere land er kriminalisering av miljøaktivisme et økende problem, mens manglende kontroll og et ensidig fokus på økonomisk vekst har åpnet for kriminelle organisasjoners investeringer i blant annet gruvedrift og tømmerhogst.

For at Latin-Amerika skal klare å ta det «moralske lederskapet» som blant annet Chiles tidligere president og nå toppdiplomat, Ricardo Lagos, etterlyser så må man se klimapolitikken og ulikhet i sammenheng. Det finnes liten tvil om at de som kommer til å lide mest under klimaendringer er Latin-Amerikas fattige småbønder og andre som lever i utsatte områder. Klima- og miljøsprøsmål har alltid vært knyttet til sosial rettferdighet i Latin-Amerika, og som vi har diskutert i en ny bok om eliter og mijlø under Latin-Amerikas venstrebølge så har (med noen unntak) Latin-Amerikas miljøbevegelse vært anti-elitisitisk. Utfordringen de siste ti årene har vært at også flere av sentrum-venstreregjeringene – hvorav mange har sprunget ut fra anti-elitistiske sosiale bevegelser – har vært lite villige til å ta inn over seg behovet for en grundig debatt om hvordan å kombinere en bærekraftig naturressursbruk, sosial utjevning, tilpasning til klimaendringer, og bidrag til å forhindre nye. Det er blant annet vektlagt i side-arrangementet til Cop20, der helt nye utviklingsmodeller diskuteres.

Etter årtusenskiftet trådte Latin-Amerika for alvor ut av USAs skygge, men etter et tiår med vekst og sosiale forbedringer, har regionens nyvunne image som fremskrittets region allerede falmet. Det har noen lands feilslåtte økonomiske politikk og voldsbølgen bidratt til, men det bunner også i aller høyeste grad i manglende oppmerksomhet rundt en galopperende naturressursutvinning og sviket mot miljøet.  Limas Cop20 bør derfor brukes som en mulighet til å vise nytt lederskap som i større grad er forankret i en bærekraftig utviklingsmodell. Det betyr selvsagt ikke at hovedansvaret ikke ligger på de rike landene (selvsagt inkludert Norge) sammen med Kina. Men det betyr at Latin-Amerika bør bruke de kommende lav-vekst årene til å tenke nytt om både egen og global miljø-og klilmapolitikk.  

 

Emneord: Norge, Argentina, Peru, oljepris, USA, Brasil, klima, skiferolje Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32

Avengers 2: Alltronic æra Trailer

Avengers 2: Alltronic æra Trailer

Skrevet av: TOMS SKO

anonym@webid.uio.no - 18. juni 2015 10:34
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere