Hvor går Cuba etter tilnærmingen til USA? Tre konklusjoner og tre store spørsmål

På torsdag hadde NorLARNet den første debatten om Cubas fremtid etter kunngjøringen om en «tilnærmingsprosess» den 17. desember. Det skjedde mens USA og Cuba holdt sine første offisielle samtaler for å konkretisere planene på Cuba. Mens USA og Cuba ikke ble enige om når og hvordan gjensidige diplomatiske forbindelser skal opprettes, og man nå ser at man har en lang prosess foran seg, var det ganske stor enighet på vårt møte om at det ikke er noen vei tilbake nå: også handelsembargoen vil falle. Men jeg som ordstyrer klarte ikke å få ut av vårt ekspertpanel akkurat når den vil falle eller hva det vil ha å si for Cuba.

Cuba engasjerer og fascinerer. Det har det alltid gjort, og at det gjør det fremdeles er et stappfullt lokale på Litteraturhuset et bevis på. Vi hadde samlet tre norske Cuba- eksperter: Even Sandvik Underlid, Borghild Tønnessen-Krokan og Vegard Bye. I publikum satt mange av dem som har vært engasjert i Cuba og forsvart revolusjonen i tykt og tynt de siste tiårene, men også mange andre som av ulike grunner er opptatt av Cuba.

De fikk ulike perspektiver på hva som kommer til å skje fremover. Kort oppsummert: Her er tre ting det var enighet om og tre ting det var uenighet om

Tre av punktene det var enighet om:

  1. Embargoen vil falle. Det er som kjent kongressen i USA og ikke Obama-administrasjonen som avgjør om handelsembargoen skal oppheves. Obama administrasjonen selv kan avgjøre å opprette diplomatiske forbindelser, heve reiserestriksjoner, lette på sanksjoner i forhold til tredje land, få fjernet Cuba fra USAs terrorliste, etc. Men den såkalte embargoen er nedfelt i seks ulike lover, som det altså er opp til kongressen å endre på. Og som også er kjent, er kongressen republikansk-kontrollert og ikke interessert i å gi Obama noen lette seire, selv om også flere republikanere er for opphevelsen. Derfor kan det på kort sikt se mørkt ut. Hele vårt panel mente imidlertid likevel at den vil bli fjernet. Even gjettet på 5-8 år, mens ingen av de andre kom med konkrete spådommer.
  2. Cuba mister et samlende fiendebilde og må tenke nasjonalisme på nytt. Fiendtligheten fra USA har formet Cuba siden 1959,rettferdiggjort undertrykking og frihetsinnskrenkning, og styrket lojaliteten til lederne gjennom harde økonomiske tider. Som Even skriver i boka si Det nye Cuba: det høres ut som til og med hanene galer: «Cuba-duba-doo»: Her er alle nasjonalister. Det skal man ikke mer enn lytte til cubansk salsa for å få med seg, hvor «somos cubanos» blir stappet inn i annenhver strofe (Har ofte tenkte på hvordan man ville reagert om norske popartister hadde lagt inn «vi er fra Norge» i refrenget til stadighet….). Interessekonfliktene mellom Cuba og USA blir ikke borte over natten, og cubanerne vil sansynglivis ha et elsk-hat forhold til USA i lang tid fremover, men den cubanske ledelsen vil måtte endre sin retorikk i møtet med en stormakt som i større grad bruker gulrot enn pisk. Hva det vil ha å si for cubansk nasjonalisme og nasjonalt samhold blir et stort usikkerhetsmoment.
  3. Cuba blir ikke forvandlet over natten og det skal man være glad for. Den såkalte tilnærmingsprosessen vil være en gradvis prosess, og det vil åogså endringene på Cuba bli. Selv om mange er utålmodige, var det enighet om at gradvise endringer er bra, siden man da vil få mulighet til å tilpasse seg, og ikke bli oversvømt av utelandske varer og kapital uten å ha institusjoner og politikk på plass. Borghild understreket samtidig faren med å gå for sakte frem - at planøkonomi, tungrodd byråkrati og tidvis motstridende reformer gjør at investorer og andre samarbeidspartnere mister interessen. Som eksempel nevnte hun at da Castro-regjeringen for et år siden besluttet å å tillate cubanere å kjøpe importerte biler ble prisene samtidig firedoblet.

Men det var også stor usikkerhet om mye: 

  1. Hvordan vil den cubanske økonomiske modellen komme til å se ut i fremtiden? De økonomiske reformene som begynte da Raúl Castro tok over makten har gått langt saktere enn man hadde annonsert. I dag jobber rundt 500 000 mennesker eller 20 prosent av befolkningen i «privat sektor», som omfatter ulike kategorier av «selvansatte» ettersom å ta ut profitt fremdeles er forbudt. Men slagordet «uten hastverk men uten pause» begynner å bli slitt og Borghild la vekt på at Cuba er i en økonomisk krise med offisielle månedslønner på 20 dollar. Men mens Even la vekt på at Cubanerne har studert erfaringene i Øst-Europa i 20 år og vil bruke kløkt i en gradvis og regulert åpning for noe mer marked og en begrenset privat sektor. mente Vegard at ledelsen mangler en klar tanke om hva som blir den nye, økonomiske modellen. Nå haster det med å få på plass en plan for hvordan å bringe Cubas økonomi videre, uten at det skal gå på bekostning av velferdsgodene som den cubanske staten tilbyr på tross av økonomiske begrensninger.
  2. Hva vil skje med den politiske åpningen? Tilnærmingen til USA er populært blant de fleste Cubanerne, og mange mener det vil styrke Raúl Castro sin popularitet, og svekke «hardlinerne» i den cubanske politiske eliten. I følge Even har det allerede gått rykter om at man vil tillate en «lojal opposisjon» og argumentasjonen for en ettpartistat vil bli mindre uten en ytre fiende.  Borghild understreket at det har blitt lettere å kritisere myndighetene under Raul. Opposisjonen tester nå ytringsfrihetens smertegrense – de prøver å se hvor langt de kan gå. Raúl går av i 2018, og det som skjer nå kan være sentralt i utkrystallisering av hvem som blir den dominerende politiske eliten da, selv om det i dag er den Castro-lojale Miguel Diáz-Canel som der ut til å ha blitt utpekt som etterfølger.  Et stort usikkerhetsmoment her, som José Maria Izquierdo påpekte fra salen er hvordan det cubanske militæret vil forholde seg til endringene.
  3. Hva blir Cubas rolle i en ny latinamerikansk geopolitikk? No man is an island, sier man for å understreke vår gjensidige avhengighet. Cuba er en øy, men likevel en viktig del av Latin-Amerikas geopolitikk. Den er under store endringer med kinesernes stadig styrkede engasjement.  Panama-kanalen er utvidet for å kunne ta imot større skip. Den sannsynligvis kinesisk kontrollerte Nicaragua-kanalen, skal kunne ta enda større skip om den noen gang blir ferdig, og Cuba med sin nye enorme havn og frihandelsområde, Mariel, vil være strategisk plassert til skipsfart mellom Asia og USA (og Afrika/Europa). Hva det vil ha å si for Cuba i fremtiden er vanskelig å spå. En annet spørsmål er hva som skjer med ALBA og den bredere alliansen av venstreorienterte land i Latin-Amerika, som er Cubas nærmeste allierte i regionen. Mens ALBA i stor grad er avhengig av Venezuela som befinner seg i en dyp økonomisk krise, er den bredere alliansens (som inkluderer blant annet Brasil og Chile) sin rolle langt sterkere. Russland posisjonerer seg også både i forhold til Cuba og Latin-Amerika forøvrig. Det som er sikkert er at Cuba spilte en sentral rolle i stormaktspolitikken etter ar revolusjonen i 1959, og har hatt en nøkkel til samarbeid i den vestlige hemisfære siden. Det kan se ut som man vil gjøre det i fremtiden også, men på en helt annen måte.

For de som vil høre flere detaljer, så ligger opptak av det hele her og bilder fra debatten finner du her.

 

 
Emneord: Cuba, USA, embargo, Demokrati, handel, investeringer Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 7. aug. 2015 11:32
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere