Honduras: Fra pysjamaskupp til narkostat

 

I morgen går Honduras til det første «normale» presidentvalget etter at president Manuel Zelaya ble avsatt ved et kupp og sendt ut av landet i pysjamas i juni 2009. «Pysjamaskuppet» ble iscenesatt av landets politisk-økonomiske elite med støtte av de militære. Hensikten var å hindre presidenten i å sette i gang en konstitusjonsreform som blant annet ville svekke den århundrelange kontrollen som to elitestyrte og korrupte partier har hatt over honduransk politikk.  I dag, fire og et halvt år etter, ser det ut som kuppet ironisk nok har bidratt til å bryte opp Honduras sitt fastlåste partimønster som det søkte å bevare. 

Kona til Manuel Zelaya,  Xiomara Castro, er blant favorittene til å vinne valget, og hun representerer et helt nytt parti (LIBRE) som er vokst ut av motstandsbevegelsen mot kuppregimet. Men samtidig som dette feires som et skritt mot et mer representativt demokrati, så er Honduras i dag preget av det som er den kanskje største trusselen mot en demokratisk utvikling i Latin-Amerika i dag, nemlig organisert kriminalitet med tette bånd til politi, militære og politiske myndigheter.  Honduras omtales i dag stadig oftere som en «narkostat», og konsekvensene av det for demokrati og utvikling er mange. Menneskerettighetssituasjonen er dramatisk forverret:  Man har nå verdens høyeste mordrate på 91/100 000 innbyggere (med tilsvarende mordrate ville vi hatt ca. 4550 drap i året i Norge mot dagens 39) og i løpet av prosessen opp mot valget er 35 kandidater til ulike posisjoner drept, og 24 har vært utsatt for væpnede angrep. Det er LIBRE kandidatene som har vært hardest rammet; av dem er 18 drept. Siden 2009 er 28 journalister drept, og journalistikken preges i stadig større grad av selvsensur. Etter tiår med kamp for demilitarisering av politikken, er militæret igjen på full fart inn i politikk og lov og orden, tungt støttet av USA.  I den siste undersøkelsen av det prestisjefylte meningsmålingsinstituttet Latinobarómetro skiller Honduras seg ut som landet der folk er minst fornøyde: bare 18 prosent av Honduranerne sier at de er fornøyd med sitt demokrati, mens 6 prosent er fornøyde med livet, begge deler lavest i Latin-Amerika. Den økonomiske situasjonen er ikke mye bedre: Honduras er et av de få landene i Latin-Amerika som ikke har sett noen nevneverdig fattigdomsreduksjon eller økonomisk vekst de siste årene.  Fremdeles er i rundt to tredjedeler av befolkningen regnet som fattige.

Zelayas støttespillere og kritikerne av kuppet hevder at dagens situasjon er et resultat av det tradisjonelle elite-styret, og at om Xiomara Castro vinner valget vil det kunne være begynnelsen på en ny epoke. Men hva slags sammenheng er det egentlig mellom kuppet og dagens situasjon og hva kan en ny regjering egentlig gjøre? Kuppet må forstås som et utrykk for en dyp politisk, institusjonell og sikkerhetsmessig krise som egentlig aldri ble løst og som kuppet fordypet. Utgangspunktet for kuppet i 2009 var et fastlåst politisk system som ikke evnet å representere gryende sosiale bevegelser, mange med røtter i arbeidet med gjenoppbygningen av landet etter orkanen Mitch i 1998. Samtidig var landet i en sosial og sikkerhetsmessig krise med stadig oppløsning av lokalsamfunn som følge av migrasjon nordover, økende vold blant annet begått av transnasjonale ungdomsgjenger. I tillegg var Honduras i ferd med å bli en viktig brikke i den transnasjonale kokainhandelen, og en arena for mexicanske narkokarteller som trakk sørover ettersom presset mot den økte i Mexico på grunn av daværende president Felipe Calderón sin såkalte krig mot kartellene. For dem var Honduras en åpenbar mulig trygg havn på grunn av svake statsstrukturer som er blitt sammenliknet med en «øygruppe»: en samling fragmenterte institusjoner som er styrt av personlige lojalitetsbånd og patron-klient forhold.

Kuppet skapte i sin tur en diplomatisk krise med internasjonale dimensjoner, ettersom Brasil tok parti for Zelaya som hadde forskanset seg i den brasilianske ambassaden, mens USA kom med en halvhjertet fordømmelse av kuppmakerne og straks anerkjente nyvalget organisert av kuppregimet. Det førte til rykter om at USA stod bak, og en slutt på Obamas korte «honeymoon» med Latin-Amerika, på tross av at Wikileaks senere viste at USAs ambassadør forsøkte å stoppe kuppet. Den diplomatiske krisen ble løst i og med at valg ble avholdt november 2009 og at  Zelaya etter hvert fikk vende hjem. Men midt i den sterkt ideologiserte debatten om hvorvidt det var Zelaya eller kuppmakerne som hadde begått flest brudd på konstitusjonen, og hvilken rolle USA og Venezuela hadde spilt, overså mange hva slags muligheter kuppet skapte for kriminelle aktører.

Den umiddelbare effekten av kuppet i 2009 var at politiet i flere måneder først og fremst var opptatt av å slå ned på demonstrasjoner organisert av mostandsfronten, en gruppering etablert av ulike fagforeninger og sosiale bevegelser for å kreve at Manuel Zelaya ble gjeninnsatt. Ettersom disiplin innenfor politi og militære i stor grad har vært etablert gjennom personlige lojalitetsbånd, oppstod det også ulike former for maktvakuum etter kuppet, og de første som trakk fordeler av det var de to mektigste kriminelle organisasjonene i Mexico, Los Zetas og Sinaloa kartellet som etablerte sterke allianser med lokale kriminelle grupper. De nøt også godt av en internasjonal boikott som gjorde at alle former for samarbeid om kontroll med narkotrafikken stanset i seks måneder. Resultatet er at Honduras i dag i følge FN er transittland for 80 prosent av kokainen som forlater Sør-Amerika med fly i tillegg til store mengder av den som kommer sjøveien. Honduras er også blitt «hovedlager» for store deler av narkotikahandelen, og produser selv kokain.  

Men grepet som organiserte kriminelle har på Honduras forklarer ikke i seg selv menneskerettighetssituasjonen, volden og manglende økonomiske og sosiale fremskritt.  Snarere er det sammenfiltringen mellom politiske, økonomiske og militære eliter og kriminelle grupper underminerer mulighetene til å finne en løsning på krisa som Honduras befinner seg i. For det frøste påvirker det politiske institusjoner. Både kommunestyrer, kongressen, og andre politiske institusjoner er preget av at narkokarteller betaler valgkamper for kandidater og krever lojalitet som gjengjeld.  Grensekommunene mot Guatemala (Copán, Ocotepeque og Santa Barbara) er antatt å være helt kontrollert av narkokarteller.

For det andre påvirker det næringslivet. En sentral aktør bak kuppet var næringslivseliten som består av brede økonomiske grupper med investeringer i landbruk (kveg), industri, media, finans, handel- og tjenester. Mens noen av dem trues av den økende innflytelsen narkopenger har i økonomien, er mange av dem en del av den fremvoksende narkoøkonomien. I dag går kokaintransporten fra Colombia til Puerto Lempira og derfra via båt, eller småfly enten via øyene eller innlandsområdene som Olancho og Colón. Disse er områder tradisjonelt dominert av landeiere som først og fremst har drevet med kveg. Mange av disse «rancherne» er i dag involvert i narkohandelen i form av alt fra å gi beskyttelse til å låne ut sine landområder som flystriper. Det hører med til historien at både Manuel Zelaya og dagens president Pepe Lobo er jordeiere fra nettopp Olancho.

Men den aller mest ødeleggende sammenfiltringen er med politi og militære. At honduransk politi og militære er involvert i narkohandel er ikke nytt,  det viste Iran-Contras skandalen fra 1980-tallet med tydelighet. Men igjennom 1990-tallet ble den sivile kontrollen over militære styrket, noe som også begrenset kriminelt handlingsrom.  Etter kuppet er de militære blitt stadig styrket, både fordi de i utgangspunktet var nær alliert med kuppregimet, og fordi det ropes på militært engasjement når kriminalitetsutviklingen blir uhåndterlig for et svakt og korrupt politi. USA har bidratt aktivt til dette: Mens USAs militærassistanse til Latin-Amerika generelt reduseres, øker den i Honduras. Mellom 2009 og 2013 mottok Honduras i rundt 30 millioner dollar i ulike former for militær bistand. Det har også vært en sterk økning av våpeneksport fra USA: I 2011 alene ble det gitt lisens fra kongressen til eksport av militært overvåkningsutstyr til en verdi av 1,323 milliarder dollar, noe som tilsvarer nesten 8 prosent av Honduransk BNP. USA og Honduras’ militære styrker har gjennomført flere felles operasjoner, med sterkt betenkelige menneskerettighetsimplikasjoner. I 2012 førte en av operasjonene til drapet på fire uskyldige. USA støtter også en omfattende politireform som har søkt å renske ut kriminelle fra politiets rekker. Den har imidlertid hatt såpass svake resultater at USA midlertidig stoppet støtten i fjor. Samtidig øker overgrepene fra private sikkerhetsstyrker. I området Bajo Aguán som har vært preget av en langvarig jordkonflikt er nå 60 bønder drept, de fleste av innleide sikkerhetsstyrker.

Spørsmålet er nå hva det forestående presidentvalget vil kunne gjøre med situasjonen. Selv om meningsmålinger ikke er helt til å stole på så er det Xiomara Castro og det tradisjonelle Nasjonale Partiets kandidat Juan Orlando Hernández som ser ut til å ha størst vinnersjanser. Xiomara Castro går til valg på å gå bort fra militarisering og satse på sosiale reformer, fattigdomsreduksjon og nabolagspoliti, mens Hernández, vil etablere en ny 5000-manns militær-politistyrke, og sørge for at alle nabolag har et militær-politi. Castro har støtte i brede sosiale bevegelser, men også arbeidsgiverorganisasjonen ANDI som var en klar støttespiller til kuppet går nå ut og støtter Castro.Så desperat er situasjonen blitt. Spørsmålet hun står overfor er hvorvidt denne brokete koalisjonen kan holde i møtet med de enorme utfordringene som Honduras står overfor og om hun virkelig klarer å skape en fornyelse i politikken, eller om hun faller tilbake til den gamle korrupte politikken som også hennes mann i mange år var en del av.

Det internasjonale samfunn har et klart ansvar her. Det sviktet i en viktig periode etter kuppet da den akutte diplomatiske krisa var løst, og man lot narkostaten få anledning til å befeste seg.  Det har også sviktet i etterkant ettersom menneskerettighetssituasjonen er blitt dramatisk forverret uten at andre aktører enn USA har vist nevneverdig interesse.  Valget den 24. November kan bringe et forsiktig håp om en ny begynnelse, men om det bringer positive endringsaktører til makten vil de trenge all den støtte de kan få for å finne en virkelig løsning på den økonomiske, sosiale, politiske, menneskerettslige og sikkerhetskrisen som det honduranske folk har levd med i flere år. 

En kortversjon av denne er publisert på NRK Ytring: http://www.nrk.no/ytring/fra-_pysjamaskupp_-til-narkostat-1.11373875

Emneord: Narkotikahandel, Presidentvalg, fattigdom, korrupsjon, Honduras Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:32 - Sist endret 12. mai 2017 11:51
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere