Har Santos skapt et frihandelsavtaleverdig Colombia?

I media blir Colombias nye president Juan Manuel Santos gjerne fremstilt som en omvendt Barack Obama: Mens Barack Obama kom til makten ved å love endring og endte opp med å stå for kontinuitet, så kom Juan Manuel Santos til makten ved å love kontinuitet fra forgjengeren Alvaro Uribes regime og endte opp med å skape endring, først og fremst til det bedre. Det har også gitt gode argumenter mot de som har motsatt seg en frihandelsavtale mellom EFTA og Colombia som også Norge er med på. Men på frokostseminaret med Gimena Sánchez i regi av NorLARNet i dag slo det bildet sprekker. Konklusjonen er at forskning på hva som faktisk foregår i Colombia i forhold til menneskerettigheter, arbeidsrettigheter, miljø og overholdelse av internasjonale konvensjoner er viktigere enn noensinne.
Ettermælet til Colombias president Alvaro Uribe (2002-2010)  er omstridt. Blant mange Colombianere er han mannen som stoppet FARCs fremgang i store deler av landet, betydelig reduserte trusselen om kidnappinger og gjorde det trygt å ferdes på veistrekninger man aldri tidligere kunne reise, og skapte økonomisk vekst og arbeidsplasser. Derfor mente 77 prosent av Colombianerne at han hadde gjort en god jobb da han gikk av i 2010.
Bildet vi har av Uribe i Norge er nok mer preget av baksiden av suksesshistorien: At Uribes sikkerhetspolitikk innebar grove menneskerettighetsbrudd, overvåkning av politiske motstandere og praksis som bidro til omfattende drap på menneskerettighetsaktivister, fagforeningsmedlemmer og tilfeldige sivile. De mest kjente sakene er kanskje de 3000 «falsos positivos» - sivile fremstilt som geriljamedlemmer og drept for å sikre forfremmelse og fordeler for individuelle militære og avdelinger i et absurd insentivsystem – og flere titalls drap på fagforeningledere årlig. Man kan legge til skandalen med de 120 medlemmene av Uribes kongresskoalisjon som det ble avdekket hadde paramilitære tilknytninger, og avsløringen av etterretningstjenestens spionasje og sabotasje mot fagforeninger, NGOer, internasjonale organisasjoner, og andre.
Dette har vært blant de viktigste ankepunktene som norske organisasjoner har hatt mot at Norge skal bli med på frihandelsavtalen mellom EFTA og Colombia. I tillegg til statens menneskeovergrep og manglende vilje til å slå ned på andre aktørers (slik som paramilitære styrkers) overgrep, kommer det faktum at transnasjonale selskaper som beskyttes av slike avtaler i seg selv ofte etablerer bånd til ulike lokale sikkerhetsstyrker med frynsete menneskerettighetsrykte.  Den opprinnelige avtalen forhandlet mellom EFTA og Colombia og som Sveits og Liechtenstein allerede har ratifisert, inneholdt ingen bindende forpliktelser når det gjaldt arbeidsrettigheter og miljø. Slik sett var den bakstreversk til og med sammenliknet med den omstridte frihandelsavtalen mellom Colombia og USA. Norge holder imidlertid på å forhandle frem en sideavtale om arbeidsrettigheter som skal være et instrument for overvåkning og videre dialog om arbeidsrettighetsituasjonen.
Det må man si er et fremskritt i forhold til det opprinnelige, selv om man kan påpeke at det er mange år siden USA gikk bort fra modellen om sideavtaler og inkluderte miljø og arbeidsrettigheter som en del av hovedavtalen for å gjøre de juridiske implikasjonene av brudd på miljøreguleringer og arbeidsrettigheter mer omfattende.
Det kan stilles spørsmålstegn ved om en slik sideavtale vil ha noen særlig effekt ettersom Norges økonomiske engasjement i Colombia er forsvinnende lite både når det gjelder handel og investeringer i alle fall sammenliknet med USA. Men det som er helt sikkert er at dersom det skal ha noen betydning er det helt sentralt at rettighetssituasjonen overvåkes av uavhengige aktører, nasjonalt og internasjonalt som kan gi en dypere analyse enn bildet som gis i internasjonale medier.
Seminaret med Gimena Sánchez om hvor forskjellig Santos egentlig er fra Uribe var et viktig bidrag til en slik analyse. Sánchez er den anerkjente menneskerettighets- og solidaritets organisasjonen Washington Office for Latin America (WOLAs) Colombia ansvarlige. Hennes analyse peker på at forskjellene mellom Santos og Uribe kanskje ikke er så store likevel.
I utgangspunktet var det få som trodde at Santos skulle skape store endringer. Som Uribes utvalgte etterfølger og tidligere forsvarsminister i Uribes regjering, var det klart kontinuitet og ikke endring som var det mest slående. Hans bakgrunn er likevel ganske annerledes, som en representant for en urban, moderne konservativ elite, mens Uribe har røtter i den jordeiende eliten. Og det tok ikke lenge før signaler kom om endring: han utnevnte en tidligere fagforeningsaktivist som vise-president (som har vært på nylig Norges besøk), endret menneskerettighetsdiskuersen, vedtok en omfattende lov om erstatning til ofrene for den væpnede konflikten, sørget for å dempe konfliktnivået med nabolandet Venezuela betraktelig, og argumenterte for at narkotrafikkproblemet som er i kjernen av Colombias voldsproblematikk, burde være gjenstand for en ny global dialog om regulering og ikke militarisering.
Men i følge Sánchez bør ikke dette lede oss til å tro at det er blitt gjennomgripende og vedvarende endringer. Noen av endringene mener hun er ledd i en opportunistisk politikk for å sørge for ratifisering av frihandelsavtalen med USA, og de vil ikke følges opp nå som denne er i boks. Og hun mener at regjeringen fremdeles prøver å dekke over omfattende vold i regi av FARC så vel som de mange paramilitære gruppene som eksisterer på tross av at regjeringens fornektelse av deres eksistens. Fagforeningsaktivister blir utsatt for omfattende trusler og drap.
Noen i publikum syntes hennes visjon var i svarteste laget og pekte på blant annet faktiske fremskritt for ofrene for den interne konflikten.
Spørsmålet for oss er om dette bør lede til avvisning av frihandelsavtalen eller ikke. Det ser nå ut som det er svært sannsynlig at den blir vedtatt i Stortinget. Derfor må man sette alt inn på å få til en god sideavtale om arbeidsrettigheter. Men uansett hvordan den blir utformet vil den bli lite verd om den ikke følges opp med nøye overvåkning av situasjonen av fagforeninger, NGOer og forskere, lokalt og internasjonalt.  At Norge la ned ambassaden i Colombia i fjor er et dårlig signal i forholdt til å følge situasjonen internt nøye. Da blir det desto viktigere at man sørger for å etablere og styrke de andre kanalene man har til god informasjon om hva som foregår og ikke bare stoler på statlige kanaler. .
Emneord: konflikt, Frihandel, Colombia, menneskerettigheter, fagforeninger Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:31 - Sist endret 28. okt. 2016 10:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere