Fordeling og fred i Latin-Amerika: hva slags rolle kan Norge spille?

I forrige uke sprakk nyheten om at Norge på ny skal være megler i en av Latin-Amerikas blodige og langvarige konflikter. Mens forberedelsene til det intensiveres i høye diplomatiske sirkler, blir neste NorLARNet seminar viet til en diskusjon av alle Latin-Amerikas konflikters mor; den dype sosiale og økonomiske ulikheten.
Spørsmålene som stilles en ny rapport av Augusto Varas og Carlos Fortín om ulikhet og bistand in Latin-Amerika har stor betydning for Norges fremtidige politikk i forhold til Latin-Amerika, og også vår troverdighet som fremtidig fredsmegler. Spørsmålene i denne rapporten som vi skal debattere på NorLARNet-NOREF seminaret på fredag er hva som har skjedd med ulikheten i Latin-Amerika de siste ti årene, hva som kan gjøres for å redusere ulikhet, og hvorvidt bistand kan redusere ulikhet. For Latin-Amerika er de to første spørsmålene klart viktigst, og de henger nøye sammen. Det er mye som skiller de ulike venstrebevegelsene som er kommet til makten i Latin-Amerika de siste 14 årene, men de har det til felles at reduksjon i ulikhet var en av deres viktigste målsetninger. Det er derfor naturlig at de blir målt ved hvorvidt de har oppnådd det. Og mye peker i riktig retning. Fattigdommen har gått dramatisk ned i Latin-Amerika siden toppen på begynnelsen av 1990-tallet. Inntektsulikhet blir ikke målt så ofte so fattigdom, siden det fordrer at man faktisk også får en oversikt over hva de rikeste tjener. Men de meste pålitelige sammenliknende studiene[1] viser at ulikheten også har gått betydelig ned det siste tiåret, uten at Latin-Amerikas posisjon som verdensledende i ulikhet er truet av den grunn. Spørsmålet er hvorfor den har gått ned. De viktigste faktorene her synes å ha vært sosiale programmer og fattigdomsreduksjonstiltak og generelt bedret utdanning som har gjort at flere har kvalifisert seg til det formelle arbeidsmarkedet og dermed kunnet dra nytte av den økonomiske veksten det siste tiåret som har skapt mange nye arbeidsplasser. Det er kanskje litt skuffende at omfordeling via skatteseddelen ikke synes å ha hatt så mye å si, med enkelte hederlige unntak. Det er skuffende spesielt sett i lys av forskningsfunn som viser at forskjellen i ulikhet før skatt mellom Europa og Latin-Amerika egentlig ikke er så veldig stor. Det er omfordelingen via skatteseddelen som gjør at Europa har så mye lavere ulikhet.
Så kan man spørre seg om hvorfor venstreregimene ikke har lagt vekt på det i større grad. Basert på kjennskap til situasjonen i en håndfull land i Latin-Amerika, tør jeg påstå at gjennomføre reformer av skattesystemet som innebærer en mer progressiv inntektsskatt, er det absolutt vanskeligste en regjering kan prøve seg på i kontekster der økonomiske og politiske eliter i mange år har sammenfalt. Da er det lettere å innføre sosiale programmer finansiert ved hjelp av økende inntekter fra salg av naturressurser. Disse inntektene har økt både som følge av økte priser og etterspørsel på verdensmarkedet, og fordi myndighetene ved ulike ordninger nå får en større andel av inntektene. 
Erfaringene fra de siste ti årene viser også at ulikhetene har sunket både i høyre- og venstrestyrte land, men noe mer i de venstrestyrte. Det er det flere grunner til. Mange har innført mer omfattende sosiale programmer. Men det viser seg også at noen av de venstrestyrte landene i utgangspunktet hadde lavere ulikhet enn de andre; så som Venezuela og Argentina, og der skjevhetene historisk sett har vært mindre er det lettere å komme tilbake til det nivået etter en periode med ulikhetsøkning slik man så fra midten av 1980-tallet til begynnelsen av 2000-tallet.
Men uansett hvordan man ser på tallene, så kommer man ikke unna at ulikheten i Latin-Amerika er enorm og at man må stadig søke etter nye måter å redusere den på. Og der er debatten i Latin-Amerika nå. Mens vi denne uka har forsøkt å fordøye nyheten om fredsforhandlinger i Colombia og Norges rolle i dem, var ledende forskere og politikkutøvere samlet i El Salvador på årsmøtet i den økonomiske kommisjonen for Latin-Amerika (CEPAL) blant annet for å diskutere den nye rapporten: Strukturelle endringer for likhet: en integrert tilnærming til utvikling. Det er en oppfølging av rapporten fra 2010 som het: Tid for likhet: forskjeller å minske, veier å gå. Her blir det lagt vekt på at Latin-Amerika står i en unik posisjon i dag for å gjøre noe med den historiske ulikheten, og at for å gjøre det må man få til strukturelle endringer på flere fronter: i utdanning, produksjonsapparatet, i velferdsregimene, i skattesystemene. Det fordrer at staten spiller en større rolle i utviklingen ved å fremme investeringer, vekst, regulering og omfordeling.
Spørsmålet er hvorvidt det finnes politisk vilje til det. Og det er her etter min mening spørsmålet om hva slags rolle bistandsaktører, heriblant Norge, kan spille, bør komme inn. Mange har argumentert for at bistand til Latin-Amerika bør kuttes siden Latin-Amerikas problem ikke er fattigdom men ulikhet. Det er ikke helt sant for alle landene, men i store trekk er dette en mellominntekts-region og ikke en lavinntektsregion. Argumentet er underbygd av blant annet Kalle Moene & co sin «gnierindeks» som viser at latinamerikanske høyinntektsgrupper er blant verdens gjerrigste når vi ser på hvor mye som overføres internt fra de rike til de fattige. Konklusjonen er: disse landene bør kunne klare å hamle opp med sine fattigdomsproblemer selv; de trenger ikke vår hjelp.
Problemet er bare at mange latinamerikanere verken har et ulikhetsproblem eller et fattigdomsproblem, rett og slett fordi det ikke rammer dem. Derimot har de kanskje et «sikkerhetsproblem» pga. kriminalitet, eller et «stabilitetsproblem» pga. politiske omskiftninger og urolighet. Mens begge opprinnelig blant annet kan føres tilbake til fattigdom og ulikhet, så vil tiltakene som er foretrukket først og fremst trekke viktige ressurser bort fra fattigdomsbekjempelse og omfordeling. Derfor legger CEPAL nå avgjørende vekt på å «bygge omfordelingskoalisjoner»: etablere politiske koalisjoner som kan gjøre det mulig å få igjennom viktige politikkendringer for å redusere ulikheten. Og selv om disse koalisjonene først og fremst er nasjonale, er internasjonale støttespillere av avgjørende betydning, særlig i landene der slike «omfordelingskoalisjoner» står svakt.
Jeg har personlig aldri helt forstått hvorfor det skal være mer etisk forsvarlig eller strategisk lurt å bidra til å hjelpe en person som lever i vedvarende, ytterste fattigdom i Kongo enn en som er i tilsvarende situasjon i Honduras, basert på at honduraneren vil være omgitt av større grad av rikdom som han eller hun aldri vil få tilgang til. Derimot skjønner jeg argumentet som vår utenriksminister repeterer til det kjedsommelige at Norge skal gjøre en innsats der vi kan «gjøre en forskjell». Det betyr i denne sammenhengen at det vi har en mulighet til å støtte en «omfordelingskoalisjon» og på den måten være med på å redusere ulikheten, så vil det være en langt mer effektiv bistand enn å pumpe budsjettstøtte inn i et korrupt statsapparat i et av verdens fattigste land.
Og her er vi tilbake til Colombia. Colombia konflikten er utrolig komplisert, med mange ulike interesser og politiske spill som jeg ikke har noen som helst oversikt over. Det er allment akseptert at FARC ikke bare er en kommunistgerilja, men først og fremst en narkotrafikk organisasjon. Likevel bør man vel ikke helt miste synet av at utgangspunktet for Colombia konflikten, som for så mange andre konflikter i regionen, var ulikhet – i fordeling av jord, inntekter, og innflytelsesmuligheter. Colombia innehar den høyt hengende men ikke særlige prestisjefylte førsteplassen blant de latinamerikanske landene når det gjelder ulikhet. Og for å få en varig fred så må man komme frem til avtaler som kan ha reelle muligheter for å redusere den. Norge har et visst internasjonalt renommé som fredsmekler, men også som en nasjon av historisk lav ulikhet. Hvis man i Latin-Amerika kunne spille en rolle ikke bare som fredsmekler men også som en viktig del av en «omfordelingskoalisjon» som kunne trekke på eksempler både fra vår del av verden, men kanskje viktigst: de mange nylige eksemplene fra Latin-Amerika selv, for å sørge for en varig omfordeling, så vil man ha ytt viktige bidrag til virkelig fred.
 
 
[1] Nora Lustig and Luis F- Lopez-Calva (2011), The Decline in Inequality in Latin America: How Much, Since When and Why, Luis López Calva and Nora Lustig (2009), Declining iinequality in Latin America: A decade of progress? United Nations Development Programme and the Brookins Institution, Andrea Giovanni Cornia (2010), Income distribution under Latin America’s New Left Regimes, Journal of Human Development and Capabilities, Vol. 11, No. 1, February 2010, pp. 85-114. Se benedicte Bull (2010), En versting i ferd med å skikke seg, Minerva (4:2010), p. 42.49 for en diskusjon av flere av disse studiene.
Emneord: ulikhet, fredsforhandlinger, Venezuela, Argentina, Honduras, fattigdomsreduksjon, El Salvador, struktuendringer Av Benedicte Bull
Publisert 7. aug. 2015 11:31 - Sist endret 28. okt. 2016 10:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere