Et lite mirakel og et forslag til Oslo Freedom Forum

De siste to månedene har det tilsynelatende skjedd et lite mirakel i El Salvador. Antall drap er redusert med 75 prosent. Den 14. April hadde El Salvador sin første drapsfrie dag på – ingen vet hvor lenge. Og det var ikke fordi alle drapsmenn plutselig hadde bestemt seg for å ta en fridag, men som et resultat av en ny strategi for å få ned volden. Siden vold og kriminalitet sansynligvis er den største begrensningen på folks frihet for de fleste mennesker i Latin-Amerika burde vi her har soleklare kandidater til neste års Oslo Freedom Forum.

Dette lille mirakelet har skjedd i landet som har ligget nær verdenstoppen i drap i mange år, og særlig drap på unge menn. Og mirakelet har skjedd mens resten av det nordlige Latin-Amerika desperat og hittil resultatløst kjemper mot organisert kriminalitet og skyhøye drapstall. Som i alle de spesielt voldsrammede landene (Honduras, El Salvador, Venezuela og Guatemala ligger på toppen) er årsakene både den regionale narkotrafikken og spesifikke lokale forhold. I El Salvador har den lokale konteksten vært preget fremveksten av ungdomsgjenger i en post-konfliktsituasjon, som en følge av omfattende sosial oppløsning, rikelig tilgang på våpen, deportasjon av salvadoranske ungdommer fra USA og deres møte med gjenværende dødsskvadroner fra borgerkrigen, og manglende jobb og utdanningsmuligheter for marginalisert ungdom. Krigen som har vært ført mellom konkurrerende gjenger har bidratt til et jevnt høyt voldsnivå siden midten av 1990-tallet, og den senere tiden har det vært etablert koblinger til Mexicanske karteller, selv om hva slags type koblinger det dreier seg om er ganske uklart.

Tidligere har man forsøkt seg på både «mano dura» og «super mano dura»: forbud mot gjengmedlemsskap, militære styrker i gatene og andre tiltak som skulle møte hardt med hard. Nå har man til forskjell forsøkt seg på en sammensatt tilnærming: I mars ble det etablert en spesiell «anti-gjeng enhet» i politiet med vekt på etterretning, samtidig med program for å få risiko-ungdom inn i arbeidslivet og styrkning av rettsapparatet for å få fengslet ledere. Men de fleste av disse tingene har vært prøvd før. Det som har hatt den store effekten nå er at regjeringen har lagt til rette for en «fredsavtale» mellom de to store gjengene Mara Salvatrucha og Barrio 18, hjulpet frem av den katolske biskopen Fabio Colindres sammen med tidligere gerilja leder, nå forretningsmann og politisk rådgiver Raúl Mijango. Den innebar flytting av et 30-talls innsatte gjengledere til bedre soningsforhold mot at gjengene stoppet drapsbølgen. Etter inngåelsen av denne avtalen falt først antall drap med rundt 60 prosent fra 13-14 om dagen til rundt 9 i mars, og reduksjonen fortsatte i april da gjennomsnittet falt til rundt 6. Flere hundre liv er blitt spart i løpet av de rundt to månedene avtalen har vært gjeldene. Nå lover gjengene at de også skal stoppe den omfattende volden på skolene om regjeringen bidrar til å skaffe gjengmedlemmer lovlig arbeid.

Det er mange spørsmål som melder seg: Hva er det som har gjort dette mulig? Og kan det vare? Mijango svarer på det første at situasjonen var blitt så ekstrem at gjengene nå så dette som en bedre utvei enn å fortsette i samme spor. Gjengmedlemmene lever som i en krig, og som i alle kriger er et menneskeliv lite verd: man lever med vissheten om at ens eget kan ta slutt raskt, og det koster lite å ta et annet. Krigstrettheten hadde satt inn og man innså at dette var en krig uten ende. Det kan selvsagt være mange andre årsaker som vi ikke får vite om, men Mijangos beskrivelse av situasjonen setter helt klart feiringen av fredsavtalen i 1992 i et nytt perspektiv ettersom deler av befolkningen fremdeles har opplevd å være i krig.

Skepsisen er stor og kritikkene mange: forsvinninger, pengeutpressing og voldtekter har holdt seg på et høyt nivå mens drapene er blitt redusert. Mange mener også det er feil å «premiere» kriminelle med jobber og bedre soningsforhold, og at bare det å gå i dialog med kriminelle er en falitterklæring. 

Det finnes nok ingen tryllemedisin i slike situasjoner, og det er helt sikkert mye vanlige avislesere ikke har fått vite om det som foregår, men det som har skjedd i El Salvador er likevel oppsiktsvekkende. Jeg vet ikke om noen annen avtale i formell «fredstid» som har skapt en 75 prosents reduksjon i antall drap i løpet av to måneder. Likevel har det fått null oppmerksomhet i norske medier, mens brasiliansk politis utrenskning av narkobander i favelaene i fjor ble slått stort opp.

Om det viser seg at man med dette klarer å skape en tryggere situasjon for salvadoranere i utsatte områder, har vi her flere soleklare kandidater til Oslo Freedom Forum til neste år. Vold og kriminalitet er sannsynligvis det som i størst grad begrenser folks frihet i Latin-Amerika:  Det begrenser åpenbart bevegelsesfriheten i områder der folk i realiteten (eller formelt som et tiltak mot kriminalitet) har portforbud etter mørkets frembrudd, og der de som har bil kjører de minste strekninger fordi det er for farlig å gå på gata også i dagslys. Det begrenser ytringsfrihet og pressefrihet, noe som de groteske journalistdrapene særlig i Mexico og Honduras burde være gode nok eksempler på. Det begrenser forsamlingsfriheten der folk ikke tør å gå ut av døren for å delta i nabolagsforsamlinger eller folkemøter fordi det innebærer å bevege seg utendørs og dermed utsette seg for risiko. Konsekvensene er åpenbare for demokrati, økonomisk utvikling, folks fysiske og mentale helse og mye mer. Monseñor Fabio Colindres børderfor være en åpenbar kandidat til neste års forum om man mener alvor med tittelen: at dette skal handle om frihet, og ikke bare om formelle politiske og sivile rettigheter.

Emneord: frihet, vold, Guatemala, Mexico, El Salvador, Venezuela, Kriminalitetsbekjempelse, Honduras Av Benedicte Bull
Publisert 7. mai 2012 08:53 - Sist endret 28. okt. 2016 10:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere