Et kunnskapsparadoks sett fra Latin-Amerika diplomatiets sidelinje

De siste ukene har vært fylt av hektisk konferanse- og nettverksvirksomhet for latinamerikanistene. Først Latin American Studies Association (LASA) konferanse i Puerto Rico, så Nordisk Latin Amerika Nettverk-konferanse (NOLAN) i Helsinki, og for vår del, Cuba-seminar og møte med noen av deltakerne på Oslo Forum (ikke å forveksle med Oslo Freedom Forum!) og besøk fra CLACSO. Til sammen sitter jeg igjen med to inntrykk som byr på et stort paradoks.

Det ene inntrykket er at det norske Latin-Amerika miljøet er styrket betydelig de siste årene. Flere Norges-baserte Latin-Amerika forskere blir lagt merke til utenfor landets grenser, og det er en stor interesse for hva vi studerer og skriver her oppe i utkanten.  I de akademiske miljøene i Latin-Amerika blir også Norges diplomatiske virke i regionen oppfattet som kunnskapsbasert, solid, og av og til også modig og kreativt. Selvsagt er det spesielt Cuba og Colombia-politikken som omtales slik for tiden, men også andre initiativer.

Det andre inntrykket er at alt peker mot at bevilgningene til kunnskapsstrategien som ble etablert under den første fød-grønne Stoltenberg-regjeringen for blant annet å støtte opp under nye initiativ i regionen, går mørke tider i møte. Med andre ord: nå som kunnskapsstrategien virkelig begynner å bære frukter, står den i fare for å bli avviklet. Det betyr at mye av det som er bygget opp kan forsvinne i løpet av relativt kort tid. Samtidig kuttes Latin-Amerika bevilgningen generelt til beinet.

NorLARnet har det siste året innledet et samarbeid med Det latinamerikanske rådet for samfunnsvitenskap (Consejo Latinoamericano de Ciencias Sociales – CLACSO).  På CLACSOs oppfordring er vi nå i ferd med å redigere en bok om norsk samfunnsforskning om Latin-Amerika, med bidragsytere fra mange ulike fagfelt som jobber med Latin-Amerika. Arbeidet har både gitt et innblikk bredden av norsk Latin-Amerika forskning, og de veldig tidlige arbeidene. Kapittelet jeg skriver selv handler om norsk utviklingsforskning om Latin-Amerika. Og det er bare å slå det fast: det har skjedd utrolig mye fra Latin-Amerika forskningens spede begynnelse på 1970-tallet til i dag. De helt tidlige publikasjonene var ekstremt politisert, svært forenklede og langt mer preget av hjemlige debatter enn inngående forståelse av utviklingstrekk i Latin-Amerika.  

I dag har vi internasjonalt anerkjente Latin-Amerika forskere innen flere felt: menneskerettigheter og overgangsjustis, demokrati, naturressursforvaltning, klima og miljø, bare for å nevne noen. Bare de siste par ukene er det kommet to bøker av høyt akademisk nivå fra norske Latin-Amerika forskere: Contested Powers : The Politics of Energy and Development in Latin America av John-Andrew McNeish, Axel Borchgrevink og Owen Logan: og After Violence: Transitional Justice, Peace, and Democracy, av Elin Skaar, Camila Gianella Malca, Trine Eide. Både på NOLAN og LASA fikk vi se mange andre bidrag fra Norges-baserte forskere, som kanskje først og fremst er kjent ved at de samarbeider tett internasjonalt og publiserer i kvalitetstidskrift og forlag. At de bor og arbeider i Norge fremstår i den sammenhengen som ganske uvesentlig. Men helt underordnet er det ikke. Som forskere er vi selvsagt mest opptatt av å bidra til internasjonal kunnskapsgenerering, men vi har også en rolle når det gjelder å bidra til samfunnsdebatten og til å sørge for at politikk-beslutninger blir tatt på mest mulig solid grunnlag.

At norsk Latin-Amerika forskning både er blitt bredere og bedre beror selvsagt på at samfunnsvitenskapen i seg selv har utviklet seg enormt, både generelt og i Norge og Latin-Amerika spesielt. Men det er helt klart også et resultat av det har vært satset på Latin-Amerika forskning de siste 7-8 årene. Uten Forskningsrådets Latin-Amerika program tror jeg ingen av de nevnte publikasjonene ville blitt til. Og det finnes mange, mange fler eksempler.

Man kan sikkert spørre seg: Javel, men hva skal egentlig med forskning på en region som ikke utgjør noen trussel for Norge eller noe åpenbart økonomisk interesseområde, i en verden preget av terror, klimaendringer og flyktningekatastrofer? Har vi råd til studier av dialekter i Costa Rica når millioner av syriske flyktninger trenger hjelp?

Mitt svar på det er at kanskje særlig i en slik situasjon kan vi ikke la være. I en verden som ser ut til å bli mer kaotisk og polarisert på samme tid trenger man forskning for å gi nyanser, se ting fra ulike sider, se bortenfor inngrodde stereotypier og fastlåste mulighetsstrukturer. Vi trenger kunnskapsbaserte blikk på verden med utgangspunkt i dialog mellom forskere i ulike deler av verden.

Og – om vi er heldige - så kan vi slumpe til å lære litt om oss selv også. En av de Cubanske forskerne som var her i forrige uke svarte slik på spørsmålet om nytten av en workshop i Norge der man både diskuterte økonomisk og politisk utvikling på Cuba, i Skandinavia og Vietnam: «Jeg lærer mest om Cuba når jeg reiser til andre land. Det er bare ved å lære om alternative utviklingsveier at vi forstår hvordan vi selv kan komme videre, hva som må endres og hva som må bevares».  Det samme gjelder forhåpentligvis oss selv.

 

Emneord: Cuba, Finland, Norge, Perto Rico, forskning Av Benedicte Bull
Publisert 21. juni 2015 21:53 - Sist endret 22. feb. 2018 15:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere