En ny venstrevind i Mellom-Amerika?

Mens flere av de såkalte venstreregimene i Sør-Amerika sliter, feier det tilsynelatende en ny venstrevind over Mellom-Amerika. I løpet av en måned har venstrepartiet Frente Farabundo Marti para la Liberacion Nacional (FMLN) vunnet direkte regjeringsmakt i El Salvador og Partido Accion Ciudadana (PAC) har vunnet sitt første presidentvalg i Costa Rica. Men etter å ha tilbragt siste uka sammen med ulike eksperter fra regionen ser virkeligheten langt mer kompleks ut. Viktigere enn ideologiske merkelapper er hvordan regjeringene i regionen forholder seg til tre aktører: legal kapital (næringslivet), illegal kapital (organisert kriminalitet) og USA. Og her er det så store forskjeller at det er fristende å parafrasere Ludvig i Flåklypa: Nå blåser det venstrevind fra alle kanter.

For en måned siden fikk El Salvador sin andre venstreorienterte regjering da den gamle geriljakommandanten Salvador Sánchez Ceren dro en knepen seier i presidentvalgets andre runde mot kandidaten fra høyrepartiet som satt ved makten i 17 år (1992-2009), ARENA. Mens det store skiftet kom i 2009 da Mauricio Funes vant valget med FMLNs støtte, så er det helt klart at det er noe annet å ha en regjering utgått av det som ikke bare er Mellom-Amerikas sterkeste venstreparti, men for øyeblikket sannsynligvis Mellom-Amerikas sterkeste politiske parti.

Forrige søndag vant så Luis Guilermo Solis fra PAC andre valgomgang i Costa Rica. Det var forventet ettersom hans konkurrent hadde innsett nederlaget for lengst og droppet sluttspurten i valgkampen. Dermed er Partido Liberación Nacional (PLN) s vært det statsbærende partiet siden borgerkrigen i 1948, ute etter åtte år ved makten.

Men man skal likevel være forsiktig med å konkludere med at valget av Sánchez Ceren og Solís betyr at det er en voldsom venstredreining i emning i Mellom-Amerika. Som den costarricanske sosiologen Carlos Sojo kommenterte, så ville hans landsmenn heller stemt frem Jose Maria Villalta fra det relativt nyetablerte Frente Amplio om de virkelig ønsket en venstredreining.Snarere ser vi en befolkning som i økende grad stiller spørsmålstegn ved politiske eliter og institusjoner. I El Salvador har FMLN helt klart en sterk gruppe av kjernevelgere, men det som ble tungen på vektskålen var alle de som fryktet å få tilbake en korrupt og elitistisk høyreside, som de siste fire årene også har vært splittet mellom, ARENA, og utbryterpartiet GANA, og drevet skittentøysvasken sin offentlig. I Costa Rica begynte tilliten til politikerne å synke etter PLNs nyliberale transformasjon fra slutten av 1980-tallet som mange så på som et stort svik mot tiårs arbeid for å bygge ut en sosialt orientert «utviklingsstat» i det som lenge var Mellom-Amerikas demokratiske oase. Den sank videre etter en lang rekke korrupsjonsskandaler i det kristendemokratiske partiet (PUSC) tidlig på 2000-tallet. Men tilliten stupte ikke for alvor før under siste presidentperiode på grunn av korrupsjon og politisk kløneri. (Som for eksempel at president Laura Chinchilla lot seg frakte til et privat bryllup i flyet til en Colombiansk narkobaron). Sånt har tatt oppmerksomheten bort fra at Costa Rica faktisk har hatt en relativt god økonomisk vekst, synkende kriminalitetsrater, og betydelige forbedringer i utdanningssystemet. Heller ikke Funes-regjeringen har fått mye kreditt for det man faktisk fikk til, som å redusere fattigdom, og matsikkerhet i en situasjon med lav økonomisk vekst på grunn av avhengighet til USA og «investeringsboikott» fra næringslivet. 

Spørsmålet er hvorvidt de nye regjeringene vil klare å gjenreise tilliten og hva de kommer til å gjøre for å få det til. Det vil avhenge av for det første av hvordan de forholder seg til næringslivet og privat kapital. Alle landene i Mellom-Amerika er med i frihandelsavtalen med USA (DR-CATA) og har først en markedsorientert politikk på mange områder siden slutten av 1980-tallet, selv om det er mange unntak. Hvis man ser på absolutte tall på sosiale utgifter, statlig regulering og deltakelse i økonomien, er det fremdeles i Costa Rica  vi finner flest unntak, på tross av den massive kritikken mot den nyliberale politikken ført der. Men må tross av denne markedsorienterte politikken har man et næringsliv som er helt avhengig av staten for å overleve: mange bygger sin virksomhet først og fremst på kontrakter med staten, alle er avhengig av at staten bygger ut infrastruktur og tjenester for å overleve, men få vil betale skatt. I Honduras har man gått lengst i å imøtekomme det, der man nå er i ferd med å etablere frisoner som vil bli helt unntatt ikke bare skatt, men alle statlige reguleringer. Man skal lete lenge etter mer direkte eksempler på undergraving av statlige autoritet og legitimitet med en regjerings velsignelse. Løsningen som man har funnet i Nicaragua er å gå i en allianse med næringslivet. Med god økonomisk hjelp fra Venezuela har staten under Ortega satt i gang så mange prosjekter og blitt så interessant for næringslivet at man har funnet seg i å være underlagt en tidligere geriljakommandant. Det ser ut som FMLN nå våger seg inn på samme linje i El Salvador. Den påtroppende regjeringen har brukt ukene som har gått siden presidentvalget til å starte en dialog med høyresiden og næringslivet for å unngå boikotten som Funes regjeringen måtte forholde seg til. Det kan godt være fornuftig, men det var samtidig ganske rart å høre tidligere Comandante Guillermo Rodríguez, nå fremtidig visepresident, Oscar Ortiz, på et seminar om den politiske fremtiden i Mellom-Ameirka, snakke varmt om samarbeidet med storkapitalen. Mellomamerikansk samfunnsvitenskap sin store høvding Edelberto Torres-Rivas kommenterte at forholdet til næringslivet alltid har skilt Nicaraguansk og El Salvadoransk venstreside: han mente at grunnen til at revolusjonen aldri ble gjennomført i EL Salvador var at FMLN begynte å drepe næringslivsledere, mens FSLN i Nicaragua gikk i allianse med flere av dem som var like anti-Somoza som dem selv. Om FMLN klarer å få næringslivet over på sin side etter så mange år først i konvensjonell så i verbal krig, blir et av de viktigste spørsmålene fremover.  

Mens man snakker om en mulig ‘nicaraguanisering’ av El Salvador, snakker man om en ‘guatemalisering’ av Costaricansk politikk. Med det mener man en svekkelse av politiske partier og en bevegelse mot en politisk situasjon der penger og makt er målet med politikken, mens ideologi og politiske standpunkt diskutert i fellesskap kan hestehandles bort når som helst. I Guatemala, har det også gått sammen med et ekstremt antall kongress representanter som hopper mellom partier. I en slik politisk kontekst ligger veien åpen for organisert kriminalitet til å kjøpe seg politisk kontroll og innflytelse og det skjer også i stor stil, særlig i Guatemala og Honduras. Mens svake partier åpner for en slik innflytelse, så svekkes ideologier og viljen og muligheten til å bygge opp en stat med evne til å gjennomføre politikk til et felles beste ytterligere når organisert kriminalitet først har fått grepet. I både Honduras og Guatemala ser vi en kriminalisering av politikken og stadig mer utviskede skiller mellom legale og illegale eliter. Kampen mot en slik utvikling må stå på toppen av agendaen for alle regjeringene i regionen. Uten det vil ingen regjering ha noen mulighet til å gjennomføre reformer, om det er høyre eller venstreorienterte.

Men det er en tredje begrensing som ikke man skal glemme. Mens Sør-Amerika har kommet langt i retning av uavhengighet fra USA i utenriks og utviklingspolitikk, er det åpenbart at den gamle hegemonen ikke har tenkt å gi slipp på Mellom-Amerika. USAs politikk har på mange måter er blitt mer sofistikert enn tidligere. Men siste uka har jeg snakket med tidligere og nåværende rejgeringsmedlemmer i regionen som kan fortelle om en uendelighet av metoder USA bruker for å begrense det politiske spillerommet til Mellom-Amerika. Samtidig bruker høyresiden i mellomamerikanske land store summer på å drive lobbyvirksomhet i den Amerikanske kongressen for å sikre seg allierte. Dette kommer ikke som noen overraskelse på noen i Mellom-Amerika, men er likevel lett å glemme når verdens øyne er rettet mot Kinas innflytelse og Brasils økende lederskap. Og ironisk nok kan jerngrepet blir enda strammere om Venezuela svekkes etter den siste tidens protester, vold og økonomiske problemer. Det er ingen hemmelighet at USAs åpenhet overfor for eksempel Funes-regjeringen i El Salvador var motivert ut i fra ønsket  fra det Hvite Hus (om ikke like hjertelig fra Pentagon og Kongressen) om å støtte en moderat venstreside i Latin-Amerika som motvekt til Chavismens innflytelse. Om Chavismen ikke lenger sees på som en trussel, kan også viljen til å skape et rom for sentrum-venstre reduseres.

Til sammen bidrar disse faktorene til at uansett hvem som sitter ved makten i Mellom-Amerika så er spillerommet lite og kløkten som å brukes må bli desto større. For oss i akademia er det nærliggende å håpe på at historieprofessor Solís kan klare brasene: der snakkes det om at det ikke er PAC som har vunnet valget men Universidad de Costa Rica (UCR) og jeg håper å få se flere kolleger som ministre. Det som gir grunn til håp i El Salvador er noe ganske annet: det er det utrolige folkelige engasjementet og entusiasmen som fremdeles finnes på tross av vold, korrupsjon og fattigdom, uten at det går på bekostning av verdsettelsen av kunnskap. Jeg har hatt privilegiet å være med på å etablere et nytt forskningsinstitutt, INCIDE (Instituto Centroamericano para el Desarrollo y el Cambio Social) som en del av en slags internasjonal referansegruppe. INCIDE søker å samle krefter innen samfunnsvitenskapene i hele Mellom-Amerika for å bidra til en mer kunnskapsbasert og fremtidsrettet politikk. Til lanseringsseminaret i San Salvador kom det innpå 500 personer – gamle og unge, men mest unge – fra hele El Salvador, som stilte spørsmål og krevde svar.

Stilt overfor et sånt engasjement blir man nesten litt pinlig berør når man blir spurt om hvordan å få til et bedre demokrati, som om en såkalt «ekspert» skulle ha noe bedre svar på det enn dem. Men jeg tror at vi som eksterne aktører som tross alt bærer bagasjen fra det norske sosialdemokratiet med oss har noe å bidra med. Først og fremst kan vi vise at kapitalisme ikke er én utviklingsmodell eller måte å organisere økonomien på, men at det finnes mange typer kapitalisme, med større eller mindre muligheter for sosial inklusjon. For det andre kan vi være med å fylle det enorme hullet som en utmagring av samfunnsvitenskapene har skapt over de seneste årene med å jobbe sammen med det som er igjen av gode samfunnsforskere. Uten at man har en god forståelse av hva som skjer i samfunnet, så kan man heller ikke konfrontere problemene på en god måte.  

Emneord: El Salvador, kapitalisme, Honduras, Demokrati, Nicaragua, Costa Rica, Guatemala, utvikling Av Benedicte Bull
Publisert 13. apr. 2014 09:25 - Sist endret 7. aug. 2015 11:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere