En historisk dom for Guatemala, menneskerettigheter og kampen mot straffefrihet

Det har vært en historisk natt for Guatemala, for Latin-Amerika og for urfolk- og menneskerettighetsforkjempere i hele verden. Dommen mot Efrain Rios Montt for folkemord og forbrytelser mot menneskeheten, straffet med henholdsvis 50 og 30 års fengsel, som falt i natt, er den første i sitt slag. Aldri før er en statsleder blitt dømt for folkemord i en rettsal i sitt eget land. Selv om det er mange som har fulgt rettsaken og forberedelsene til den langt mer detaljert enn jeg har, er det umulig å ikke skrive om det etter den gripende times-lange opplesningen av dommen, som begynte rundt midnatt, norsk tid.

 

Da dommer Jazmin Barrios begynte å lese opp dommen var det en spenning i salen som kunne føles på denne siden på tross av den litt dårlige live-overføringen. Det var tilløp til avbrytelser før hun gjenopprettet disiplinen, og beordret at ingen fikk forlate salen før hele dommen var lest opp.  Gjennomgangen av de systematiske grusomhetene som Maya Ixil befolkningen ble utsatt for under Rios Montts regjeringstid fra 1982-1983, var ikke nytt for noen som hadde fulgt ukene med hjerteskjærende vitnesbyrd fra vitnene i saken, eller som har lest Guatemalas historie eller sett filmer som Granito. Men det gjorde likevel sterkt inntrykk da det ble lest opp med skjelvende stemme av dommer Barrios.

Det ble ganske raskt klart at det gikk mot å erklære drapet på 1771 medlemmer av Maya Ixil-befolkningen (som i følge dommeren utgjorde ca. 5 prosent av den totale Ixil-befolkningen) for et folkemord.  Argumentet var ikke bare at man systematisk hadde drept og torturert menn, kvinner og barn på det mest groteske vis, men at man hadde gått bevisst til verks for å utslette Maya Ixil-kulturen. Det skjedde blant annet ved å tvinge de gjenlevende til å slutte å kle seg i sine tradisjonelle klær, og å tvinge folk på flukt fra sine tradisjonelle områder, der mange døde av sult og sykdommer. Motivasjonen var å fjerne det påståtte grunnlaget for geriljabevegelsen, men metoden var systematisk å forsøke å utrydde et folkeslag og en kultur.

Kanskje var det som gjorde aller mest inntrykk, utredningen om hvordan man hadde utpekt kvinner som hovedmål for grusomhetene, som bærere av liv og dermed videreføring av Ixil kulturen. Kvinner ble voldtatt, gravide fanget og foster drept. Samtidig stod Rios Montt for etableringen av de såkalte lokale sivile forsvarspatruljene hvor unge gutter ble tvangsrekruttert for å overvåke og undertrykke sine egne.

Det tok lengre tid før det ble konkludert med at Rios Montt, som øverste sjef for de militære styrkene og staten, var informert og samtykket i strategien. Indisiene har vært overveldende og tilgjengelige for enhver i en årrekke. Likevel erklærte Rios Montt seg uskyldig og påstod at han ikke hadde gitt ordre om noen av grusomhetene som ble begått. Disse påstandene ble systematisk avvist, og det ble bevist at strategien var diskutert og kjent på øverste hold.  Litt før klokken 1 falt dermed dommen at Rios Montt var skyldig i folkemord, og noe senere kom også dommen for forbrytelser mot menneskeheten. Rios Montts etterretningssjef  José Mauricio Rodríguez Sánchez ble frifunnet fordi man ikke fant grunnlag for å si at han hadde ansvaret for ugjerningene.

Det viktigste var likevel uansett at Rios Montt ble dømt.  Det er en stor dag for Ixil-befolkningen som har opplevd at deres lidelser er blitt hørt 30 år etter at overgrepene foregikk, og at den guatemalanske staten har stått for rettferdighet og ikke bare bifalt overgrep. Det kan ikke bringe deres kjære tilbake, slette alvorlige traumer eller gjenopprette tapene for Ixil-kulturen. Men det kan kanskje inngi en ny tillitt til at det guatemalanske rettssystemets prinsipper gjelder for hele den guatemalanske befolkningen. Det er en stor dag også forandre urfolk og alle andre som gjennomgikk ufattelige lidelser under den 36-årlange borgerkrigen, og for alle som har vært med på å muliggjøre at denne saken kom for retten, et arbeid som har vart i mer enn et tiår.

Som med alle slike merkedager er dette ikke bare en sluttstrek, men også en begynnelse. Hva som kommer i ettertid er vanskelig å forutsi. Rios Montt snøftet at dette var et internasjonalt politisk show da han ble kjent med dommen. Mange av hans støttespillere har spredt propaganda om at rettsaken er en farse regissert av kommunister og utenlandske undergravende krefter. Samtidig med at ungdom som aldri har brydd seg særlig om å lære om landets blodige fortid har fått ny bevissthet om det, er landet blitt polarisert i løpet av rettssaken. De politiske spenningene kommer på toppen av den daglige volden som folk opplever: drap, ran og voldtekter.

På tross av alle utfordringene, er det én ting som endret seg i Guatemala, og det er at det er slutt på den generelle straffefriheten for de mest groteske ugjerningene. Det kan man takke omfattende «institusjonsbygging» for. Men institusjonsbyggingen har også fornavn og etternavn: den er bragt frem av personer med et mot og klokskap, som dommerne, blant dem Yassmin Barrios, hennes sjef riksadvokat Claudia Paz y Paz og andre imponerende krefter i rettsvesenet, som står i mot daglige trusler mot seg selv og familien og gjennomfører rettsaker som denne.

 

I dag er dagen for å feire et viktig skritt på veien mot straffefrihet i Guatemala. I morgen er dagen for å fortsette å støtte de som daglig kjemper kampen for rettferdighet.  

Emneord: Guatemala, Folkemord, rettssystem, straffefrihet Av Benedicte Bull
Publisert 11. mai 2013 08:10 - Sist endret 15. aug. 2017 14:34

Dette har jeg og hele

Dette har jeg og hele Guatemalas urfolk ventet lenge på! Endelig blir urfolkenes lidelser anerkjent av staten og kanskje til og med av samfunnet også. Jeg har nettopp fremstilt en lisensiatavhandling om mayaenes politiske representasjon i Guatemala og konklusjonene er ikke særlig positive, selv om det finnes et snev av fremtidsoptimisme. Men dette er definitivt et skritt i riktig retning, altså mot større rettferdighet, inkludering og ikke minst anerkjennelse. Urfolkene fortjener en mye større plass i de nasjonale fortellingene, fra hvilke de i mange tilfeller har vært nesten totalt ekskludert - jeg savner spesielt historiske verk som forteller Latin-Amerikas historie fra urfolkenes synspunkt og perspektiver, som forteller historien innenfra og ikke utenfra (kolonisering og ekspansjon av Europa osv).

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 11. mai 2013 23:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere