Demokrati og ulikhet: om "fordelingsmeldingens" visjoner og den vanskelige virkeligheten i Latin-Amerika

For tre uker siden lanserte regjeringen den såkalte fordelingsmeldingen: Stortingsmelding 25 – "Dele for å skape". Den er godt nytt for alle som er interessert i Latin-Amerika – historiens verdensmester i ulikhet. Regionen har fått en viktig plass på grunn av sine unike erfaringer med reduksjon i inntektsulikhet det siste tiåret, og regjeringen er allerede godt i gang med å etablere prosjekter som skal bidra til å videreføre den nedgangen. Men utviklingen i Latin-Amerika illustrerer også mange av problemene i meldingen, og utfordringene som det fører med seg å redusere ulikhet samtidig med å forfølge en rekke andre viktige mål og prinsipper i bistanden, blant annet demokrati.
Latin-Amerika er et daglig bevis på hvor vanskelig det er å få demokratier til å fungere i en kontekst av ekstrem ulikhet, men sannhetsgehalten i den omvendte sammenhengen som stortingsmelding 25. påberoper: at demokrati er veien til ulikhetsreduksjon, avhenger både av hvordan vi definerer demokrati og ulikhet.
Jeg har tidligere kritisert fordelingsmeldingen for at den forsøker å favne om alle temaområdene for utviklingspolitikken samtidig som den prøver å sette fokuset på ulikhetsreduksjon. Det fører til at den til tider reduseres til et forsøk på å peke på hvordan alle gode ting man allerede gjør er bra for fordeling. Det gjør at en del av sammenhengene det pekes på blir ganske overfladisk behandlet. En av dem er sammenhengen mellom demokrati og ulikhet. Stortingsmeldingen bruker god tid på å slå fast at demokrati og støtte til demokrati er sentralt for ulikhetsreduksjon, men i virkelighetens verden er den sammenhengen uhyre komplisert.
Tre dramaer som har utspilt seg i Latin-Amerika samtidig med at vi har diskutert fordelingsmeldingen kan illustrere det. Det ene er oppgjøret etter valget i Venezuela – landet som har sett den mest betydelige reduksjonen i ulikhet i Latin-Amerika det siste tiåret, både når det gjelder inntekt, og sannsynligvis andre indikatorer som helse og utdanning. Etter Nicolas Maduro vant en knepen valgseier den 14. April, har opposisjonen som kjent krevd omtelling av stemmene, med henvisning blant annet til inkonsistens mellom antall stemmer og antall stemmeberettigede. Den mer langsiktige kritikken mot regjeringen fra opposisjonskandidat Henrique Capriles og hans støttespillere er at Venezuela under Chávez har sett en maktkonsentrasjon og svekkelse av demokratiske institusjoner som diskvalifiserer Venezuela som demokrati. Chávista-leiren på sin side hevder at Venezuela i dag er langt mer demokratisk enn før på grunn av økt politisk deltakelse og at regjeringen er både representativ for folket og uttrykker folkeviljen. I en kontekst av sosial ulikhet og segregering var ikke nødvendige tiltak for å redusere ulikheten mulig gjennom forhandling og kompromisser med en elite som så sine historiske privilegier truet, og som kontrollerte ikke bare regjeringen, men mediene, rettssystemet, og oljesektoren, alle sentrale elementer i maktapparatet. Derfor har den såkalte «bolivarianske revolusjonen» foregått i stor grad etter en revolusjonær logikk hvor opposisjonen har vært utelukket fra beslutningsprosesser på nasjonalt nivå. Konfliktene mellom denne måten å styre landet på og demokratiske prinsipper har vært mange, men de blir enda tydeligere nå som Maduro har fått et svakt mandat og opposisjonen har støtte i halvparten av befolkningen. Professor Jennifer McCoy som leder Americas programmet ved Carter senteret – institusjonen som har observert og bifalt valgprosessene i Venezuela uttrykte det slik: «Maduro leder en bevegelse som både har revolusjonære ambisjoner og hviler sin internasjonale og nasjonale legitimitet på sitt valgmandat.  I en revolusjonær prosess kan man ikke inngå kompromisser om prinsipper. Imidlertid fordrer både en valg-logikk og konstitusjonen fra 1999 forhandling og kompromiss i visse tilfeller i en så delt nasjon». Spørsmålet er om det er mulig å redusere ulikheten i dypt ulike samfunn uten dyptgripende endringer, og hvordan å sørge for at de ikke går på bekostning av demokratiske prinsipper, om vi i det legger både økt demokratisk deltakelse, og respekt for demokratiske institusjoner, maktfordeling, og uavhengighet mellom demokratiets ulike instanser.
Det andre dramaet har utspilt seg i Guatemala. Der har rettsaken mot eks-diktator og general Efrain Rios Mont der han står tiltalt for folkemord etter nedslaktningen av 1700 Ixil-indianerne under den 36 år gamle borgerkrigen som endte i 1996. Rettsaken, som er stoppet inntil videre, har bragt opp grufulle historier fra krigen som kostet 200 000 menneskeliv, og bidratt til en utkrystallisering av politiske fronter i et land som har gjort lite med de enorme sosiale forskjellene som var utgangspunktet for borgerkrigen. Nå får de sosiale bevegelsene som uttrykker interessene til en del av befolkningen som i stor grad er ekskludert fra det skjøre demokratiet som er blitt etablert etter borgerkrigen, mye av skylden for den sosiale polariseringen. Det får også dere støttespillere inkluderer bistandsgivere, som Norge og Sverige, og den katolske kirken. De sosiale bevegelsene protesterer mot å bli fratatt rettigheter til jord eller naturressurser i forbindelse med energi- og utvinningsindustri, og ser seg selv som legitime forsvarere for de svakeste i samfunnet, mens deres motstandere ser på dem som manipulert av en internasjonal bistandsdiskurs om demokrati og menneskerettigheter, og som illegitime opprørsbevegelser som ikke har annet for øye enn å undergrave fremskritt og utvikling i Guatemala. Det er vanskelig å finne støtte for påstanden om at innføringen av et formelt demokrati i Guatemala har bidratt betydelig til reduksjon av sosiale og økonomiske forskjeller. Forsøkene på å styrke de deltakende aspektene ved demokratiet ved blant annet å styrke sosiale bevegelsene er uten tvil etisk og politisk viktige og riktige, men i en kontekst av ekstrem vold, korrupsjon og manglende transparens, har de så langt heller ikke hatt den påståtte effekten på ulihetsreduksjon. Det er heller ikke klart om det å argumentere for at det de gjør bidrar til ulikhetsreduksjon i tillegg til demokratifunksjonen egentlig styrker deres sak overfor eliter som tenderer til å assosiere alt slikt snakk med kommunisme.
Det tredje har foregått i Paraguay. Det har vel på overflaten vært det minst dramatiske av de tre hendelsesforløpene jeg har beskrevet her. Valget i Paraguay forrige søndag (21. april) bragte mangemillionæren Horacio Cartes fra Colorado-partiet til makten. Colorado var partiet til General Stroessner som styrte Paraguay fra 1954 til 1989. I motsetning til Maduro vant han med en grei margin og det er lite som tyder på noen form for valgfusk. Han tok over etter interim-president Federico Franco som styrte etter at den venstreorienterte biskopen Fernando Lugo ble avsatt ved en forhastet riksrettsak som jeg tidligere har kalt «elite-kupp». På overflaten ser nå alt ut til å være i skjønneste orden demokratisk sett. Lugo hadde tross alt mistet det meste av sin politiske støtte da han ble avsatt. Men under overflaten finner vi svake politiske og sosiale bevegelser som har sett sitt politiske spillerom bli stadig mer begrenset etter Lugo sin exit, og som nå ser med frykt på tilbakevending til Colorado partiet via en demokratisk vei, med sin forankring i Paraguays to viktigste inntektskilder: soya-eksport og narkotrafikk som gir dem gode muligheter til å sikre sine interesser gjennom klientilisme og korrupsjon. Spørsmålet er hvordan man skal klare å redusere ulikhet en kontekst som den paraguayanske gjennom demokratiske institusjoner når det som er avgjørende ofte er hvem som har størst mulighet til å sikre støtte gjennom oppbygning av klientilistiske nettverk.
Disse dramaene speiler ulike sider ved det komplekse forholdet mellom ulikhet og demokrati, ikke bare i Latin-Amerika men i resten av verden. I Latin-Amerika har man kommet relativt langt i å forske på hvilke økonomiske faktorer som kan bidra til å forklare reduksjonen i inntektsulikhet, særlig i regi av FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Latin-Amerika (ECLAC/CEPAL). Man er kommet langt kortere i å forstå sammenhengen mellom ulike aspekter ved demokratiutvikling og ulikhet. Det er kanskje for mye forlangt av fordelingsmeldingen at den skal bidra til det så lenge forskningen ikke er kommet lenger. Men å glatte over alle de uløste dilemmaene og utfordringene i en «all good things og together» analyse er heller ikke veien å gå. Heller ikke er det en løsning å lansere utopi-definisjoner på demokrati som den vi finner i meldingen: «Demokrati bør forstås som et samfunn der individer har lik rett og mulighet til politisk deltakelse» (s.30). I Latin-Amerika har man sjelden fått til å både styrke demokratiet i form av etablering av institusjonelt styre, fordeling mellom ulike statsmakter, og et uavhengig og velfungerende rettssystem, og å styrke politisk deltakelse, og sørge for at statens politikk substansielt er et uttrykk for folkeviljen. Verden er kompleks og krever komplekse løsninger. Forenklinger kan skape begeistring og mobilisere men kan også skape problemer. Det skal mye politisk kløkt og takt til for å virkelig fremme «fordeling gjennom demokrati»-agendaen i Latin-Amerika og vi kan bare håpe at de implementerende myndighetene besitter den.


 
Emneord: Demokrati, Paraguay, Norge, Venezuela, ulikhet, Guatemala, sosiale bevegelser Av Benedicte Bull
Publisert 29. apr. 2013 11:55 - Sist endret 7. aug. 2015 11:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere