De ti viktigste hendelsene i 2014 av betydning for forholdet mellom Latin-Amerika og Norge

I år som i fjor: her kommer en oppsummering av året som gikk når det gjelder forholdet mellom Latin-Amerika og Norge, og en oversikt over hvordan de viktigste begivenhetene vil påvirke forholdet mellom Latin-Amerika og Norge. Igjen: ikke i prioritert rekkefølge.

  1. Normalisering av forholdet mellom USA og Cuba

Normaliseringen av forholdet mellom USA og Cuba kom helt på slutten av fjoråret, og var en overraskelse for mange, selv om de innviede ventet at noe slikt ville skje en eller annen gang mellom senat- og kongressvalget i USA i november, og det Inter-amerikanske toppmøtet i Panama i april. Det er ennå for tidlig å si hva konsekvensene vil bli, men både for Cuba og for USA er det åpenbart at de blir omfattende ser her (for analyser av de norske forskerne Even Underlid, Vegard Bye og Leiv Marsteintredet), og det blir også konsekvensene for internasjonalt samarbeid mellom de amerikanske kontinentene. Norge har vært en av mange aktører som i mange år har bidratt til å legge til rette for dialog mellom USA og Cuba. Når endelig dette gjennombruddet er kommet vil det gjøre både politisk og økonomisk samarbeid enklere. Statoil har en avtale med Cubanske Cupet om utforsking og eventuell petroleumsproduksjon i havområder utenfor Cuba. Det samarbeidet blir langt enklere når USA opphever sine sanksjoner overfor tredje-land. Politisk er den viktigste satsningen nå Colombia-forhandlingene som, som kjent, foregår på Cuba.  USA er ventet å spille en viktig rolle i forhandlingenes neste fase og en normalisering av forholdet gjør den prosessen langt mindre komplisert enn den ellers ville ha vært.

  1. Valget i Brasil og utviklingen under Dilma Rouseff

På årets første dag ble Dilma Rouseff tatt i ed for andre gang som Brasils president. Valget i Brasil i September ble en thriller som få hadde forventet, blant annet fordi miljø-kandidaten Marina Silva seilte opp som en mulig utfordrer for Dilma før første valgomgang. Men motstanden mot Dilma og arbeiderpartiet (PT), var ikke sterk nok til å få særlig de fattige brasilianerne til å glemme fremskrittene som tross alt har skjedd for dem under PTs nå 12 år lange styre. Norsk næringsliv har for lengst kommet ut av Brasil-rusen fra 4-5 år tilbake, og ser ikke med blide øyne på mer PT og Dilma Rouseff, etter en stivbeint implementering av krav om «nasjonalt innhold» i alle investeringer, den store korrupsjons-skandalen i Petrobras, men kanskje like mye de tusenvis av små «burde-ha-vært-skandale» korrupsjonssakene, og et stadig like tungrodd skattesystem. Men uansett hvor mye Brasil har mistet glorien, så er landet tungvekteren i latinamerikansk økonomi og politikk, og hvordan Dilma håndterer utfordringene – de økonomiske, og de politiske som svak støtte i kongressen og stor motstand i gata innebærer – i året som kommer, vil være avgjørende.

  1. 43 forsvunne studenter, en pinlig Nobel-glipp og situasjonen i Mexico

I midten av desember var det nyheter fra Mexico som dominerte i norske media blant Latin-Amerika nyhetene. Årsaken var den unge Adán Cortés’ storming av Nobelprisutdelingen for å trekke oppmerksomhet mot det som mest sannsynlig er en grotesk massakre på 43 studenter i Guerrero den 26. September. Men grunnen til at den massakren har preget Mexico hele den siste høsten er ikke bare antall drepte eller at de var studenter, men mistanken om at dette bare er begynnelsen på det mange fryktet da PRI kom tilbake til makten i Mexico i 2012 etter 12 år ute:  nemlig en ny skitten krig mot sosiale bevegelser og politiske opponenter. 2014-varianten av den krigen er ført i et uoversiktlig farvann der narkokarteller og andre kriminelle organisasjoner, borgervernsgrupper, og paramilitære kjemper om kontroll med territorier og staten og hvor staten er blitt en samling lokale herskere med sine støttenettverk både innenfor og utenfor loven. Det er en situasjon som ikke bare mexicanerne frykter, men også potensielle investorer, deriblant Statoil. Mot kriminelle kan man styrke egne sikkerhetsrutiner og vakthold; men å takle en så fragmentert stat er noe ganske annet. Da hjelper det lite at oljereformen som jeg skrev om i fjor, i det formelle er blitt overraskende raskt vedtatt og implementert.

  1. Slutten på råvareboomen – men begynnelse på fornybar-energi boom?

Vi har sett tegn til det en stund, men 2014 var den definitive slutten på råvareprisboomen og dermed en vekst-syklus uten historisk sidestykke i Latin-Amerika. At oljeprisen har falt betydelig rammer ulikt: Venezuela, Ecuador, Mexico, Peru og Brasil er blant de som ser negative konsekvenser av det, mens ikke-oljeproduserende land – som tross alt er flesteparten – og ikke-oljerelaterte næringer jubler. Men også prisen på og etterspørselen etter kobber og andre metaller, samt soya har falt. Dermed går eksportnæringene vanskelige tider i møte, og det får betydelige ringvirkninger for statens finanser og økonomiene som helhet. På den positive siden, så ser det ikke ut til at slutten på råvareboomen har gjort regionen mindre interessert i å utvikle fornybar energi – og der åpner det seg store muligheter i årene som kommer, ikke minst for norske investorer.

  1. Gjennombrudd i Colombia-forhandlingene

Colombia-forhandlingene var på lista i fjor også – fordi de er av stor betydning for hele regionen, og fordi Norge er med som et «tilretteleggerland» - men jeg håper ikke de kommer på lista til neste år. Da håper jeg heller vi kan snakke om veien fra en avtale til en reell fred i Colombias mange konfliktrammede områder, og hvilken rolle Norge og resten av det internasjonale samfunnet vil spille i det. Men inntil videre er det verd å merke at 2014 bragte enighet om en avtale om slutt på narkotikaproduksjon, og dermed at tema nr. 3 av til sammen 5, kan krysses av. Men 2014 har kanskje bragt noe enda viktigere. For det første at president Juan Manuel Santos vant en knepen valgseier i juni og at man derfor unngikk at konkurrenten Uribe-venn og fredsprosess-kritiker Oscár Zuluaga overtok president-embetet. For det andre, at ofrene for konflikten har fått fortelle forhandlerne sine historier og forandret dynamikken i forhandlingene. Det har skapt en vilje til fred som bidro til både den raske løsningen på krisen som oppstod da FARC kidnappet en general på ville veier i november, og FARCs ensidige våpenhvile i desember. Colombia-prosessen vil fortsette å være høyt prioritert fra norsk side i 2015, som kan bli det året det endelige gjennombruddet kommer.

  1. Klima, Lima og urfolkskongen og norsk urfolks-politikk  

Klima, miljø og urfolksrettigheter er for alltid tett knyttet sammen i Latin-Amerika, og står fremdeles høyt på den norske agendaen. Under klima-toppmøtet i Lima i November  finansierte Norge en «urfolks-paviljong»  - et side-forum som skulle  bidra til dialog mellom urfolk og deres klima-perspektiv og de offisielle forhandlingene. Mens Evo Morales ble latterliggjort i norsk presse som toppmøtets «fulle onkel» for å ha referert til Moder jords rettigheter, så er det blitt en stadig større forståelse både i Norge og globalt for slike perspektiver. Statssekretær Morten Høglund lovte overraskende i Klassekampen i mai å støtte urfolks kamp i Guatemala, ungdomsorganisasjonene til Unge Høyre, Unge Venstre og Krfu har på bakgrunn av Oljefondets investeringer i gruvedrift i Latin-Amerika krevd en urfolksstrategi, og i sin nyttårstale refererte Kong Harald – som har vært på både private og offisielle reiser i Latin-Amerika det siste året – til betydningen av urfolks levesett i pakt med naturen. Kanskje er det slik at det største problemet med fulle onkler er at de tross alt har en tendens til å fortelle ubehagelige sannheter. 

  1. Bygging av Nicaragua-kanalen

Den 22. Desember gikk startskuddet for konstruksjonen av Nicaragua-kanalen som skal konkurrere med Panama kanalen om å binde sammen Atlanterhavet og Stillehavet. En Nicaragua-kanal er en gammel drøm, som, om den noen gang blir virkelig, vil bety store endringer i Latin-Amerikas geopolitikk.  Det Hong Kong baserte HNKD, med den unge milliardæren Wan Jin, i spissen har fått en 50 mrd $ kontrakt på å konstruere kanalen og administrere den i 50 år. Første fasen i prosjektet fokuserer på byggingen av en havn ved byen Brito som skal bli inngangsporten til kanalen fra Stillehavskysten, og en flyplass ved Rivas i nærheten. Byggestarten er møtt med store protester fordi en kanal vil få store miljøkonsekvenser, ikke minst for Lago Nicaragua, og nødvendiggjøre ekspropriering av tusenvis av eiendommer. Kritiske røster mener det det er usannsynlig at man noen gang vil nå atlanterhavskysten, men uansett så vil havnen og omliggende prosjekter skape omfattende økonomisk aktivitet i regionen – og store inntekter til president Daniel Ortega og kompanjonger, samt Wan Jins gruppe. China Railway Construction Corporation har ansvar for bygging av infrastruktur i tilknytting til kanalen, og om den blir en realitet, vil man få et nytt økonomisk kraftsentrum mellom de amerikanske kontinentene, kontrollert i stor grad fra Kina, men med betydelige muligheter også for næringslivet fra vår del av verden.  

  1. Latin-Amerika - reigonen med flest kvinner i politiske lederposisjoner

Valget i Brasil så lenge ut til å bli en kamp mellom to kvinner, i likhet med valget i Chile i fjor, men selv om Dilma Rouseffs utfordrer i 2. valgomgang til slutt ble Aécio Neves, så ble 2014 året da FNs kvinneorganisasjon kunne konstatere at Latin-Amerika er regionen i verden med flest kvinner politiske topp-posisjoner. I 2015 er det presidentvalg i Guatemala og Argentina. Mens Argentinas Cristina Fernández de Kirchner ikke kan stille til gjenvalg og med stor sannsynlighet vil bli byttet ut med en mann, er Sandra Torres et aktuelt navn blant kandidatene i Guatemala. Uansett så er tiden da politikk i Latin-Amerika er menns domene over, selv om det er langt igjen får man kan si det om macho-kulturen generelt.

  1. Samling mellom Mercosur og Stillehavsalliansen

Latin-Amerika har lenge vært preget av både kunstige og reelle skiller mellom grupper av land. Lenge prøvde man pådytte inndelinger mellom ulike typer av venstreregimer. De siste årene har det vært «stillehavslandene» som er med i den såkalte Stillehavsalliansen – Mexico, Colombia, Peru, Chile og etter hvert Costa Rica – versus «atlanterhavslandene» samlet i Mercosur – Brasil, Argentina, Uruguay, Paraguay, Venezuela, og deres små, radikale allierte i Ecuador og Bolivia – som har vært hovedinndeling. Men 2014 så en klar tilnærming mellom de to grupperingene. Peru og Colombia er allerede medlemmer begge steder, og i november ble det første møtet mellom alliansene hvor alle utenriksministrene var til stede holdt i Chile, med sikte på økt samarbeid dem i mellom. Og utviskingen av skillelinjene foregår også i reell politikk og resultater. Mens Stillehavsalliansen har vært sett på som vekstsentrum og mer USA- og markedsorientert, er det nå Bolivia som har regionens mest dynamiske økonomi, sammen med Colombia, mens mange av de større økonomiene sliter. Det gjelder ikke bare Brasil, men i aller høyeste grad også Argentina, Venezuela og Mexico. Selv tanken om at regionalt samarbeid skal være vekstgenerator ofte blir med drømmen i Latin-Amerika, legges det betydelig vilje i det nå.

  1. Slutten på våpenhvilen i El Salvador 

En av de mest nedslående nyhetene fra Latin-Amerika det siste året er slutten på våpenhvilen mellom de to dominerende gjengene i El Salvador: Mara Salvatrucha og Barrio 18, som har ført til en ny oppblomstring av volden, etter at mordratene ble redusert først med 60 prosent før de gikk litt opp igjen. Det er liten enighet om årsakene til at våpenhvilen ble brutt, men mange peker på at den ikke ble fulgt opp med tiltak for å fjerne de strukturelle årsakene til volden, og at det derfor bare var et tidsspørsmål når det sprakk. Situasjonen i El Salvador og nabolandene Honduras og Guatemala rer ikke et direkte problem for Norge. Men som vi har sett i sommer så bidrar det til nye flyktningestrømmer, først og fremst nordover til USA.( 2014 ble året da mexicanerne ikke lenger utgjorde et flertall av migrantene som ble tatt for å forsøke å ta seg illegalt inn i USA). Det skjer i et år da rekordmange globalt er blitt sendt på flukt på grunn av krig og konflikt bidrar det til et økende globalt problem.                         

 

 

Emneord: geopolitikk, Cuba, Fred, regionalt samarbeid, Venezuela, Peru, Colombia, miljø, klima, Ecuador, Guatemala, likestilling, Argentina, diplomati, El Salvador, USA, Brasil, Chile, Mexico Av Benedicte Bull
Publisert 4. jan. 2015 07:07 - Sist endret 12. aug. 2016 11:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere