De nye krigsbarna fra Mellom-Amerika

I går hadde vi besøk av menneskerettighetsombud Jorge De León Duque fra Guatemala. Han var i Norge på et ganske ordinært oppdrag: å sikre videre støtte til menneskerettighetsombudet, en institusjon som ble etablert i Guatemala i 1985 for å kjempe for menneskerettigheter i et av landene i Latin-Amerika der de har vanskeligst kår. Men han snakket om noe ganske ekstraordinært: at en humanitær krise der ofrene er fattige, voldsutsatte barn i Latin-Amerika har skapt overskrifter i verdenspressen. Det er takket være at den har fått store politiske konsekvenser i USA.

Temaet for De Leóns seminar hos NorLARnet var sommerens såkalte barnemigrantkrise. Den ble utløst da USAs migrasjonsmyndighet varslet om en seksdobling av antall barn fra Mellom-Amerika (i all hovedsak Honduras, Guatemala og El Salvador) som forsøkte å ta seg over grensen til USA alene. I juni var 57 000 av disse barna tatt. Mottaksapparatet som var laget for rundt 6-8000 i året var i ferd med å bli fullstendig sprengt. Det ble også rapportert om at  det var stadig yngre barn som ble tatt, mange var under 12 år, og at det var blitt flere jenter blant dem.

Årsakene til økningen finnes både i Mellom-Amerika, i USA og på veien mellom. Den viktigste bakenforliggende årsaken er utvilsomt at volden i Mellom-Amerika i stadig større grad rammer barn og unge. Derfor er barnemigrantene også kalt Mellom-Amerikas nye krigsbarn. Det nordlige triangelet i Mellom-Amerika (Honduras, El Salvador og Guatemala) har blant verdens høyeste mordrater (Honduras topper med 90 per 100 000 innbyggere), men mordraten blant unge er opp til det dobbelte. Volden mot barn og unge har vært et problem lenge, men særlig Honduras er betydelig forverret den senere tiden som et resultat av kombinasjonen av mexicanske kartellers stadig sterkere tilstedeværelse, en stat i stadig større grad styrt av kriminelle nettverk som omfatter militæret og private eliter, og de opprinnelig USA-El Salvadoranske ungdomsgjengenes dominans i byene. I El Salvador er nå våpenhvilen mellom gjengene fra mars 2012 erklært død, og mordratene nå er tilbake der de var før våpenhvilen bidro til en halvering. I Honduras har et tilsvarende forsøk mislyktes, siden gjengene der er mindre hierarkiske og at det ikke er gjengene, men kriminelle nettverk innad i politi og militære med koblinger til høyeste politiske nivå, meksikanske narkokarteller med lokale partnere og næringslivets private sikkerhetsstyrker som står for en stor del av volden.  Også voldelige "hooligans" (barras bravas) infiltrert av ungdomsgjenger dominerer i storbyene.  Når denne situasjonen kommer på toppen av vedvarende fattigdom og store problemer med vold i hjemmet, blir mange unges eneste utvei å dra nordover.

Men situasjonen i Mellom-Amerika er ikke hele forklaringen. Som Ombudsmann de León la vekt på så er de sårbare barnas vei mot nord blitt business for en lang rekke aktører. Polleros (kyllingpassere) drar med grupper av barn med buss fra Mellom-Amerika til Mexico, gjennom Mexico via tog til ørkenen i nord og derfra til fots til de møter sin "coyote" (ørkenulv) som tar dem over Rio Grande. Men det er ikke bare disse profesjonelle menneskehandlerne som tjener på migrantenes ferd. De León fortalte at 90 % av alle Honduranske migranter som passerte Guatemala hadde opplevd å bli utsatt for pengeutpresning av guatemalansk politi. Andre blir avkrevd penger av ulike offentlige tjenestemenn på veien. Trusselen om de ikke betaler kan for eksempel være å bli kastet av det beryktede godstoget «La Bestia» som går Yucatan med sement og gjødsel, men som er blitt et yndet fremkomstmiddel for migrantene. Ett av tiltakene som er satt i gang for å demme opp for krisen fra Mexicos side er å sikre bedre kontroller med "La Bestia". Resultatet er i følge De León, at migrantene tar busser isteden, og bussjåførene ser sin mulighet til ekstra profitt og tar gjerne femdobbel pris, mot ikke å varsle myndighetene.  

Det er med andre ord mange som har sterke interesser i at strømmen med barnemigranter fortsette, og dette er uten å ta med de sterke interessene som ligger i å sikre fortsatt generell migrasjon som er blitt en av de viktigste kildene til utenlandsk valuta, og utgjør mellom 14 og 18 prosent av brutto nasjonalproduktet (BNP) for landene i det nordlige triangelet.

Men for å forstå den voldsomme økningen må man også se på hva som har skjedd i USA. I 2008 ble den såkalte Victims of Traffickinig and Violence Protection Act utvidet og omdøpt til William Wilberforce Trafficking Victims Protection Reauthorization Act of 2008 og signer til lov av George Bush.

Den gir mulige ofre for menneskehandel betydelige rettigheter. Barn som kommer fra land som ikke har grenser med USA kan ikke sendes ut direkte, men må få saken sin prøvd for en domstol I USA om hvorvidt de har krav på beskyttelse eller kan bli deportert. Myndighetene har 72 timer på seg etter at barna er tatt hånd om av migrasjonsmyndighetene til å finne noen som kan ta seg av dem i påvente av en avgjørelse. I mange tilfeller er det familiemedlemmer.  Den store pågangen fører til lang ventetid på den avgjørelsen, noe som gjør at barna ofte kan være hos sin familie i mange måneder.

Barnas muligheter i USA forklarer i stor grad det som De León hadde observert på sin reise i Mexico. Han hadde møtt mange migranter med hjerteskjærende historier å fortelle, men han hadde ikke møtt en eneste enslig mindreårig. Alle barna var sammen med en voksen: om det var mor, far eller en annen slektning. Den observasjonen stemmer ikke overens med det som organisasjoner som jobber langs migrantruta forteller. Men det er nok riktig at det ikke er på langt nær så mange som reiser alene gjennom Mexico, som de som oppgir at de reiser alene når de står foran migrasjonsmyndighetene i USA.

En del av debatten i USA går nå på hvordan å fortolke bestemmelsen fra 2008: i hvilken grad migrantbarna har krav på beskyttelse. Obama er hardt presset fra egne minoriteter ettersom han i liten grad har levert på løfter om migrasjonsreform. Likevel har det mest håndfaste svaret så langt vært å øke bevilgningen til grensemyndighetene med 3,7 milliarder dollar, noe som har fått fortgang i saksbehandling og man forventer at resultatet vil bli økte deportasjoner. Mye av grunnen er presset fra konservative republikanere, som formelt og uformelt har kommet med en rekke mer eller mindre seriøse forslag til hvordan å løse problemene (det har versert forslag om alt fra arbeidsleire for barnemigrantene, 100% skattlegging på remesas og å få "La Bestia" til å gå fortere så det ikke er mulig å hoppe på).

Saken viser at Latin-Amerika politikk i stor grad er blitt innenrikspolitikk i USA, og at bare når det får store innenrikspolitiske konsekvenser får Latin-Amerikaspørsmål høy prioritet. At både Barack Obama og Joe Biden har vært direkte involvert i møtevirksomhet for å finne en løsning på denne krisen viser det med all tydelighet. Men det er en stor risiko for at de grunnleggende problemene forsvinner ut av fokus så snart en stor del av barna er sendt hjem til sine respektive hjemland. Voldsbølgen og håpløsheten som preger hverdagen for så mange barn og unge i det Nordlige triangelet i Mellom-Amerika forsvinner imidlertid ikke om færre barn dukker opp på grensen og hevder de reiser alene. Og i den bølgen har også USA et ansvar som viktigste våpenleverandør, marked for narkotika, og politisk innblanding uten en langsiktig plan for å bygge opp levedyktige myndigheter eller i alle fall unngå å påvirke negativt de aktørene som kunne være i stand til å gjøre det selv.

Resultatet er en økende følelse av håpløshet blant store deler av Mellom-Amerikas befolkning. Det var en stående vits blant flyktningene som strømmet fra diktaturene i Sør-Amerika på 1980-tallet at "kan den siste som drar, vennligst slukke lyset?". Som en Honduransk kollega skrev til meg denne uka: i Honduras er lyset allerede slukket.

Emneord: migrasjon, USA, Mexico, El Salvador, Honduras, vold, Guatemala Av Benedicte Bull
Publisert 25. aug. 2014 20:45 - Sist endret 7. aug. 2015 11:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere