Chávez sin bortgang: fakta og fiksjon i en «storsinnet trollmannstat»

Det har vært en litt uvirkelig uke for Latin-Amerika interesserte. Det er ikke hverdagskost at en Latin-Amerika sak er førsteoppslag på Dagsrevyen to ganger i løpet av en uke, og at Latin–Amerika forskere som vanligvis får sitte i fred på kontorene sine blir nedringt av journalister i alt fra Klassekampen til P4. Så føles det da litt uvirkelig at Hugo Chávez er gått bort; en leder som har sittet ved makten siden før et flertall av dagens «Venezuela-kommentatorer» klarte å plassere landet på kartet. Det som skjer i Venezuela for øyeblikket har helt klart også et uvirkelighetens skjær over seg: Fra da Chávez sin utpekte etterfølger Nicolás Maduro på tirsdag i sin tale like før Chávez ble erklært død hevdet at årsaken til hans sykdom var at han var blitt angrepet av sine fiender, til opposisjonen hevdet han allerede vært død i to uker, Ahmadinejad snakket om kjærlighet, godhet og Chávez som messias og det ble annonsert at han skulle balsameres og omtales som «den øverste leder» (slutt på trivielle omtaler som «kommandant»). Etter dager med dramatiske sørgescener, kondolanser fra hele verden (med et par litt pinlige unntak for Barack Obama og Canadas statsminister Steve Harper) og en opposisjon som stort sett har vist respekt for de sørgende, er vi nå på full fart inn i en valgkamp. Det betyr at debatten om Chávez sitt ettermæle og Venezuelas tilstand vil bli stadig mer politisert, og det blir lengre og lengre mellom de edruelige, faktabaserte analysene av hva som faktisk kommer til å skje i Venezuela og hva slags betydning det har for regionen omkring. NorLARNet skal gjøre sitt for å bøte på det, men av og til lurer jeg på om det er mulig.
Det første NorLARNet skal gjøre for å bidra til at i alle fall noe av informasjonen som når offentligheten har røtter i virkeligheten er å vie det neste seminaret i Latin American tendencies serien, den 5. April til situasjonen I Venezuela, med arbeidstittel After Chávez: international political, energy and security implications of Venezuela’s presidential succession. Dit kommer eksperter med spesialkunnskap om Venezuelansk politikk og regional integrasjon; Juan Gabriél Tokatlian, argentinsk/colombiansk professor i internasjonal politikk med lang fartstid som forsker og kommentator i regionen og som nå har skrevet godt om den venezuelanske transisjonen, og Daniel Hellinger, nestor innenfor Venezuela-studier og forfatter av en rekke bøker om Venezuelansk sikkerhet, politikk og økonomi.
Jeg vet ikke hva de kommer til å si, men noen av temaene vi håper å få belyst er for det første en analyse av det forestående valget: Hva kan vi vente oss av gjennomføringen, hvem har størst vinnersjanser, og i hvilken grad den eventuelle vinneren vil klare å holde troppene på sin side sammen, om det blir Maduro eller opposisjonskandidaten, Henrique Capriles. Selv om ikke dette skal være et seminar om valget først og fremst, så er det åpenbart at dette er det grunnleggende for å forstå alle andre konsekvenser. Her har det vært uttrykt mange bekymringer: For det første mener mange at siden Chávez på dødstidspunktet var valgt men ikke sverget inn i sitt embete så skulle kongresspresidenten Diosdado Cabello og ikke Nicolas Maduro i følge konstitusjonen blitt innsatt som president før valget skulle avholdes.Det hevdes også at det er flere andre konstitusjonelle feil som er begått, blant annet at Maduro kan drive valgkamp, siden han egentlig er visepresident (og dermed ikke har lov til å stille til valg). Av flere fortolkes denne lemfeldige omgangen med konstitusjonen som politisk motivert, siden Nicolas Maduro er kjent for å være en radikal chavist med tette bånd til Cuba og andre sentrale allierte, mens Cabello, som tidligere var guvernør i den viktige delstaten Miranda (der Capriles nå er guvernør) har gode grasrotkontakter i mange deler av chavist-bevegelsen, inkludert de delene som nå er kritiske til vendingene den «Bolivarianske revolusjonen» har tatt. Mange spør seg nå også om en arvtaker etter Chávez, om det blir Maudro eller Capriles, vil være i stand til å holde sammen sine respektive bevegelser og sikre lojaliteten til de militære. Om de ikke klarer det, vil man kunne se et mer ustabilt Venezuela enn man har sett til nå, og det er det helt klart få som ser positivt på i nabolaget eller andre steder.
Så kommer alle spørsmålene som er avhengige av det første: Hvordan vil militæret og folkemilitsen reagere hvis opposisjonen vinner? Hva skjer med Colombia-forhandlingene der Venezuela er med som et «garanti-land» og en viktig betingelse for FARC-geriljaens deltakelse i samtalene? Hva skjer med oljeindustrien hvis chavismen blir splittet og flere prøver å få kontroll over oljeselskapet PVDSA? Hvordan vil det endre Venezuelas utenrikspolitikk? Vil Venezuela fremdeles gå i bresjen for kontroversielle allianser som de som er etablert med Iran og Syria?
Vi skal klare å få lagt mye fakta på bordet. Men om det vil hjelpe publikum til egentlig å forstå Venezuela er jeg mer usikker på. For å forstå Venezuela må man forstå betydningen av det bolivarianske prosjektet og hva det har oppnådd: hvordan folk som har levd i fattigdom og fornedrelse har sluppet å legge barna sine sultne om kvelden og kunnet sende dem til skole, helsevesen og bo i ordentlige hus. Man må også forstå hvordan Chávez er blitt opplevd som en frigjører fra undertrykkere og en som sa alt de de har ment i årrekke uten å ha hatt noe talerør. Men det er noe mer: noe som det er vanskelig å måle i fattigdomsreduksjonstall eller i kriterier for demokratiutvikling og menneskerettigheter. Det er en annen forestilling om betydningen av staten og demokratiet. Som en illusjon og magi.
Disse sidene er uten sammenlikning best beskrevet av den Venezuelanske antropologen Fernando Coronil i hans bok The magical state: Nature, Money and Modernity in Venezuela. Den er innledet med et sitat av forfatter og samfunnsdebattant José Ignacio Cabrujas om den Venezuelanske staten fra lenge før Chávez kom til makten: «Det ville være selvmord for en presidentkandidat i Venezuela ikke å love paradis for staten har ingenting å gjøre med realiteter. Staten er en storsinnet trollmann…..». Utfordringen for oss her hjemme er å forstå disse sidene ved den Venezuelanske staten og folks forhold til den, uten å havne i den andre ytterligheten: å fremstille Chávez sine tilhengere som irrasjonelle, kvasi-religiøse helgendyrkere som har fulgt en maktsyk enehersker uten egentlig å vite sitt eget beste.
Vestlig akademia og vitenskap har sine begrensninger i møte med fenomener som Hugo Chávez. Argentinske sosiologer jobber ennå med å egentlig forstå peronismens kraft og natur, nesten 40 år etter Juan Peróns død. I tilfellet Venezuela blir det ikke stort enklere av at mange faller for fristelsen til å se i chavismen det de ønsker å se, om det er en historisk frigjører og lederskikkelse eller en maktsyk og konspiratorisk kommunist. Vi i NorLARNet kan ikke gjøre stort annet enn å bruke våre vestlige vitenskapelige redskap som best vi kan. Jeg vet ikke om vi klarer å få situasjonen i Venezuela til å fremstå som mindre uvirkelig og mer forståelig for folk flest, men vi skal i alle fall forsøke å gi en ny forståelse av bakgrunnen for og konsekvenser av dagens uttrykk for den venezuelanske statens guddommeliggjøring, som Coronil uttrykte det i 1997, året før Chávez ble valgt som president første gang.
Emneord: regional politikk, olje, Venezuela, sikkerhet, Chávez, Colombia Av Benedicte Bull
Publisert 12. mars 2013 08:24 - Sist endret 15. jan. 2018 13:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere