Chávez, forkledte diktatorer og samfunnsanalyse på lang avstand

Denne uka har Hugo Chávez vært debattert heftig her på berget, ikke bare fordi hans sykdom og fravær skaper usikkerhet om hva som vil skje i Venezuela fremover, men fordi den høyreorienterte tankesmia Civita kom med boka «Chávez: Diktator i forkledning». Den viktigste debatten som bør tas i bokas kjølvann er imidlertid ikke hvorvidt Chávez er en mentalt syk enehersker i et kaotisk voldsregime (som er bokas hovedargument), men hva som kan kreves av dokumentasjon og innsikt for å komme med påstander om land langt borte i den norske offentligheten.
Vi har sikkert alle opplevd det: at når utlendinger som ikke kjenner Norge særlig godt prøver å komme med diagnoser på vårt samfunn så blir de ofte håpløst grunne, misforståtte og ofte mest preget av vedkommende sin egen ideologi og kultur. Slike analyser klarer å fange opp en del av virkeligheten, men er ofte historieløse og mangler en helhetlig virkelighetsforståelse. De kan av og til bidra med et forfriskende nytt blikk, men siden de ikke er formet i den type konstant dialog og debatt som lokalt baserte analyser er gjenstand for, så har de en tendens til å bli ensidige.
Vi som forsker på fenomener som skjer i Latin-Amerika men bor og virker i en norsk kontekst står alltid i fare for å gjøre samme feilen. Vi har derfor en spesiell utfordring i å bygge våre analyser på gode kilder, søke ulike typer av informasjon, og forsøke å forstå konteksten og historien i de områdene vi studerer så godt som mulig for ikke å feiltolke de ulike kilder. En slik forståelse krever gjerne årevis med studier av kultur, språk og historie. Videre fordrer det nært og langsiktig samarbeid med forskere som bor i Latin-Amerika, for å holde oss orientert om ulike debatter i den lokale konteksten og gjøre våre bidrag relevante både her hjemme og for de som er direkte berørt av spørsmålene vi studerer.
Ulempen med dette er at forskerne av og til blir for redde for å si noe om generelle utviklingstrekk. Det er ikke så få journalister, byråkrater og næringslivsfolk som har klaget til meg om at «forskerne er jo så spesialiserte». Et annet problem er at man blir så opptatt av å undersøke det spesielle i det enkelte tilfellet at man ikke ser likheter med andre tilfeller: det klassiske antropologiske «men alt er jo så annerledes i Pago Pago». Begge deler gjør at forskernes arbeid ofte ikke slår an i mediene. Og forskerne kan også blindes av sine egen ideologi. I tilfellet Venezuela er det vel også en del forskere som er blitt så fascinert av det Venezuelanske deltager-demokratiet og fattigdomsreduksjonen og dermed sett gjennom fingrene med autoritære trekk ved regimet.
Det beste man kan si om siste ukes Civita-utgivelse skrevet av Kristian Tonning Rise er at den ikke går i noen av de fellene. Mens den norske høyresida her hjemme stort sett uttrykker seg i moderate ordelag, langer denne boka ut mot Chávez, det venezuelanske demokratiet og innholdet i medier og politiske debatter. Og det gjør den uten at forfatteren for eksempel har tatt seg tid til å lære språket.  I en situasjon der det ikke minst foregår en krig om sannheten mellom ekstremt politiserte media er det vanskelig nok å prøve å lage seg et sannferdig bilde av hva som skjer i Venezuela om man kan spansk; hvordan det er mulig å gjøre det ved hjelp av Google translate er meg helt uforståelig.  At et flertall av Venezuelanerne hittil har støttet Chávez henges på venezuelanere – og latinamerikanere flest – sin dypt udemokratiske natur og hang til å følge «den sterke mann».  Hadde en slik bok vært skrevet om en politiker i et land nærmere oss, ville det imidlertid ha vært mange som hadde kommet på banen for å avvise de mest absurde påstandene, som for eksempel at kuppet mot Chávez i 2002 var et komplott satt i scene av hovedpersonen selv. Eller at voldsbølgen i landet er et resultat av innflytelsen på Chávez som argentineren Norberto Ceresoles «facistiske ideologi» har hatt. Eller at OAS er dominert av land som er kjøpt og betalt av Chávez. Lista er lang. Samtidig ville påpekning av autoritære tendenser kunne fått støtte med henvisning til mange seriøse kilder.  
I mangel av den slags type korreksjon bør enhver samfunnsdebattant ta ansvar for at det som utgis har bakgrunn i faktiske forhold som kan belegges med fakta. Rykter og konspirasjonsteorier bør forbli i privatsfæren.
Spørsmålet er i hvilken grad forskerne har ansvar for å imøtegå slike påstander, eller bør forbigå dem i stillhet. Jeg mener at forskere faktisk har et ansvar for å gi en bedre belagt fremstilling av det som skjer i Venezuela. En slik fremstilling burde ikke behøve å forsvare Chávez sitt regime eller la militarisering og klientilisme passere i fattigdomsreduksjonens navn. Hva enn konklusjonene måtte være burde de imidlertid være tuftet på grundig forskning og kjennskap til helheten og den lokale og regionale konteksten for endringsprosessene i Venezuela.
Men forskerne må også ta på seg et visst ansvar for at denne boka i utgangspunktet har fått den oppmerksomheten den har fått. Fra norske forskere har det ikke vært sagt mye om Venezuela i den norske offentligheten. Mens det norske forskningsmiljøet historisk har støttet bevegelser som har kjempet for respekt for demokratiske konstitusjoner og institusjoner, pressefrihet og avmilitarisering av politikken, har det vært temmelig stilt om tøyingen av grensene for demokrati som har foregått i Venezuela og flere andre land i regionen. Faren med å kritisere dette er at det kan gi ytterligere skyts til deler av en Venezuelansk opposisjon og regionale nettverk som selv er alt annet enn demokratiske. Spørsmålet kan også alltid stilles om hvorvidt man kunne ha klart å få til den betydelige forbedringen i levekår for de fattige uten de demokratiske innskrenkningene, tatt i betraktning at man har hatt en opposisjon som ikke har skydd noen midler. Men dette er spørsmål som forskerne burde diskutere både innenfor forskernes egne fora og i offentligheten og ikke la tomrommet som fraværet av en slik debatt skaper bli fylt av forfattere som først og fremst driver politikk her hjemme og driver samfunnsanalyse i Latin-Amerika på lang avstand.
Emneord: samfunnsanalyse, Norge, Venezuela, forskning, Demokrati Av Benedicte Bull
Publisert 21. jan. 2013 07:13 - Sist endret 7. aug. 2015 11:31

Oversatt spansk på google translate til bruk for bok ... Jøss!

Det er nesten så det ikke er til å tro. En ukes opphold i Venezuela, intervjuer med folk i gata, oversettelse via Google translat og vips så får de mest mørkeblå og reaksjonære kreftene i samfunnet vårt sitt bestillingsverk. Jeg har flere venezuelanske kolleger, og ja, jeg snakker Spansk. Alle som en av disse er mot Chávez og hans regjering, men INGEN av dem kaller landet sitt for noe annet enn et demokrati. Ingen av dem sier noe annet enn at de konservative iverksatte det mislykkede kuppet i 2002. Men Civitas mann har kanskje tilfredsstilt sine oppdragsgivere da. Det er nesten til å grine av.

Skrevet av: Bent

anonym@webid.uio.no - 22. jan. 2013 09:13

Apropos klisje

Dette er vel bare ennå et eksempel på hvordan den norske høyresiden indirekte støtter de dypt reaksjonære kreftene i latin-amerika. Er ærlig talt spent på hva slags utenrikspolitikk en evt. blåblå regjering vil føre i regionen, hvis deres tankesmier ikke engang ser forskjellen på å være konservativ i Norge og i f.eks. Venezuela. På andre siden har du venstresiden inkl. store deler av forskermiljøet som stort sett sympatiserer med de radikale kreftene i latin-amerika, som om vi fortsatt befant oss på 60-70-tallet. Klisjeene lever videre og ironisk nok ser det ut til å være få i middelklasselandet Norge som bryr seg om hva middelklassen i Latin-Amerika trenger eller vil. Men akkurat når det gjelder utenrikspolitikk tror jeg jeg foretrekker rødgrønn idealisme fremfor blåblå uvitenhet.

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 28. jan. 2013 17:30

 Takk for kommentar! Vi har

 Takk for kommentar! Vi har fortsatt mye å gjøre når det gjelder kunnskapsformidling om Latin-Amerika. På tross av utstrakt reising og at folk kan lese nyheter fra regionen på nett, ser det ikke nødvendigvis ut til at forståelsen av hva som foregår blir bedre av den grunn. 

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 30. jan. 2013 10:17

Absurde påstander

Til Benedicte Bull: Du går i blogginnlegget ditt løs på det du mener er ”de mest absurde påstandene” i boken min. Problemet er at ingen av eksemplene dine står i min bok.

• Jeg skriver aldri at kuppet i 2002 var ”satt i scene av Chávez selv”, slik det refereres til i teksten over. Jeg argumenterer for at Chávez’ ordre om å iverksette den omstridte beredskapsplanen ”Plan Avila” var den endelige katalysatoren for et opprør blant mange av de mest høytstående generalene i det venezuelanske forsvaret.

• Jeg skriver heller aldri at ”voldsbølgen i landet er et resultat av innflytelsen på Chávez som argentineren Norberto Ceresoles «facistiske ideologi» har hatt”. Jeg nevner imidlertid Ceresole som eksempel på en av Chávez’ inspirasjonskilder med et skummelt idégrunnlag. For ordens skyld: Ceresole fornektet Holocaust, skrev om ”jødeproblemet”, mente at politiske partier var et overflødig onde, og at veien til folkets frigjøring gikk gjennom en karismatisk diktator.

• Min angivelige påstand om at ”OAS er dominert av land som er kjøpt og betalt av Chávez” er også en mildt sagt villedende tolkning. Det jeg skriver er at Chávez’ meget generøse utdeling av subsidiert olje til andre land i regionen kan ha vært motivert av et forsøk på å kjøpe seg innflytelse, og f.eks. nøytralisere forsøk på formelle reprimander i OAS.

Skrevet av: Kristian Tonning Riise

anonym@webid.uio.no - 4. feb. 2013 16:49

 Hei Kristian ,Takk for

 Hei Kristian ,

Takk for kommentarer! Noen ting her er sikkert et fortolkningsspørsmål, mens andre er det ikke. 

Når det gjelder Ceresole, så har jeg overhodet ikke noe behov for å forsvare hans ideologi, som jeg ikke kjenner i detalj, og selvsagt heller ikke hans holocaust-fornektelse.

Men det er ingen tvil om at du på side 60 skriver at: «Resultatene av Ceresoles neo-fascisme ser vi på gatene i Venezuela hver dag. Vold og korrupsjon skyter i været».  Voldssituasjonen i Venezuela er ekstremt bekymringsfull, det er vi enige om. Men å henge det på ideologiske forklaringer blir feil. Utover i boka skriver du mer om militariseringen som har skjedd av samfunnet, og der er du nærmere sannheten selv om jeg synes du avviser alt for lett betydningen av Venezuelas geo-strategiske betydning som transittland for kokain, og betydningen det har for voldsnivået.   

Når det gjelder OAS, så skriver du (s. 115) «Ved å gjøre så mange land i regionen som mulig avhengig av subsidiert olje fra Venezuela kan Chávez regne med disse landenes stemmer i OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater). Dermed nøytraliserer han ethvert forsøk på formelle reprimander mot menneskerettighetsforbrytelser eller autoritære virkemidler».  Jeg ser ikke at min fortolkning som «kjøpt og betalt» er veldig langt unna det du skriver. Man kan si mye om OAS, men jeg mener det er en grov undervurdering å påstå at medlemslandenes avhengighet av billig olje nå i realiteten har tilsidesatt det demokratiske charteret (som er implikasjonen av det du skriver). Du skriver jo også flere steder om en av OAS ‘ tilknyttede organisasjoner, Den Inter-Amerikanske Menneskerettighetskommisjonen (IACHR) sin kritikk av menneskerettighetssituasjonen i Venezuela, og at landet på grunn av det har tatt skritt for å melde seg ut av den Inter-Amerikanske Menneskerettighetsdomstolen. Hvis din presisering nå går på å unngå «formelle reprimander», så er jeg usikker på hva du mener. Det eneste noenlunde tunge virkemiddelet OAS har, er vel eksklusjon.  Det har bare skjedd permanent i ett tilfelle (Cuba) og midlertidig i ett (Honduras).

Når det gjelder kuppet så er det selvsagt rom for flere fortolkninger.  Når jeg leser denne delen om igjen ser jeg at du ikke har skrevet direkte at Chávez har satt det i scene selv. Du har derimot skrevet at Chávez selv hisset til uroligheter på bakgrunn av en fredelig demonstrasjon. «I stedet for å forsøke å håndtere demonstrasjonen slik demokratisk land ville gjort, sørget Chávez sitt pøbelregime for å samle sammen flere tusen av hans radikale supportere i de såkalte «bolivarianske sirklene» for å konfrontere demonstrantene» (s.91), hvorpå han gav ordre om å sette i verk Plan Avila – en plan som ikke var brukt siden el Caracazo og som vanskelig kunne ende i annet enn en massakre (s.96), noe du mer enn antyder at Chávez selv var innforstått med. Det er i seg selv en ekstremt grov beskyldning, og det betyr at Chávez er ansvarlig for situasjonen som fører til kuppet, selv om han ikke har satt det i scene selv. Mener du da at han mente generalene ville gå med på å sende soldater ut i gata og plaffe ned med skarpladde våpen og at det var det Chávez hadde tenkt å gjøre uten noen videre hensikt?  

Som du vet synes jeg ordbruken, kildebruken, og måten du setter sammen informasjonen her gjennomgående bidrar lite til en god debatt om Venezuelas demokrati, eller mangel på sådan. Men jeg skal i alle fall berømme deg for å ha satt i gang en debatt. Det er det ikke mange andre som har klart i den norske offentligheten!

 

 

Skrevet av: Benedicte Bull

anonym@webid.uio.no - 4. feb. 2013 21:45

Takk selv for svar. Aller

Takk selv for svar.

Aller først synes jeg det er merkelig at du går så høyt på banen, og kaller dette ”de mest absurde påstandene”, når de for det første ikke stemmer (greit vi fikk avklart det), og at du deretter langt på vei er enig i flere av resonnementene (med en del forbehold).

1) Når det gjelder Ceresole så bruker jeg jo nettopp han som et eksempel på at Chávez ikke er noen ideolog. Hans primære inspirasjonskilder er militære tenkere. Det sier han jo også selv. Og den militariseringen som har foregått i Venezuela over lang tid, og den utstrakte rollen militæret har fått i alle deler av offentlig forvaltning er veldig i tråd med Ceresoles ideer. Det har åpnet nye veier for massiv korrupsjon, som igjen påvirker volden. Derav ”resultatet av Ceresoles neo-fascisme”. Og jeg er selvfølgelig klar over Venezuelas geo-strategiske betydning, og skriver jo mye om nettopp Venezuelas tiltakende rolle som transittland for den globale kokainomsetningen. Så at jeg tar lett på dette er jeg ikke enig i.

Og en firedoblet mordrate kan ikke forklares bort så enkelt som jeg får inntrykk av at du og mange andre gjør. Det går ikke an å trekke på skuldrene og si (som sant er) at Venezuela alltid har hatt omfattende problemer med vold. Det er den massive voldseksplosjonen under Chávez som er spesiell. At Venezuela ila Chávez presidentperiode har skutt forbi både Mexico og Colombias mordrater, samtidig som både Mexico og Colombia har drevet full krig med organiserte narkobander er regjeringens ansvar. Det betyr ikke at svaret ikke er komplisert. Men at dette er et resultat av feilslått politikk synes jeg det er vanskelig å forklare bort.

2) Når det gjelder OAS så sier jeg jo ikke at det ER sånn, men at dette har vært mye av Chávez hensikt. Dette sier han jo også selv. For å sitere Chávez: «Olje er et geopolitisk våpen». Det er overhodet ingen økonomisk rasjonalitet i at omtrent halvparten av Venezuelas oljeeksport ikke selges kommersielt, men selges til subsidiert pris tilknyttet politiske avtaler med ideologiske venner. Din gjengivelse av det jeg skriver var at ”OAS er dominert av land som er kjøpt og betalt av Chávez”. Den er den første delen av setningen jeg reagerer på. Det skriver jeg aldri. Men jeg skriver at Chávez har forsøkt å bruke olje for å kjøpe støtte i bl.a. OAS. Det er ganske forskjellig fra det du skriver. At Venezuela er i ferd med å melde seg ut av den Inter-Amerikanske Menneskerettighetsdomstolen er da vel også nettopp et bevis på hvor allergisk Chávez er mot kritikk. Det er et veldig alvorlig regionalt signal Venezuela nå gjør. Ikke noe land har trukket seg fra domstolen siden slutten av Alberto Fujimoris brutale presidentperiode i Peru.

3) Så til kuppet: At Chávez søkte konfrontasjon i forkant av kuppet burde være udiskutabelt. Jeg synes heller ikke at ”pøbelregime” er en veldig feilaktig betegnelse på en regjering som velger å håndtere en fredelig demonstrasjon ved å legge opp til voldelig konfrontasjon mellom demonstrantene og sine egne radikale tilhengere. Om regjeringen hadde villet kunne det fint vært mulig å sørge for at demonstrasjonen 11. april foregikk på relativt fredelig vis. Det finnes radio-opptak av Chávez som beordrer ”Plan Avila”. Så er det ulike oppfatninger om hva denne ordren i realiteten innebar. Jeg sier ikke at Chávez hadde til hensikt å plaffe ned uskyldige demonstranter. Det hadde strengt talt ikke Carlos Andres Perez heller. Men jeg sier at om Chávez hadde fått viljen sin, så tror jeg det hadde vært det unngåelige resultatet.

Det er selvfølgelig lov å være uenig i både kildene og analysene mine. Men jeg synes at du i måten du argumenterer, både den lemfeldige omgangen med min tekst og den konsekvente viljen til å tolke alt i verste mening, bærer preg av at du har et minst like ideologisk og ensporet syn på dette som du beskylder meg for å ha.

Skrevet av: Kristian Tonning Riise

anonym@webid.uio.no - 6. feb. 2013 14:47

Et under

Jeg har et lite problem med å forstå hvorfor verden interesserer seg så mye for Hugo Chávez. Jeg har bodd og studert i Latin-Amerika i flere år (og i flere land) og har aldri hørt noen ytre sterke meninger om skandinaviske politikere. Og hvorfor kommenterer man ikke Fernando Lugo, Cristina Kirchner eller Rafael Correa (i like stor skala)? Jeg tror tre ting er viktige i den sammenheng:
1) eurosentrisme - Europas og europeeres noen ganger underlige behov for å kommentere andre lands affærer
2) et snev av den kalde krigen og den uforståelige ideologiske redselen for den abstrakte termen "kommunisme"
3) amerikansk massemedias makt over folks og institusjoners meninger og "interesseretning". Hvor mange ganger har ikke Chávez og Morales blitt kalt for diktatorer? Morales ble kalt for drug addict på Fox News og Chávez ble kalt for gal i venezuelansk media, der man hevdet at i hans hus hadde han en tom stol reservert ved middagsbordet for Simón Bolívar. Altså en intens flom av løgner i det som noen ganger er helt absurde svertekampanjer av demokratisk valgte politiske ledere.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor. Hva slags effekt har Hugo Chávez på europeeres dagligliv? Berører "det 21. århundrets sosialisme" i Latin-Amerika oss "vestlige" direkte (eller i det hele tatt indirekte)? Jeg har i alle fall bodd i Argentina i mange år og kan fint si at hennes politikk har berørt meg (dog i mye mindre grad enn argentinske statsborgere som arbeider og betaler skatt), f.eks. da jeg arbeidet i Senatet og vi ikke fikk bruke offisielle tall for fattigdom og underernæring osv. Cristina ble gjenvalgt med 54 % av stemmene. I hjemlandet blir hun kalt for "diktator" osv av motstandere. Det får de ureflekterte argentinerne det gjelder stå for. Men Chávez? Jeg har vært i Venezuela, men jeg kan ikke si at Chávez har gjort mitt liv verken bedre eller verre. Han var et friskt (og nødvendig) pust, en karismatisk leder med et annet prosjekt, og hva så? Hva har det med meg å gjøre? For å si det på godt spansk: No tengo nada que ver.

Skrevet av: Anonym

anonym@webid.uio.no - 12. mai 2013 00:39
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere